DETTE GJØR MEG VONDT

  • 15.05.2013 - 11:36

Jeg har holdt på dette så alt for lenge, om det er noe som kjennetegner meg så er det å ikke snakke om ting. Jeg låser meg inne i min egen boble. Jeg smiler og later som ingenting. Når sorgen egentlig spiser meg opp innvendig.

Så hva skyldes fraværet mitt om dagen, ikke bare til bloggen. Men til skolen, til venner, til familien og ikke minst til meg selv. Jeg er ikke tilstede. Jeg har vondt. For det meste i hjerte mitt, jeg vil skrike, gråte og slå. Jeg vil bort, få ut alt sinne. Knuse ett vindu, kaste en stol i veggen. Jeg vil ha det ut, jeg vil ha det bort. For 3 gang i mitt liv må jeg gi fra meg noe som jeg virkelig elsker. Den eneste ene tingen i denne verden som betyr alt for meg. Så spørsmålet jeg stiller meg selv er ?hvorfor gjør jeg da dette her?? Jeg vet ikke, jeg har kanskje mistet interessen, eller har jeg det? Lurer jeg meg selv? Har jeg virkelig mistet interessen for det som har brent i hjerte mitt i snart 9 år? Nei, dette er påvirket av mye, både pengemas, eller bare pengemangel. Lange veier og lange dager. For tiden, den går, om vi vil eller ikke. For det er kanskje mitt største problem. Tiden.

Så hva er det som er så viktig for meg? Jeg skal selge hesten min, han skal rives fra megJeg kan egentlig ikke tro det selv, at jeg kan gjøre dette mot meg selv, og mot han. Tøffen, min dyrebare hest. Min dyrebare skatt.

Jeg kan egentlig ikke tro det selv, at jeg kan gjøre dette mot meg selv, og mot han. Tøffen, min dyrebare hest. Min dyrebare skatt.
Hvert eneste tastetrykk gjør enda vondere, jeg kjenner klumpen fra magen krype oppover. For hvor lenge har jeg prøvd å formulere meg? Men enda ikke fått sagt det jeg skal, jeg vet ikke engang hva jeg vil si? For jeg har ikke nok tårer til å begynne å forklare meg og tøffen, fra starten av. Kortere sagt, hadde han det ikke bra. Men denne skapningen hadde bestemt seg for å stole på nettopp meg. Det er alt. For det å stole på noen, ja det er gull. Han var min aller beste venn. Å jeg tok meg av han, uansett hvor sliten, tynn og lei seg den hesten var. Han trengte ikke fryse lenger, han hadde fått et godt hjem nå og stallen ble mitt. Han gjorde meg bra, å ingen, ingen har lært meg mer. Jeg trengte ikke lenger å sminke meg for å se bra ut, ta på meg fine klær for å se fin ut eller fake ett smil for å late som alt var bra.

Jeg trengte rett og slett å slutte med det å spille perfekt. Fordi han elsket meg, fordi jeg var jeg. 

Så jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg om dagen, uten venniner hadde jeg ikke klart noe som helst.
For dette må være verre enn en kjærlighetssorg, eller kanskje det er det, det nettop er.

 



Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits