Kjærlighetssorg

  • 07.10.2014 - 11:12

Det har tatt meg lang til å fordøye om dette temaet er noe jeg vil skrive om, selvom mange har spurt og gravd etter det.

Jeg har alltid sett på bloggen min som en dagbok. En dagbok der jeg skal få lov å være ærlig med meg selv. Hylle mine oppnåelser og begrave mine feil. For det er hva språk gjør. Det begraver. Så etter enda 5 netter med drømmer som gjør at jeg begynner å lure på om jeg er gal er det klart for et sånt innlegg. Et sånt innlegg som krever så mye av sjelen min, men denne gangen også hjerte mitt.

Jeg vet det er mange av dere som har lest innlegget mitt "Når kroppen sier stopp", som var et innlegg som sto meg så nært at jeg aldri trodde jeg skulle skrive noe lignende igjen. Men etter å ha våknet for femte gang på råd med klam rygg og hår som klistrer seg til pannen er jeg klar igjen. Det blir kanskje ikke like bra, men jeg skal nå fortelle dere om min verste smerte, noengang. 

Kjærlighetssorg. Hvor skal man starte? Mange har spurt meg hvordan man kommer seg igjennom, nettopp fordi man blir så hjelpeløs og mange så at nettopp jeg, falt hardt. Jeg falt så hardt at jeg begynte å tro at jeg var den første i hele verden som faktisk hadde fått så vondt av å miste en person som sto meg så nær. Men det er jo nettopp det at alle tenker det. Det er hvorfor jeg skriver dette idag. Halvveis fordi jeg trenger å få det ut, så drømmene kan stoppe for en stund og sinne mot alle rundt meg blir mindre. Den andre halvparten er dere. Jeg vil få andre til å forstå at dere er ikke alene. Jeg har følt nok på den følelsen. 
For det har seg sånn at hjerte vil aldri knuses så hardt som når man er 17 år. Det er bevist, sånn er det bare. Verken hode eller kroppen er forberedt på en slik smerte. Å for meg som aldri noengang hadde vært i nærheten å ha en kjæreste? Smalt det virkelig. Det dummeste er at jeg allerede kan kjenne tårene presse på. Det gjør meg sint.

For hvordan i helvette kommer man seg igjennom noe så vondt? Hvordan kommer man seg igjennom å miste en person som står deg mer nært enn moren og faren din? For det blir sånn. Det blir faktisk sånn. Uansett hvor patetisk det høres ut. Man blir så glad i noen at man blir blind. Man kommer plutselig til et punkt der man kunne gjort hva som helst. Man kunne flyttet ut på gata, tigget om penger resten av livet, så lenge man har den ene personen man elsker. Så lenge man har den personen ved sidna seg.

For meg er dette tøft å skrive, for jeg skriver om en person det ble slutt med for over et år siden. Jeg skriver om en gutt jeg elsket, men samtidig hatet. For vi gjorde hverandre mer vondt enn godt, men likevel? Var det en herlig, fantastisk og vond blanding som gjorde livet mitt komplett. For det er faktisk godt over et år siden det ble slutt. Over et år. Hm.. Å hvor er jeg akkurat nå? På vei til Portugal, stedet hvor jeg var første gang med han. Egentlig er jeg ganske glad for at jeg får dra hit å lage nye minner, minner som kan komme lenger opp i samtaler enn de gamle. Sånn at jeg ikke trenger å nevne "han" i det noen forteller om hvor fantastisk Portugal er. For i det jeg skriver dette? Sitter jeg på flyet. Etter 2 og en halv time har jeg sittet å irritert meg over alle lydene. Alle menneskene. Alle som slurper i seg den siste brus slanten og roper deretter ut til hele flyet "den var doven" mens de ler omhyggelig. Jeg har sittet å irritert meg over menneskene ved sidna meg som har diskutert om bestikket de fikk var laget av plast eller stål. At maten var så utrolig god til å se så ufyselig ut. At flyet faktisk ser stillestående ut når man titter ut av vinduet og hvor mektig desserten var. Jeg har irritert meg så stort at jeg nesten har holdt på å skrike "Hold kjeft", deretter ta meg selv i å tenke "Anniken, du begynner å bli gal, pust, okei?
Så hva gjør jeg i en slik panikk situasjon? Når jeg engentlig skulle ønske av hele mitt hjertet (og dette mener jeg) at jeg hadde hatt nok guts til å gå helt amok på flyet. Skrike, slå, løpe opp og ned gangene til noen kunne tatt tak i meg og roet meg ned. Så jeg deretter skulle fått lov til å gråte i det uendelige. Bare for å få det ut. Ingen trenger å forstå, så lenge jeg bare kan få det gjort. Så en eller annen bare vet. Så kall meg gjerne oppmerksomhetssyk, eller kanskje en enorm empati jakter. Men det er bare sånn jeg er. Når ting koker over må jeg få ting ut, som bloggen, bloggen ble min store redning engang i tiden. Fordi jeg endelig kunne få skrive, skrive mine innerste tanker og som jeg fikk flere lesere? Lovte jeg meg selv å holde tungen i munnen. Du starter fordi du så på dette som en dagbok Anniken.
Den dagen du glemmer det kan du skrive avslutnings innlegget ditt å gå.

Kjærlighetssorg er noe dritt. Å det er vel sånn at det til og med er verre enn døden. Jeg husker jeg lo av nettopp det. At mennesker kunne ta livet av seg pga av et annet menneske? Hvor absurd og idiotisk er ikke det? Ha, det irriterte meg mye. Nettopp fordi jeg ikke hadde opplevd kjærlighet. Jeg hadde ingen erfaring. Så jeg fortsatte å synes det var teit, helt til den dagen jeg satte å vurderte det selv. Jeg var sønderknust. Å etter over et år drømmer jeg fortsatt om han, som om han ligger ved sidna meg når jeg våkner. Men det gjør han ikke. Jeg går fortsatt igjennom minner i hodet mitt, jeg piner meg selv, jeg vil ha smerten. For det er sånn, at smerte? Det krever å bli følt, og noenganger er det deilig å kjenne på den også. På en eller annen rar måte. For en ting skal være klinkende klart i dette innlegget. Det verste var ikke å miste "Han". Det verste var å miste meg selv. Å miste meg selv. Miste meg selv totalt. Hemningsløst, rått og hardt. Jeg kunne skrevet den setningen til det uendlige. Jeg mistet meg selv.

For det tok meg lang tid å innse akkurat det. For før jeg møtte han hadde jeg på en eller måte funnet ut av hvem jeg var. Jeg hadde en forståelse over hvem jeg var, hvor jeg var her i livet og at jeg visste at jeg i det hele tatt eksisterte. Er det ikke sånn at vi mennesker er de eneste som faktisk vet at de eksisterer?

Men her å nå? Her på dette slitte flyet til Portugal, med unge og gamle mennesker susende rundt hverandre med sine egne stemmer. Så aner ikke jeg hvem jeg er. Jeg har ikke en eneste ledetråd. For de siste dagene har jeg sett på meg selv som en fortapt og urolg sjel, som ber til alt den kan om å bli frisk. Mm.. Som mamma sa igår "God tur jenta mi, og bli frisk". For jeg er faktisk ikke så sikker på om jeg er frisk, eller om det er en følelse alle ungdommer har idag. Det er nettopp det som gjør meg gal. Jeg vet ikke om andre også føler det samme. Det er tabu. Det temaet kommer på en eller annen måte ikke ut i verden. Selvom alle vet det. Alle gjør det. Er vi redde for at den andre ikke skal forstå? At den andre skal svare "Nei, jeg har det egentlig veldig bra jeg". Alle har det til tider, men jeg tror at denne alderen er en rullende berg og dalbane. Uten like. Den er spennende, hysterisk morsom, latterlig bra men også forferdelig vond, et hav av tårer og for mye av "Jeg føler meg ikke pen idag" "Jeg er sliten"  "Faen jeg begynner å bli gal"

Så hvordan finner man tilbake til hektene igjen? Verden kommer ikke til å stå stille selvom du vil det. Istede raser verden forbi deg med skole, venner, sorg og stress. Vi har ikke kontroll. Jeg har ikke kontroll. For vi vil alltid tenke at "Min kjærlighetssorg er noe annet enn din, du aner ikke, du forstår ikke, så jeg kommer til å sende den meldingen uansett" det er akkurat der vi må ta oss selv. For i det du sender den meldingen er du lettet, du føler deg så sinnsykt lettet og du fikk sagt det du ønsket å si. Men etter et par minutter forstår man at det var dumt. Det var døds dumt.

Akkurat det der blir en evig rundgang. Man begynner å tenke på ting man ikke fikk sagt og sender bare "En melding til". Det er det dummeste man kan gjøre. Det tok meg bare så lang tid å innse. Så har vi det andre.. Det med å finne på ting så man kan møte den personen. Nevne den buksen du hadde glemt igjen, som plutselig var din favoritt og du bare må ha den. Eller bare sende en melding når du er full. Ja, for da kan du vel skylde på det dagen etter? Jeg har gjort det der uendelig mange ganger, men jeg er glad jeg aldri kom til punktet ved å skade meg selv. For jeg vet mange gjør det. Kun for at kanskje? Kanskje vil han da se meg. 

Men etter så mye energi, hva får man ut av det? Hva får man ut av alle meldingene, de dumme unnskyldningene av å hente noe og planlegge ting så man møtes? Ingenting annet enn at man gjør seg selv mere vondt. For tilslutt sitter du kun igjen med tid. Tid, tid og tid. Det positive med det er at du faktisk har kommet deg et steg videre. Det negative? Er at dette er den verste delen. Den uendlige tiden og ikke minst stillheten. Så faller du tilbake på meldingsmetoden igjen etter en lang stund? Ikke skam deg. Mennesker glemmer fort. Ta deg heller i det og lær av det. Forstå enda engang. At det var ikke så lurt.
Så hva gjør man? Jo. Vet dere hva? Dere kommer aldri til å få noe bedre svar enn "Ingenting". Det hjelper ikke å møte masse gutter for å prøve å finne en erstatter. Eller drikke seg drita hver eneste helg. Jeg trodde ikke jeg skulle komme over "Han" før jeg gravde min egen grav. Tro meg. Uansett hva du som leser føler eller sier. Jeg trodde aldri i mitt liv her på jorda at det ville skje. Men så har det seg sånn at tid leger alle sår. Men arrene vil forbli. Jeg vet med meg selv at når du er 40 år med barn og hus? Kommer du fortsatt til å få en underlig følelse i magen om du går forbi han. Bare spør moren din. Det er bare sånn det er. Det betyr ikke at man ikke har kommet over det. Den første vil alltid være den beste og ikke minst den verste. Det var første gang man gå hjerte sitt til noen, og uansett forhold i ettertid, vil det baseres på første gang. Nettopp fordi du nå har erfaring, du har nå opplevd og du vet nå hva man burde gjøre og ikke.

Det tar tid. Uendelig tid. Men man må bare. Man må bare få dagene til å gå. Å uansett om han er i tankene dine hver eneste dag? Det vil gi slipp. Litt etter litt etter litt. Det finnes ingen mirakel kur annet enn at man en dag vil se på det som en enorm erfaring. Hvor enn håpløst det høres ut? Ikke send den meldingen og ikke planlegg det lille møte. Ta deg sammen. Er dere ment å være med hverandre? Vil også det skje. Men uten deg og uten han. Ikke tving noe til. Ikke mist deg selv.

Ikke mist deg selv så hardt at du blir redd. For all del ikke mist deg så hardt at det er "Han" du skylder på når du har det vondt. For jeg gjør ofte det. Jeg lar det være grunnen, fordi det er enkelt. Sannheten er bare at jeg ikke lenger vet noe om meg selv. For i det siste har jeg vært redd. Jeg har vært redd for alt som i det hele tatt foregår rundt meg. Følelsen av å ikke ha kontroll. Følelsen av å måtte prestere, være hyggelig med alle, smile pent og spise nok. Huske på alle de hverdagslige tingene som du selv føler at alle andre klarer fint å gjøre automatisk. Jeg er redd jeg ikke vet hvem jeg selv er. Om jeg noengang kommer til å kunne fortelle en person om meg selv, forklare meg selv og kjenne meg selv så godt uten å virke helt rar. Jeg skulle ønske det fantes en pause knapp i dette livet. Bare en liten pustepause så jeg kunne funnet tilbake til den jenta jeg var før kjærligheten. Det er lenge siden jeg "Bare var Anniken" Men den dagen vil komme og da vil jeg takke den vonde perioden. Tro meg.

-A9

07.10.2014 kl.11:21

<3 <3 <3 du er verdens strekeste!

07.10.2014 kl.11:30

Tusen takk! Dette inlegget trengte jeg virkelig og lese. Du er ei kjempe fin og sterk jente Anniken! Ha det fint i Portugal :)

Lana 07.10.2014 kl.11:44

Det er som om du beskriver meg.. helt utrolig

Lana 07.10.2014 kl.11:46

Det er som om du beskriver meg... helt utrolig

07.10.2014 kl.11:47

<3 forbilde for mange! Du er sterk, Anniken<3<3

Hannah 07.10.2014 kl.11:50

For et fint innlegg, Anniken! eller fint og fint. trist innlegg. Du er så utrolig tøff som deler dette med hele verden. alle. meg. Dette trengte jeg virkelig å lese. Har det ikke så greit jeg heller.. så det er veldig godt å lese at det ikke bare er meg som føler dette. Alle tenker jo "det er bare jeg som opplever dette". Men det er faktisk utrolig deilig at man kan dele sånne ting som dette med hverandre. Deilig å vite at det er fler som har det sånn. Dette er så tungt å gå gjennom. Men vi alle klarer dette fint, sammen. Du er så sterk anniken, selvom du kanskje ikke tenker det selv. men det er du. Du deler dette med oss, alle. Det er utrolig. Stå på anniken, du er fantastisk. Utenpå og innvendig, selvom jeg ikke kjenner deg, så føler jeg at jeg gjør det.

Husk: Han er ikke verdt tårene dine <3 klem

Christina i London! 07.10.2014 kl.11:51

Så utrolig fint skrevet! Her tror jeg mange kan kjenne seg igjen. Ta vare på deg selv <3

07.10.2014 kl.11:55

Utrolig sterkt! Fantastisk å lese, fordi jeg kjenner meg så godt igjen og dette var akkuratt slik jeg følte og akkuratt slik jeg tenker nå! Tusentakk:)

Hedda Bigum 07.10.2014 kl.11:56

Så utrolig bra skrevet, Anniken. Stå på videre! <3

07.10.2014 kl.12:01

For et fantastisk innlegg. Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver her. Bra det finnes slike bloggere som deg, som skriver om flere sider av livet sitt enn den positive når det kommer til så mangt. Du har i mine øyne den beste og mest ekte bloggen jeg leser. Stå på, Anniken <3

supermarie 07.10.2014 kl.12:01

Nydelig innlegg, og veldig veldig sant! <3 Hang in there :)

Martine 07.10.2014 kl.12:04

Takk, Anniken. Takk for at du er så ærlig, og så ekte i innleggene dine. Takk for at du setter ord på tusenvis av følelser som leserene dine har, og som alle oss kan kjenne oss igjen i.

Når jeg leste dette innlegget, var det som om hele verden bare stoppet opp. Jeg var så interessert i ordene dine, og ble så oppslukt i det du skriver at ingenting betydde noe annet. Jeg smilte når jeg leste innlegget ditt, jeg lo litt - men samtidig kom det også en tåre. Det er spesielt at innleggene dine klarer å få frem disse følelsene, Anniken. Håper du er klar over at du er en blogg utenom det vanlige; folk går inn her for å lese ordene dine, for å lese hva du skriver. Det er sjeldent det.

Jeg vil absolutt råde deg til å skrive den boken, for den hadde jeg lest om og om igjen - og hadde blitt like overasket, like stum men samtidig like glad hver gang.

07.10.2014 kl.12:08

Jeg er imponert. Du er sterk, du viser det gang på gang. Selv om du ikke har det lett, vet jeg, med hånda på hjertet, at du kommer deg gjennom alt med tida. All ære til deg, Anniken. Wow. Du er virkelig et forbilde for meg. :)

Anonym, 17 07.10.2014 kl.12:13

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i alt du skriver! Det er først nå du har fått meg til å innse at noen kan ha det like vondt, fordi ingen har kunne beskrevet alt så bra og så likt som jeg har opplevd det selv!

Jeg har gjort alle de samme tingene, og følt akkurat det samme som du har skrevet her, og gjør det vell egentlig fremdeles, selvom det er over et år siden her også..

Jeg er utrolig glad for at du skrev det du skrev, og det var både godt og vondt å lese at noen har hatt det og fremdeles kanskje, har det like vondt

Weronica 07.10.2014 kl.12:17

Du er sterk Anniken! Og jeg vet at det høres så dumt ut når andre sier ''jeg vet hvordan du har det'' for det hater jeg at folk sier til meg... Men jeg vet faktisk hvordan du har det, kanskje vi ikke har samme type sorg, men jeg tror den er like sterk. For 10 måneder siden slo eksen min opp med meg... Fire dager før jul.. Vi hadde vært sammen i 1,5 år, og opplevd så utrolig masse sammen! Jeg ble helt ødelagt, selv om han egentlig påførte meg mer skade, enn han gjorde meg godt. Etter det slet jeg fryktelig på skolen.. Jeg flørtet med masse gutter for å prøve å føle meg bedre, uten hell. Det ble verre, så sinnsykt mye verre. Jeg søkte trøst hos mine venner, det kunne hjelpe i noen timer, og til og med kanskje en dag, også da? Jo da var det tilbake i sengen og ligge å tenke på hvor fælt jeg har det og hvor synd det var på meg. Da fikk jeg dårlig samvittighet i tillegg, hvordan kunne jeg tenke på meg selv når jeg vet at det er så mange andre som har det verre? Alle har sine problemer, og dette er noe av det største jeg har hatt. Med en pappa som sitter inne, en fortid som er umenneskelig, kjærlighetssorg var det værste. Jeg slet så på skolen etter dette, og for en jente på bare 15 år, ble det tyngre og tyngre. Jeg sendte også mange meldinger, og jeg gjør det den dag i dag også. Jeg lurer meg selv til å tro at jeg har kommet over han, nå som jeg har fått meg en ny kjæreste som jeg elsker, men han surrer i tankene mine i ny og ne. Jeg vet at han er en drittsekk, derfor vil jeg aldri tilbake, samtidig som jeg har såå lyst. Jeg har mistet meg selv helt, jeg har pådratt meg angst, og anfallene? Jo de er til å dø av. Et nytt anfall kommer dag etter dag, jeg er like sikker på at jeg skal dø hver eneste gang. Jeg føler så med deg Anniken, virkelig. Og jeg elsker å lese bloggen din, i motsettning til mange andre bloggere er du veldig ekte og ærlig. Stå på

<3 07.10.2014 kl.12:18

Tror virkelig alle føler det du føler første gang hjertet knuser i tusen knas! Å alt det du skriver her har vell egentlig alle jenter en gang skrevet i sin egen dagbok eller tenkt! Den første kjærligheten er alltid spesiell! Samtidig endrer du tankene med årene! Om hva som er spesielt! Tro meg! Den dagen du har prøvd å feilet å du har funnet den som får deg til å føle deg som verdens tryggeste jente er alt glemt! Evnt den dagen du finner ut hvor morsomt det er bare det å være til! Jeg ville ALDRI blitt 17 år igjen! Aldri! Bare pga tankene å det synnsykte følelsesmessige kaoset! Om di "store" spørsmålene i livet! Som ikke var så store alikavell! Snart sitter du der som den nydelige jenta du er! Å mimrer tilbake! Da faller alle tankene på plass ! Ja for *tenårene* er ikke en epoke! Det er en tilstand! En synnsyk tilstand! Lykke til!

07.10.2014 kl.12:20

Jeg går også gjennom "kjærlighetssorg" nå. Ikke for en gutt, ikke på grunn av en "kjæreste", men rett og slett fordi jeg har mistet den lille spiren jeg hadde i magen min. Min pitte pitte lille baby, som var så sinnsykt planlagt og ønsket.

Jeg har opplevd kjærlighetssorg før, 2 ganger, men ingen av disse kan måle seg med det å miste sin lille baby, i magen. DET gjør vondt, 100 ganger mer vondt både fysisk og psykisk.

Andrea P 07.10.2014 kl.12:21

Jeg vil si tusen, tusen takk for at du delte dette innlegget. Kjenner meg så veldig igjen! Ikke med kjærlighetssorg, men med andre ting.

Tusen, tusen takk, Anniken <3 du er ei fantastisk bra jente!!

Isabelle 07.10.2014 kl.12:27

Du er fantastisk. Du når ut til alle, og det er som du sier, jævla ærlig.

Eva 07.10.2014 kl.12:27

Hang on there, det blir bedre :) Jeg hadde også en stor sorg i tenårene, ikke ulik din, selv om jeg ikke var like flink til å få utløp for følelsene mine som deg, men kompenserte heller på destruktive måter. Nå, midt i 20årene, har jeg en selvinnsikt jeg er stolt av og har det mye bedre. Jeg er sikker på at du kommer gjennom dette og ser tilbake med et bittersøtt smil, 18 år og allerede såpass selvbevisst som du er! :)) <3

07.10.2014 kl.12:29

Kjenner meg igjen i hva du skriver om kjærlighetssorg.. Tid leger alle sår, uansett om du vil det eller ikke.

gerd anne <3 07.10.2014 kl.12:37

sterkt skrevet, begynte å gråte når jeg leste det, hate på akkurat samme måte. det er helt jævelig med stor j, det er 5 år siden dette skjedde meg, men jeg tenker på han nesten hver dag enda, fordi før jeg ble sammen med han så hadde jeg likt han i 3 år xD men dette var veldig sterkt inlegg :*(

støtter deg :*

Vilde 07.10.2014 kl.12:39

Dette var et veldig fint men samtidig trist og ærlig innlegg. Jeg håper det vil gå bedre med deg, og selv om jeg ikke har gått gjennom kjærlighetssorg, kjenner jeg hver eneste dag på følelsen av å være gal. Det var nesten som du tok ordene ut av munnen på meg , på det flyet. Jeg sitter ofte å vurderer om jeg kan skrike "hold kjeft" til mennesker rundt meg, men jeg ser jo at det er galt uansett hvor mye det frister. Det er så mange følelser man ikke kan beskrive, men jeg synes du gjør det utrolig bra, mye bedre enn det jeg gjør. Jeg fortalte bestevenninnen min en dag "jeg vet ikke hvem jeg er, men jeg har så lyst til å finne det ut". Selv om hun er verdens beste person var det eneste som kom ut av munnen en liten latter og et blikk som beskrev at jeg_er_rar! Hmm, er jeg virkelig den eneste?

Men uansett hva som skjer i livet vil man på en eller annen måte komme gjennom det, og denne dagboken hjelper nok utrolig mye. Du er sterk og flink, og utrolig vakker! Jeg er veldig glad i ordene og ikke minst bloggen din. Stå på! Klem <3

07.10.2014 kl.12:42

tusentakk. jeg er så takknemlig for alt du skriver, jeg føler meg ikke lenger alene. du er ei så utrolig reflektert jente. Jeg er ikke alene lenger, tusentakk.

ccelines 07.10.2014 kl.12:46

FOR et innlegg! Virkelig, du kan skrive!! Og du er en såå nydelig jente, herregud :D Kos deg MASSE i Portugal! Du er sterk Anniken!

07.10.2014 kl.12:53

Sjekk mailen din:)

karoline 07.10.2014 kl.12:54

Ingen er alene når det gjelder kjærlighetssorg, det er den værste psykiske smerten jeg hadde,det gjorde så vondt at det ble også fysisk vondt. Sjela mi blødde. Men dette er en av de mest lærrerike erfaringene jeg har fått, for man blir mye sterkere. Og du har rett i det du sier, det er vondt og miste den man elsker men det er værre og miste seg selv. Det er så viktig og ha respekt for seg selv og elske seg selv før man elsker noen andre

Cassandra 07.10.2014 kl.12:56

Ble faktiske helt målløs av dette innlegget Anniken! Det er utrolig godt, men samtidig rart at det er flere som har det på den måten? Får du føler deg absolutt helt alene når du sitter midt oppi det! Kjærlighetssorg er det verrste jeg noen gang har opplevd men er også en erfaring jeg ikke ville vært foruten. Tok meg over et år å innse det, men det tar tid. Lang tid. Vil bare si tusen takk for et fantastisk innlegg og at du er så dønn ærlig!

Kristine 07.10.2014 kl.12:56

For et fantastisk innlegg! Du er så flott. Vakker på utsiden og innsiden. Be the architect of your own happiness :-)

07.10.2014 kl.12:59

Du hjelper meg så inderlig, og om du en dag, eller natt trenger litt hjelp, så håper jeg mine tekster kan hjelpe deg som dine hjelper meg.

ragunnersen.blogg.no

birgtte 07.10.2014 kl.13:06

har aldri opplevd kjærlighetssorg, men kjenner meg likevel igjen i det du ser.. Du skriver så bra, please skriv den boka! <3

Marie 07.10.2014 kl.13:07

Veldig bra skrevet innlegg! Kudos til deg, Anniken!

Ingvild Liseth 07.10.2014 kl.13:17

Innleggene dine er helt fantastiske, Anniken. De bringer frem så mange følelser, både på godt og vondt. Jeg tar meg selv i å både smile, le og gråte når jeg leser det du skriver. Du blir på en måte et forbilde, og jeg tror ikke jeg er den eneste som føler det slik. Å ha den egenskapen å kunne sette ord på det du føler er en sjelden gave.

Og den boken du vil skrive? For all del skriv den. Jeg hadde lest den om og om igjen, og likevel sitter igjen like overrasket og glad og følelsesladet som første gangen. Du er en person alle burde ha i livet sitt. Kanskje er det også derfor så mange er inne her for å lese det du skriver. De ønsker å ha noen som kan hjelpe de gjennom sorger og gleder.

Anniken, du er ei vakker, fantastisk, begavet og spesiell jente.

Henriette 07.10.2014 kl.13:17

Beste innlegget jeg noengang har lest! Forbilde for tusenvis! Stå på Anniken :)

Miriam Aannø 07.10.2014 kl.13:23

Fyfaen så fantastisk bra!

07.10.2014 kl.13:32

takk anniken, takk for at du hjelper meg. takk for at du er så ærlig.

Benedikte 07.10.2014 kl.13:42

Takk for at du klarer å sette ord på det jeg bare tenker og føler. "Sammen er vi mindre alene", takk for at du tørr å sette ord på det slik at vi andre kan føle oss litt mindre alene med det man sliter med og føler!

Iselin 07.10.2014 kl.13:42

Veldig bra skrevet :) Stå på vidre!

Julie 07.10.2014 kl.13:47

Det går over en dag, kjære deg. Det er ikke mange år siden jeg var hjerteknust, både som 17, 18 og 19-åring, men en dag går det over, helt av seg selv. Men det tar jævlig lang tid, og det er uutholdelig vondt på veien dit. Jeg vil dele et dikt med deg, som min mamma delte meg meg da jeg var 17 år og syns det var vanskelig, dette med å bli stor, og føle på alle disse følelsene jeg ikke hadde kapasitet til å håndtere. En dag la hun en lapp på sengen min med diktet printet ut, og over diktet hadde hun skrevet: "fra en 17-åring til en annen - en gang i tiden"

Ja visst gör det ont - Karin Boye

Ja visst gör det ont när knoppar brister.

Varför skulle annars våren tveka?

Varför skulle all vår heta längtan

bindas i det frusna bitterbleka?

Höljet var ju knoppen hela vintern.

Vad är det för nytt, som tär och spränger?

Ja visst gör det ont när knoppar brister,

ont för det som växer - och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.

Skälvande av ängslan tungt de hänger,

klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -

tyngden drar dem neråt, hur de klänger.

Svårt att vara oviss, rädd och delad,

svårt att känna djupet dra och kalla,

ändå sitta kvar och bara darra -

svårt att vilja stanna, och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,

Brister som i jubel trädets knoppar.

Då, när ingen rädsla längre håller,

faller i ett glitter kvistens droppar

glömmer att de skrämdes av det nya

glömmer att de ängslades för färden -

känner en sekund sin största trygghet,

vilar i den tillit, som skapar världen.

Klem fra en tidligere 17-åring, nå 23. Jeg overlevde!

Kristina 07.10.2014 kl.13:49

Tusen takk for at du delte dette innlegget. Har gått igjennom akkurat det samme og sliter enda litt enda, takk.

Marie.A 07.10.2014 kl.13:52

Utrolig bra skrevet Anniken! <3 Jeg kjenner meg veldig godt igjen i ALT du skriver. Har selv opplevd det. Jeg låste meg inne på rommet mitt en hel sommer, altså 2 måneder og gråt..og jeg trodde at livet mitt var over, men vet du hva? Livet går videre, noe som du også har erfart, og sikkert mange andre jenter der ute..

tatjana 07.10.2014 kl.14:01

Wow you're beautiful !

Viktoria 07.10.2014 kl.14:17

De tre siste avsnittene var helt hjerteskjærende men fantastiske. Selv midt oppi dette nå, var klar for å falle til ro med han før alt plutselig forsvant rett foran meg. Jeg er 23 og det er ikke noe bedre da dessverre. Men fortsett med innlegg som dette. Utrolig bra!

meg 07.10.2014 kl.14:34

Jeg vil bare sei at jeg føle det helt likt som deg! etter 3 år med xen min, men for meg har det gått bare 1 måned siden vi slo opp:/

Mitt råd: hold deg sterk, og finn deg sjøl det e det eg prøve på. Og prøv å se positivt på alle de negative tankene som dukke opp i hodet ditt☺ Du klare alt hvis du vil husk det.

inga 07.10.2014 kl.14:40

<3<3du er sterk! Dette innlegget skal jeg lese igjen den dagen jeg får min første kjærlighetssorg

07.10.2014 kl.14:48

Wow, jeg gråter nå, vi er så like på alle måter

Merethe 07.10.2014 kl.14:59

Wow..tusentakk. Det der trengte jeg å lese, uansett hvor vondt det var.

Anonym 07.10.2014 kl.15:04

Kjenner meg virkelig igjen i alt du skriver her Anniken. Absolutt alt.. Og dette trengte jeg å lese. Har forsøkt å ta mitt liv, men fikk hjelp i tide. Alt det på grunn av kjærlighetssorg, det værste man kan oppleve. Du er ikke alene om dette <3

Jente, 18 år 07.10.2014 kl.15:12

Takk.

Vilde Bjølgerud Svendby 07.10.2014 kl.15:17

Tusen takk, dette hjalp meg virkelig. Dette trengte jeg å lese akkurat nå! Du er en helt, Anniken.

07.10.2014 kl.15:17

Jeg gråt, for dette kjenner jeg meg skremmende igjen i.

C, 17 07.10.2014 kl.15:19

Dette var akuratt det jeg trengte, betyr mer enn du tror<3

07.10.2014 kl.15:26

Sikkert litt off topic, men jeg synes du skriver alt for langt. Det er et viktig tema du tar opp, men du skriver veldig mye av det samme igjen og igjen. Ellers en veldig fin blogg!

- 07.10.2014 kl.15:26

tusen takk. 10 mnd er gått, men det gjør fortsatt vondt, men dette hjalp virkelig!

Madeleine 07.10.2014 kl.15:34

Du er sterkere en du tror. Det at du kan beskrive følelsene dine så klart og tydelig viser bare hvor mye du har vokst. Du er ikke den dumme jenten som sendte meldinger for oppmerksomhet lengre. Du er jenten som finner din plass i verden som en sterk person som føler så mye så sterkt.

07.10.2014 kl.15:35

Vil bare si takk for at du ikke får meg til å føle meg så alene om dette i denne verdenen som det jeg har følt.

Jente, 17. 07.10.2014 kl.15:35

Tusen takk.

maren 07.10.2014 kl.15:40

Du er en utrolig sterk person det må du aldri glemme <3 kjempe respekt setter du deg ved å dele dette, vise at du faktisk er en person som har følelser. Du er virkelig mitt store forbilde. sikkert teit å skrive i en kommentar og slikt, men er det noe kan du snakke med meg på facebook. Har opplevd mye av det du har gjort så forstår litt hvordan du har hatt det. ville bare si det for bryr meg faktisk om deg anniken <3

S. 18 07.10.2014 kl.15:43

Sterkt, utrolig sterkt.

Mange vil sikkert si seg uenig med meg nå, men jeg vet akkurat hvordan du har det.

Det er vondt, alt faller sammen, du elsket en person så høyt, men fortere enn svint var det borte.

Vi gutter kan få vondt vi også.

Takk for at du skriver dette. Takk for at du tørr og dele dette med oss.

Mari 07.10.2014 kl.15:43

Med et brudd for kun 4 uker siden, var dette både godt og vondt å lese. Du er helt fantastisk Anniken, stå på videre! stor klem

07.10.2014 kl.15:46

Ååh..:(<3

Frida 07.10.2014 kl.15:49

Takk, Tusen takk.

Mille 07.10.2014 kl.15:54

Når du finner den store kjærligheten kommer du ikke til å ofre gutten du var sammen med som 17åring en eneste tanke. Man er ikke lenger like naiv, og man forelsker seg ikke i "hvem som helst" - noe han en gang om ikke så lenge kommer til å bli. En "hvem som helst". Når man blir litt eldre ser man dette, og klarer ikke forstå hvordan man noen gang kunne bli så ødelagt av en tulling man var sammen med. tro meg-. Mange klemmer til deg anniken - fra en som også opplevde kjærlighetssorg på den alderen, men som ler litt av det i ettertid ;)

C 07.10.2014 kl.15:56

Åhh, dette innlegget hjelpte kjempe masse!! Stå på💜

Bella engh 07.10.2014 kl.15:57

Herregud, på gråten etter å ha lest dette. Husker min første forelskelse så alt for godt, var 15 år. Den dag i dag, 5 år senere så tar jeg meg selv i å sjekke facebooken hans, eller se på gamle bilder å kjenne på den følelsen "hva hvis". Du er fantastisk til å sette ord på ting. Takk.

Thale 07.10.2014 kl.16:01

Jeg har vært der, jeg skjønner deg. Selv flere år etter har jeg drømmer, stunder hvor jeg tenker på alt vi hadde sammen men samtidig har jeg stunder hvor jeg er så lykkelig at jeg ikke tenker på det. Du klarer dette, vi klarer dette.

thao 07.10.2014 kl.16:01

søte deg, det er vondt og trist å lese hva du har gått gjennom. Har ikke opplevd ekte kjærlighetssorg men skjønner godt at det gjør sykt vondt. Men jeg vet at du er en sterk person og vil kunne åpne deg selv og finne den rette for deg, for det fortjener du. Du har et godt hjertet og fortjener å være lykkelig. Synes også at du skal bli forfatter, for du skriver så sinnsykt bra!

tl 07.10.2014 kl.16:03

Skulle så gjerne ønske jeg kunne snakke med deg Anniken, å kunne hjulpet meg og sagt alle ord som ingen andre kan. Alt du følte den gangen er også akkurat hvordan det er for meg, det er virkelig vondt og man føler seg så sliten og alene i livet. Uansett, jeg har så utrolig mye respekt for deg, tusen takk for alt du gjør ♥

Jente, 16 07.10.2014 kl.16:06

Kunst

Mia 07.10.2014 kl.16:16

Kjære Anniken. Jeg er noen år eldre enn deg, men herregud som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er midt oppi denne situasjonen selv, etter et forhold på nesten tre år. Dette var ikke mitt første, men det er første gang jeg er den som ikke lenger er ønsket. Og det gjør så vondt. Før jeg traff ham, visste jeg akkurat hvem jeg var og hva jeg ville, men ikke nå. Jeg føler hele identiteten min forsvant sammen med forholdet, og jeg bruker ikke dagene på annet enn å strirre ut i luften og lure på hvem jeg er og hvordan livet skal bli nå. Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i de "arrangerte" møtene. Jeg har latt være å endre postadressen min, slik at jeg fortsatt har en grunn til å få se han en gang i blandt. Det er helt håpløst, og jeg trodde virkelig aldri jeg skulle være denne typen jente, men kjærlighetssorg overskygger all fornuft og konstruktiv handling.

Takk for at du skrev dette. Det er godt å vite at andre føler det samme, samtidig som det er en irriterende tanke at gutter får oss til å føle oss på denne måten. Stå på, Anniken, du er flott!

07.10.2014 kl.16:17

Jeg tror deg.

meg 07.10.2014 kl.16:18

du klarer på en eller annen måte å sette ord på det jeg alltid har følt.

Tina K 07.10.2014 kl.16:19

❤️❤️❤️❤️

Mamma 07.10.2014 kl.16:19

Få det ut av kroppen jenta mi . Som jeg har sagt før , hadde ikke jeg gått igjennom min forferdelige vonde kjærlighets sorg i livet , hadde ikke jeg hatt deg ❤️

Denne gutten du snakker om var ikke ' hvilken som helst heller' så ved siden av å være din første store kjærlighet, var han også en som tok deg med på fantastiske turer og uforglemmelige opplevelser . Du følte at han var din sjelevenn og dere var veldig tett på hverandre .Tenk tilbake på det med ett smil om munnen og grav deg ikke ned i det, kom deg videre å lev med det !:)

Ett eller annet sted venter en annen gutt , som er ment for deg . Husk det ! Det siste du skriver er utrolig viktige ord ! For en dag vil alt dette vonde være din store styrke ! Elsker deg ❤️

Julie 07.10.2014 kl.16:21

<3

Andy 07.10.2014 kl.16:28

Åh, tusen hjertelig takk. Dette innelegget gjorde det ikke akkurat noe lettere for meg. Men, det fikk meg til å åpne øynene og kanskje jeg nå klarer å utføre det jeg har visst så veldig lenge. Nemlig late som ingenting. Ikke sende den meldingen, ikke late som du sendte den snappen feil kun for å få den responsen du savner så fryktelig mye . For det eneste du sitter igjen med er skuffelsen over null respons. Igjen, tusen hjertelig takk. Jeg elsker at det du sier kommer rett fra lever´n.

Tamara 07.10.2014 kl.16:32

Tårene rant mens jeg las innlegget, men faen så godt det er å vite at jeg ikke er den eneste som har det slik..

Takk❤️

ingvild 07.10.2014 kl.16:38

du er så flink! håper jeg får møtt deg en dag og hatt en samtale med deg. Jeg tror heller ikke at jeg helt har "funnet med selv", men jeg tror vi to er veldig like

Victoria 07.10.2014 kl.16:38

Du er fantastisk god til å sette ord på ting.. Tusen takk!

Marte 07.10.2014 kl.16:46

Dette var utrolig fint

Gabriella 07.10.2014 kl.16:46

Så utrolig vakkert, rått og ærlig skrevet... Du er så utrolig flink til å skrive, få følelsene på svart og hvitt.

Det er veldig få blogger jeg har lest, som klarer å vekke følelsene til liv i meg. Bloggen din er ikke underholdende som andre, men følelsesladet, akkurat som en bok.

Bøker vekker følelser til liv, man kan forestille, kjenne og smake på følelsene som er beskrevet. Og det er det bloggen din er. En bok uten slutt.

Du er et utrolig menneske, Anniken. Du kommer til å finne deg selv igjen, så ikke gå deg vill. Pust, utforsk og opplev. Det er akkurat nå som øyeblikk og følelser blir minner.

Og panikkangsten? Jeg er der selv. Gjør det du elsker mest, og husk at du aldri er alene.

En stor klem til deg, ta vare på deg selv.

Haldis 07.10.2014 kl.16:48

<3 så fantastisk av deg å ta opp dette, selv om det er vanskelig. ønsker deg alt bra :*

Anonym 07.10.2014 kl.16:50

Kjenner meg så altfor godt igjen. Når man har så jævlig kjærlighetssorg at absolutt alt hverdagslig man gjør, legge seg, lage kaffe, kle på seg, ta trikken, handler om han. Man blir gal i hodet til slutt, haha. Har vært virkelig forelsket to ganger i livet, og det værste er egentlig tanken på at du aldri vil møte en som han igjen, aldri. Men jeg LOVER deg; det tar tid, men du kommer deg til slutt videre, også plutselig, ut av ingenting, så forelsker du deg igjen:-)<3

07.10.2014 kl.16:50

Wow, dette hjalp meg virkelig. Nå fikk jeg plutselig troa på at jeg skal komme meg gjennom denne tunge perioden, uansett hvor mørkt det ser ut. Du klarer å sette ord på følelser på en måte som ingen andre klarer. Tusen, tusen takk

Helene 07.10.2014 kl.16:51

Det er blogger som deg vi trenger! som deler ting som er tabu å snakke om, ting som er så naturlige men samtidig så vanskelig å snakke om! du deler personelige ting ikke bare de overfladiske tingene, ikke treningspress, masse sminke innlegg og de andre typiske rosablogg innleggene. Du hjelper så ufattelig mange flere enn det du vet. Du kjemper mot ting å står opp for dine meninger, kjære gud la det komme flere av denne typen blogg.

TAKK FOR AT DU ER DU, og at du formidler det gjennom denne bloggen.

Nora 07.10.2014 kl.17:02

Det var så nakent og så vakkert! du er en enorm formidler! tusen takk <3

du er en helt, på samme måte som alle andre som kommer seg igjennom dette. helter alle sammen!

07.10.2014 kl.17:04

Tusen takk, Anniken. Fantastisk innlegg. Du er en inspirasjon i deg selv, og et fascinerende menneske. Jeg håper du mener hvert ord du skriver, og det tror jeg du gjør også. Du er modig, sterk, smart og innsiktsfull. Stå på videre. Du har kommet så langt, og du kommer til å gå så mye, mye lengre. Jeg håper du kommer deg gjennom alt det vanskelige, du kjemper hardt og du skal vite at det er innlegg som dette som får oss andre til å ville komme oss gjennom ting også. TUSEN takk.

07.10.2014 kl.17:22

Jeg vet at kanskje denne komentaren er likegyldig og det samme mange har skrevet før men denne gangen, klarer jeg ikke dy meg. Men mens jeg leser dette innlegget kribler det i fingrene og jeg får lyst til å prate med deg, eller skrive for jeg gjør det jeg og. På samme måte som deg, men ingen får lese det. Den eneste måten jeg har mulighet for å "prate" med deg er via her selv om jeg føler ikke det er noe i nærheten av det samme. Men jeg vil at du skal vite; du er min inspirasjon, jeg er innom denne bloggen din hver bidige dag og leser innlegg om og om igjen for det hjelper meg å skrive og uttrykk meg mer. Du er en dyktig skibent og du er en jente jeg virkelig har troen på at vil få til noe stort i denne verden. Jeg vil si takk for at du har hjulpet meg uten å være klar over det selv, takk for at du er deg selv, takk for at du skriver og takk for at du vil dele det med meg.

-Anonym, 15 år

Anna 07.10.2014 kl.17:26

Nå blir jeg bare en av mange som kommenterer og vet ikke om det kommer til å bety noe for deg, men åå Anniken det at du har hatt det så vondt er fælt og jeg håper du koser deg masse i Portugal og at alt blir bedre fremover. Jeg har enda ikke vært ordentlig forelsket eller i et ordentlig forhold og jeg er 17 år, og egentlig så er jeg veldig redd for at jeg kommer til å bli så knyttet til en person og nesten avhengig av ham, og jeg aner ikke engang om jeg er en sjalu type(men det er kanskje alle egentlig når man er glad i noen). Jeg er redd for at jeg kommer til å legge merke til alle jenter han prater med og hvordan han da er og på en måte overanalysere alt. Men jeg tror at det bare er sånne ting alle en gang vil oppleve og føle, alle har og kommer kanskje til å oppleve å ha det vondt på grunn av kjærligheten og selv om det gjør vondt så blir det en ''lærepenge''.

Det er ikke mange bloggere som setter fokus på at det er mange som leser bloggen dems og faktisk trenger å få bekreftet at visse ting skjer med alle. Og det at du bruker tid på å skrive innlegg som dette er fantastisk og det setter jo ikke deg i et dårlig lys, kun det motsatte. Folk setter jo så stor pris på slike innlegg!

Igjen, så håper jeg at du opplever masse fine stunder og masse lykke framover og at du klarer å komme over dette og at det kanskje til slutt bare blir et morsomt minne på en eller annen måte!

Du er et godt menneske og helt ærlig så har jeg lenge også følt at jeg ikke kjenner meg selv. At faktisk andre kjenner meg bedre på en måte, selv om det burde være motsatt tror jeg.

Xo

Lise H 07.10.2014 kl.17:45

Takk for at du skriver slike innlegg. Det hjelper så mange.

Jente, 19 07.10.2014 kl.17:47

Du er så utrolig kul og sterk som skriver dette innlegget, det er derfor du er min fav.toppblogger:)

Jeg har selv vært i akkuratt samme situasjon og tenket det samme, det har gått 7 måneder og jeg er fortsatt ikke over han, har vært litt med han, men det hjelper jo ikke. Jeg desverre er ikke like sterk som ikke klar lar vær og svare tilbake selv om han var en drittsekk. men etter dette innlegget skal jeg love meg selv og ikke en gang svare!

Stor respekt til deg, og tenk hvor mange gutter i kø det er for og få deg, du er så utroooolig nydelig!!!!:)

Jente, 18 07.10.2014 kl.17:58

Tusen hjertelig takk. går gjennom det selv nå, det vondeste noensinne.

Pernille 07.10.2014 kl.18:02

Hei! Du skriver så utrolig flott og det er så godt å kunne lese en blogg som ikke bare handler om alle de overfladiske tingene som vi unge jenter i dag TROR livet handler om. Du er modig og utrolig inspirerende. Jeg hadde kjæreste for 3 år siden, det ble brått slutt og jeg har så og si vært syk siden. Jeg tror det handler mye om at disse overfladiske tingene legger så sinnsykt mye press på oss. VIktigheten av å være så forbanna perfekt, pen og flink hele tiden... det er så jævlig vanskelig å være selvstendig og å klare seg alene uten en kjæreste som du kan trekke deg helt tilbake med og være 100% deg selv med. Og hva når han som slo opp med meg for 3 år siden, når jeg var frisk og tilsynelatende perfekt, heller ikke ville ha meg... vil noen ha meg nå? Jeg er jo ikke perfekt enda. Jeg tror jeg tenker sånn, og jeg tror det er derfor jeg ikke klarer å være lykkelig alene. Men din blogg får meg til å se at det finnes flere av oss. Og din blogg er et friskt pust i denne overfladiske jenteverdenen som kun tenker på sminke, trening, kosthold og pupper. Livet handler ikke bare om det. Tusen takk!

07.10.2014 kl.18:05

Dette hjalp meg faktisk veldig etter å ha lest innlegget.. Tusen takk <3

Jente, 16 07.10.2014 kl.18:08

Jeg har slitt med å få sagt hvordan jeg har det, men dette innlegget beskriver alt. Takk, du har hjulpet meg veldig.

K 07.10.2014 kl.18:13

Jeg gråter. Dette innlegget traff meg så sinnsykt hardt. Jeg har nettopp gått gjennom akkurat det å miste noen, å nettopp dette med kjærlighetssorg. Jeg har bare ikke klart å sette ord på det. å du klarte det så utrolig bra for meg. Jeg har mistet meg selv. Han knuste meg.

K 07.10.2014 kl.18:16

Jeg har ikke fått lov til å skrike ut å være lei meg. Fordi alle rundt meg sier til meg; du kommer deg gjennom dette, dette går over. han var ikke verdt tårene, NEI han er ikke verdt det, men jeg kan ikke bare glemme han sånn. Han betydde alt for meg engang, og han knuste meg. JEG HAR RETT TIL Å VÆRE SINT, FRUSTRERT OG SÅRET. Jeg har lyst til å SKRIKE og rope

07.10.2014 kl.18:21

Bra skrevet!

Jeg og kjæresten gjorde det slutt for et halvt år siden. Jeg har grått hver eneste dag siden det. Å vite at du elsker noen som ikke gjør det tilbake er forferdelig. Håper virkelig dette forsvinner en vakker dag

07.10.2014 kl.18:29

Wow, for et fantastisk innlegg! Du er så mye klokere enn mange av oss på samme alder. Du setter ord på hver minste følelse og detalj jeg føler på nå, tusen takk! Det er så ufattelig vondt, og mens jeg skriver dette vet jeg ikke om jeg lever til imorgen engang. SÅ vondt er det. Hva faen er livet egentlig HVA gjør man med dette .. "Heldigvis" er dette ikke første gang for meg, så jeg vet det går over. Men Gud hjelpe for en smerte, altså. Det verste er at han ikke engang var min ..

Vilde 07.10.2014 kl.18:35

For et innlegg, det rørte meg virkelig.

God klem til deg<3

H 07.10.2014 kl.18:40

fantastisk skrevet, men husk at når du låner ord fra andre (John green i dette tilfellet) så må du skrive det:) "pain demands to be felt"

C 07.10.2014 kl.18:52

Noen ganger, når jeg leser bloggen din, tenker jeg at du forstår hvordan det er. Jeg tenker at vi føler det samme, uten å helt være klar over at noen andre enn oss selv også føler seg slik. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal sette ord på følelsen, men du beskriver den veldig godt når du gjør det. Jeg skulle ønske jeg kunne sette livet på pause noen ganger. Bare få tid til å puste ut og puste inn, samle tankene mine, roe meg ned og få tilbake fokuset. For jeg føler at jeg suser i full fart mellom fortiden min og fremtiden hele tiden. Jeg er enten mentalt begravd i tidligere hendelser, eller så går jeg rundt og bekymrer meg for alt som kommer til å skje videre. Jeg føler at jeg ikke får puste og det gjør meg så urolig. Vet ikke hvorfor jeg skriver dette her engang, men.. Du er en fantastisk sterk person, og jeg håper at du vet det<3 Og du er aldri alene.

Christian Lystad 07.10.2014 kl.18:53

Hei Anniken så fine bilder av deg

du er en vakker jente

Oda 07.10.2014 kl.18:55

tuuuusen hjertelig takk! utrolig bra skrevet! Kjente meg grundig igjen...

Jente, 16 07.10.2014 kl.18:59

Du må være en av de vakreste menneskene jeg vet om. Dette var nydelig, samtidig så vondt. Takk.

Morten 07.10.2014 kl.19:21

Jeg skjønner du er ung. Jeg fant kjærligheten når jeg var 19. Men den beste, den fant jeg når jeg var 44. Tro meg, den første vil ikke alltid sitte der og lage en liten sommerfugl resten av livet, spesielt ikke hvis man har gjort hverandre vondt. Jeg kan love deg at DEN følelsen går over, den dagen du finner kjærligheten. Det du beskriver er FORELSKELSESSORG, ikke kjærlighetssorg. Den er annerledes...helt annerledes.

07.10.2014 kl.19:26

Jeg syns du skal tenke deg godt om før du skriver. Ikke bare syter du og gjør deg selv til et offer, men setter også Mikkel i det dårligste lyset noen sinne. Du skriver som om du er det mest stakkarslige mennesket i verden, ironisk nok etter å ha gått til sak mot h&ms barnearbeid. Det er ikke mer synd på deg enn andre, uansett hvor inderlig du ønsker det

Martine 07.10.2014 kl.19:44

Wow, takk. Det der trengte jeg virkelig. Det er så ufattelig trist å lese om hva du føler og hva du går igjennom. Vi er så like, du aner ikke. Du skal klare å komme deg igjennom dette. Vi må bare klare det begge to.

Anniken Jørgensen 07.10.2014 kl.20:00

Anonym: har jeg noengang sagt at det er synd på meg? Har jeg det?

Anniken Jørgensen 07.10.2014 kl.20:02

H: åh, nei det har jeg faktisk tatt fra en bok! :)

Maren 07.10.2014 kl.20:02

begynte å gråte.. Jeg er helt elendig til å sette ord på ting, men alt du skriver her beskriver hvordan jeg har det. Tusen takk! Du er til stor hjelp og inspirasjon.

V 07.10.2014 kl.20:03

Så utrolig fint skrevet anniken<3 dette ga meg en skikkelig selvtillitsbozt! Har slitt skikkelig med selvtilliten de siste ukene på grunn av en gutt. Jeg har likt han helt siden første gang, og han likte meg tilbake. Jeg fikk følelser for han. Men etter noen uker bare stoppet han helt og prate med meg og bare ditchet meg totalt. Jeg gråter bare jeg tenker på det. At jeg faktisk kan ha så mye følelser for en gutt.

Anne 07.10.2014 kl.20:05

Tusen takk for et fint innlegg. Du virker som en fantastisk flott person med bein i nesa og en vilje til å gjøre en forskjell. Skulle vært flere som deg! :)

sarah 07.10.2014 kl.20:11

Takk for at du satte ord på alt jeg føler og tenker selv om dagen, for jeg har ikke klart det selv! Det er bedre å innse at man har mistet seg selv, enn å ikke vite i det hele tatt hva som skjer! Takk<3

Marthe 07.10.2014 kl.20:13

Herregud, ja, ja JAA!! Dette innlegget trengte jeg sårt! Jeg har selv opplevd akkurat det samme, bare at det var nå nylig. Eller ca en måned siden. Det ble først en melding, så en til. Også flere. Han svarte, men jeg merket hvor likegyldig han var. Jeg følte meg bra i kanskje 5 minutter, men så ble det igjen stilt på meldingsfronten og igjen innsåg jeg hvor dumt det hele var. Jeg vet ikke hvem jeg er eller hva jeg vil. Men en ting er sikkert; det skal jeg finne ut av, uten han.

Ingvild 07.10.2014 kl.20:28

Takk for at du satte ord på det jeg har følt de siste 2,5 årene! Amen.

07.10.2014 kl.20:35

Som forventet, vrir du deg unna det jeg skriver, og besvarer med et spørsmål. Men jeg skal likevel svare på spørsmålet ditt.

Måten du skriver på, hele settingen på teksten, framstår livet ditt som et mareritt.

Du kan ta eksempel i hvor du skriver "For de siste dagene har jeg sett på meg selv som en fortapt og urolg sjel, som ber til alt den kan om å bli frisk". Du fremstiller Mikkel som en gjerningsmann som har ødelagt alt du hadde, og at du nå lever et miserabelt liv uten mål og mening. At han har gjort deg syk! Samtidig som du prøver å hente deg inn igjen med å skrive i et lite avsnitt at "Ikke mist deg selv så hardt at du blir redd. For all del ikke mist deg så hardt at det er "Han" du skylder på når du har det vondt".

Du lever et liv folk kunne drept for, Anniken. Det å bruke så mye energi på å få deg til å virke som et offer, er bare bortkastet energi.

<3 07.10.2014 kl.20:36

ÅÅ du er så sterk! Vet at kjærlighetssorg er det værste, hadde det i to år, og kan vel si at jeg ikke er mer enn 90% over det enda.. Helt forferdelig

Ser sånn opp til deg som faktisk deler dette

<3

Martine NK 07.10.2014 kl.20:44

Dette var utrolig bra skrevet! Jeg tror de fleste jenter som har gått på videregående har opplevd en kjærlighetssorg, inkludert meg og deg. Dette treffer nok mange. Heldigvis blir det så utrolig mye bedre, spesielt etter videregående. Jeg ble nettopp ferdig med mitt siste år på videregående, jeg har fått den mest fantastiske kjæreste jeg kunne tenke meg, og livet er bare perfekt. Det var aldri det på videregående, livet er bare et slit når man går der! Hang in there, jeg tror virkelig du vil merke at livet ditt tar en helomvending før eller senere. Plutselig sitter du der en morgen og tenker, "fy, livet mitt er så jævlig perfekt". Man setter også utrolig mye mer pris på livet sitt og menneskene i det når man opplever noe slikt. <3

Helene 07.10.2014 kl.20:47

Fantastisk!

Synne GG 07.10.2014 kl.20:49

wow, dette var virkelig en stor hjelp! du redder dagen Anniken :)

Anniken Jørgensen 07.10.2014 kl.20:49

Anonym: Er ikke så veldig vanskelig for meg å forstå hvem jeg snakker med nå. Men jeg skal svare deg å! :)

Jeg tror du misforstår veldig. Han er ingen gjerningsmann, for du trekker kun ut det negative her og vrir. Jeg skrev også at livet mitt var komplett med han. At det var en flott blanding. Jeg har aldri sagt det er han som har gjort meg vondt. For det er kun jeg som bestemmer over mitt eget hode, sant? Jeg synes ikke synd på meg selv om det er det du tror. Du misfortsår hele poenget i denne teksten og irriterer det deg så hardt synes jeg du skal lavere å lese det hele også! At jeg sier jeg skylder på han når jeg har vondt mener jeg at jeg skylder på kjærlighetssorgen, at det er den jeg mener gjør meg vondt. Men det er ikke det, det er meg selv. Å at du sier at noen kunne drept for mitt liv? Det kunne sikkert noe med ditt også. Men alle har sitt. Jeg bare deler mitt. Sånn er det bare. Thank you!

rebekka 07.10.2014 kl.21:00

Du skriver kjempefint, anniken :) Er det noe du fikk meg til å tenke så er det ''hvem er jeg egentlig?''. Jeg har lyst til å sette meg ned å skrive ned alt jeg vet om meg. Men samtidig så tror jeg det er noe av det fine med å være ung. Jeg vil lære om meg selv og bli kjent med meg selv, og jeg som 17 år har jo egentlig ikke gjort en dritt for å kunne definere meg selv. Klart, vi har alle gjort mange dumme og gode ting, men det er jo ikke en gang halvparten av det vi kommer til å gjøre. Vi vet ikke hvem vi er enda, men jeg håper vi finner det ut en dag.

07.10.2014 kl.21:03

Jeg er stum. Tårene triller ned skinnet mitt. Dette satte virkelig tanker i hodet mitt. Tusen takk for at du skrev dette, dette er noe jeg vil tenke på resten av mitt liv

Ingrid 07.10.2014 kl.21:09

Får alltid en god følelse inni meg når jeg ser at d har skrevet et langt innlegg om følelser og tanker. Du er så flink til å skrive at jeg rett og slett blir lei meg av å lese at du har det vondt. Du beskriver alt så bra! Håper virkelig du koser deg masse i Portugal!

07.10.2014 kl.21:38

tusen takk

K 07.10.2014 kl.21:39

Anonym, nå overdriver du kanskje litt? Anniken forklarer her klart og tydelig hvordan det føles å gå fra sitt aller første forhold, og hva som skjer psykisk med seg selv når man opplever kjærlighetssorg. Hun setter absolutt ikke Mikkel ikke noe dårlig lys. Hun forklarer at vi som leser ikke er alene, at ALLE opplever denne sorgen, og slik er det bare. jeg derimot opplevde ikke Mikkel som noen kjeltring her, det handlet om hennes følelser.. står ikke noe om hvordan han behandlet henne eller noe som helst!

Rikke 07.10.2014 kl.21:42

takk.

KMA 07.10.2014 kl.21:47

you never stop loveing someone. you just learn to live without them. <3

07.10.2014 kl.21:52

du sitter ord på alt som jeg føler, dette var så utrolig bra at jeg måtte felle noen tårer

07.10.2014 kl.21:58

kjære kjære Anniken! For et nydelig skrevet innlegg!

Jeg skriver til deg fordi jeg føler du forstår, og ser ungdom som ingen vil snakke høyt om.

Alle ungdom kommer til en periode hvor vi spør oss, "hvem er jeg, og hva vil jeg"? Jeg har stilt meg selv dette spørsmålet utallige ganger. Men jeg føler at jeg ikke finner noe svar, jeg er lost i mitt eget tankesett. Jeg er en jente, 16 år og bor på et lite sted. Jeg er godt likt av venner og bekjente, og blir beskrevet som et positivt og inkluderende medlem for klassen min. Spørsmålet jeg stiller meg selv er, "hvorfor gjør du dette mot deg selv? går dag inn og dag ut og later som om alt er bra, og at jeg har det godt med meg selv. Jeg er så ekstremt frustrert, og jeg føler at livet mitt står på stillemodus og i repeat. Hver kveld ligger jeg i senga å tenker på hvor deilig det blir å bli ferdig med all skolegang, og flykte. Flykte fra alt. Men hvordan skal jeg klare årene i mellomtiden, når det eneste jeg vil gjøre er å skrike ut til alle at jeg ikke har det bra, og at jeg er usikker på hvem jeg virkelig er innerst inne. Jeg er en jente fra et tettsted, som har mange venner og en fantastisk familie, men jeg har aldri blitt elsket. Jeg vet det kan virke tåpelig å skrive dette, men jeg begynner å lure. Hvorfor har jeg aldri hatt en kjæreste? Jeg ser besteveninnen min med gutt etter gutt som er stupforelsket i henne, og at hun har det som jeg så sårt ønsker. Det er ikke det at jeg ikke har mennesker som elsker meg og er glad i meg, men det er det at noen velger deg. De ser deg, og bare deg. Så jeg sitter her, å skriver dette, anonymt. Og jeg føler det er befriende å slippe det ut, å få satt ord på følelsene mine. Tusen takk til deg, Anniken, som har inspirert ungdom til å være ærlige med seg selv, å få ut følelsene som sitter inne. Takk!

Carine 07.10.2014 kl.22:08

<3 <3 <3 <3

KARI BREKKEN 07.10.2014 kl.22:29

Tusen takk, Anniken. Dette traff meg, du gjorde inntrykk og samtidig håp. Håp om at en dag vil jeg finne tilbake til meg selv. Jeg tror på det, tusen takk for at du åpnet deg opp til tross for at det er veldig personlig. Takk for at du deler erfaringene dine - du er bare helt fantastisk.

07.10.2014 kl.22:36

Du burde bli forfatter. Det er få som får meg til å bli så oppslukt og følelsesmessig av å bare bruke ord. Dette innlegget vil hjelpe flere enn du tror.

Elisabeth 07.10.2014 kl.22:37

Takk Anniken. Også jeg har rundet årsjubileet for bruddet med eksen, så jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

At noen greier å vri dette om til noe negativt finner jeg litt sykt. Du er en ærlig og flott jente med pågangsmot jeg bare kan drømme om. Kos deg i portugal.

Amanda 07.10.2014 kl.22:38

Takk!

Jeg leser mange blogger og for det meste til "kjedelesing". Din blogg er noe helt for seg selv og du får meg til å kjenne meg igjen i så mye av det du skriver. Du virker som fantastisk person og for meg er du veldig inspirerende!

A 07.10.2014 kl.22:42

Hei. Alt du sier er så utrolig sant, jeg må bare fortelle det til meg selv 10000 ganger. Andre gang jeg har kjærlighetssorg, og jeg må desverre fortelle at det ser like mørkt ut som første gang, om ikke verre. "Jeg kom meg så vidt igjennom det for fire år siden, hvordan i alle dager skal jeg komme meg igjennom det her! Eldre, mer seriøs, viste hva jeg ville ha" tenker jeg - meen som du sier. Tid leger alle sår. Håper det bare ikke tar for lang tid!

Takk!!

Bente 07.10.2014 kl.22:56

Fint innlegg, akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv.

Vet akkurat hvordan dette er!

07.10.2014 kl.23:04

Tusen takk

Elizabeth 07.10.2014 kl.23:05

Min første kjærlighet var den verste, men også den beste. Sånn er det når du elsker noen for første gang. Du vet ikke hvordan og bare elsker så dypt at du mister deg selv oppi alt samtidig. Det er vanskelig å krype ut av hullet du har gravd deg selv ned i og du tenker tilbake på nettene du gråt deg selv til søvne. Bare du forstår hvor vondt det er fordi det var din kjærlighet du mistet, ingen andre mistet den.

Takk for at du delte, Anniken. Det er tøft, men det kommer til å gjøre deg sterkere. Husk at det er greit å dele fordi et sted der ute er den noen som går igjennom akkurat det samme.

L Maria 07.10.2014 kl.23:20

Synd at anonym med så sterke meninger velger være anonym ... Æææ!?!?

07.10.2014 kl.23:28

jeg kjenner meg så sykt mye igjen i mye av det du skriver, og jeg har ikkw kjærlighetssorg engang. har aldri hatt det. men kjenner meg igjen i så utrolig mye for det, det hjelper mye å se at jeg ikke er den eneste som har mistet meg selv og ikke engang vet om

jeg elsisterer. du er så flink til å sette ord på det, takk Anniken.

Synne 07.10.2014 kl.23:41

<3

MS 07.10.2014 kl.23:48

Helt sykt at du klarer å sette ord på det. Så utrolig bra skrevet, jeg ble rørt, og jeg gråt, fordi dette er sannheten!

A 07.10.2014 kl.23:53

Jeg sitter her, tårevåt i hele ansiktet. Ordene dine blir som banket inn i skallen, ord jeg virkelig trenger å lese. Det å VIRKELIG forstå at mange andre har det som meg. Nettopp, knust i flere biter etter første gang jeg virkelig ga av meg selv, mitt virkelige meg. MITT HJERTE. Som hos deg er det også gått et helt år.. Et år å det føles som om jeg aldri kommer meg videre. Tanken på at jeg en gang virkelig var lykkelig, ja den er så utrolig fjern. Den dagen hvor jeg virkelig var på bunn, ja den dagen måtte bestevennina dra meg ut av et badekar, hvor jeg lå helt gråtkvalt med blodskutte øyne å var så utrolig sårbar.

Hver eneste dag faller tanken "Er jeg bra nok?". Fordi det var jeg nemlig ikke for han. Han som virkelig betydde og forstatt betyr så utrolig mye.

Du er et fantastisk menneske! Alle er det, men ikke alle er som deg å faktisk deler tanker og følelser med mange andre. Det at du er så sterk at du kan si at du har kjærlighetssorg eller sliter med noe annet, det er noe jeg beundrer. Jeg kommer aldri til å se frykten i øynene å faktisk fortelle hvem som helst eller noen av mine nærmeste at jeg virkelig ikke har det bra. Setter heller opp en fasade som får meg til å virke "normal" men hva er egentlig det å være normal?

Stå på videre, fordi du er en blogg jeg virkelig går inn på for å lese. Ikke bare for å bla over å se på bilder. Dine ord leser jeg.

Anette-Marie Antonsen 08.10.2014 kl.00:02

"Min kjærlighetssorg er noe annet enn din, du aner ikke, du forstår ikke, så jeg kommer til å sende den meldingen uansett". Den setningen der er så ærlig og sann som det går an. Tanker til deg fra en annen som blir gal av å tenke.

08.10.2014 kl.00:04

Helt utrolig hvor mye det der beskriver meg!

Anne Lene Nilsen 08.10.2014 kl.00:20

flink du er!

Madelen 08.10.2014 kl.00:32

Takk gud for dette innlegget! Jeg ble singel for et halvt år siden, og vi hadde vært sammen i 3 år. Gravde meg helt ned i starten, så kom sommeren og jeg hadde kjempe masse gøy med venninner og trodde jeg var over det. Nå er det drømmer hver dag, og hver dag må jeg ta meg en realitetssjekk på hvorfor jeg ikke skal sende sms. Faktisk litt "godt" å lese at det ikke bare er meg.

Fredrik 08.10.2014 kl.00:58

Man kommer aldri over kjærlighetssorgen, og man glemmer aldri den andre personen man en fang elsket. Men for hver dag som går tenker du litt mindre på den andre personen til du en dag godtar ting slik de nå er. Men minnene, sorgen og følelsene er der fortsatt, låst bort så du iblant kan hente de frem.

James 08.10.2014 kl.01:10

Balance of life!

Anja 08.10.2014 kl.01:45

Tusen takk for at du delte dette innlegget! Det rare er at jeg har det helt likt, og jeg synest det er så utrolig beroligende å lese om at jeg faktisk ikke er alene og at det ikke er umulig å komme seg igjennom. Jeg kjenner jeg blir irritert på folk med hat meldinger til dette innlegget. De som faktisk sender dem har tydeligvis aldri opplevd kjærlighetssorg. Det er grusomt og det er derfor de som har opplevd det forstår, mens de andre missforstår...

Bra skrevet

08.10.2014 kl.01:57

Wow.. Du har satt ord på mine følelser, noe jeg virkelig ikke har klart selv. Som du selv sier så tenker en at "jeg er den eneste", men om jeg kan så vil jeg påstå at vi har hatt, og har det helt likt. Jeg har vært gjennom kjærlighetssorg sia jeg var 16. Idag er jeg 20 år. Den går aldri over. Men det er min egen feil ettersom jeg aldri har klart å gi slipp. De gangene eg fant unskyldninger for å møtes, førte det til mer, men det sluttet alltid likt. Aldri ville jeg lære å det gjorde like vondt, om ikke værre å miste ham for hver gang. Men nå er det ikke mer håp, ikke i det heletatt. Å jeg er på et punkt i livet hvor jeg selv ikke vet hvem jeg er. Det kommer dager hvor solen skinner og jeg virkelig føler meg bra, men så kommer det også dager hvor det å spise er et utrolig ork. Jeg har dessverre både prøvd selvskading og selvmord, bare for å få oppmerksomhet, for å få en annen smerte da jeg var så lei. Det er et par år siden nå å jeg har vokst på meg selv, jeg VET at ting blir bedre. Jeg har hatt det bedre og vet at jeg vil få det bedre. Av og til så har jeg det fantastisk, å det er det som holder meg gående. For jeg vet at en dag så vil jeg klare komme meg videre, finne meg selv og leve livet fullt ut. For jeg har troa. Ville bare dele min historie med deg slik at du vet at du virkelig ikke er alene om det. Jeg vil også takke deg for at du delte din! Det er utrolig godt, men også utrolig vondt å vite at jeg ikke er den eneste. Ønsker deg all lykke til, JEG har troa på deg!

08.10.2014 kl.02:03

Takk, Anniken. En stor, tyngende følelse av at jeg var den eneste, fløy nettopp avgårde. bare takk.

C. 08.10.2014 kl.02:39

Jeg har aldri lest en tekst som har rørt meg så mye. Denne teksten tok meg til tårene. Den smerten du får fram i ordene dine, er akkurat slik jeg ville beskrevet det selv. For bare noen måneder tilbake hadde jeg ikke hatt noe forståelse for det du har skrevet, men jeg har det nå. Å miste den personen som betyr alt, har jeg også gjort. Men jeg klarte å komme meg videre. Det tok meg kanskje flere måneder, men jeg klarte det. Han var tross alt min første kjærlighet. Ekte kjærlighet som varte i to og et halvt år, men som ente opp med å føles ut som en stor, vond løgn.

Jeg har nettopp klart å komt meg videre, og lagt alt det vonde bak meg. Jeg har klart å glemme han og all den smerten han satte meg gjennom. Jeg hadde glemt hvor vondt det faktisk var, men når jeg leser denne teksten.. fyfader, følelsene strømmer tilbake som om det var igår, og det er umulig for meg å holde tårene tilbake.

Som sagt så har jeg komt meg videre. Jeg er endelig lykkelig, noe jeg aldri hadde sett for meg at jeg skulle bli bare en liten stund tilbake i tid, men jeg klarte det faen med.

Jeg er selv bare 18 år, og det å gå igjennom noe sånt så ung er utrolig vanskelig. Men disse innleggene er virkelig til hjelp for mange andre jenter og gutter der ute som går igjennom, eller som kommer til å gå igjennom den samme sorgen. De sterke ordene dine treffer så mange hjerter der ute, de er virkelig til hjelp. Det er kanskje en slags dagbok for deg hvor du kan åpne deg, men for oss som leser er den ren inspirasjon. For eksempel i dette innlegget. Selv om man har det så vondt at man ser ingen lyspunkter i hverdagen, vil det gå bra tilslutt. At folk har vært der selv og likevel klart seg igjennom det, vil inspirere folk til å klare seg gjennom det . Dette innlegget tror jeg hjelper en eller annen person der ute ikveld, eller i morgen, til å ikke gi opp. Jeg ELSKER at du tør å åpne deg så mye, for det hjelper ikke bare deg, men også mange andre som kanskje går igjennom akkurat det samme. Du er en stor inspirasjon, Anniken. Vi setter så utrolig stor pris på deg og det du gjør. Jeg kjenner deg ikke, men jeg er ærlig når jeg sier du har en plass i hjertet mitt. For du treffer meg hver eneste gang, og jeg får så lyst å sette meg på neste fly og bare gi deg en stor bamseklem. Jeg ser virkelig opp til deg. Stå på, Anniken!

Frida R 08.10.2014 kl.08:31

kjenner meg så sinnsykt igjen.. dessverre

Julie 08.10.2014 kl.08:42

du skriver helt fantastisk bra. Kjenner meg igjen i alt du skriver. Jævligste følelsen i hele verden, og man vil heller dø enn å føle på smerten. Du vet bare at du kan ikke gjøre noe så forferdelig mot verken deg selv eller de som står deg nært og bryr seg om deg. Det er skummelt å være så glad i en person at man glemmer seg selv. Vi glemmer at vi også må være glade i oss selv. Og tenk at du kan føle dette, du som er så ufattelig pen og en sterk jente. Stå på!

Cecilie 08.10.2014 kl.08:51

Du er forbildet mitt.

Heidi 08.10.2014 kl.09:06

Dette var helt sykt å lese, fordi jeg har følt det veldig likt selv og det er nå gått 2,5 år ca. siden han slo opp. Og jeg brukte vel rundt 2 år på å komme ordentlig over han. Det var så vondt, et slag i trynet rett og slett. Vi var ett, men så plutselig var jeg alene. Det verste er at han slo opp da jeg var litt nede fra før av. Fremdeles drømmer jeg om han og jeg tenker ofte på han. Men han har styrt meg bevisst og ubevisst og visst at jeg alltid har vært der så til slutt innså jeg at jeg faktisk fortjener bedre. Og, det er det som er vanskelig, å tenke at man faktisk fortjener bedre enn han du vil ha. Du er sterk, Anniken.

Krizza Elisabeth 08.10.2014 kl.09:26

jeg gråter av glede og fortvilelse. takk

Anonym 08.10.2014 kl.09:28

Jeg føler på en måte jeg fant meg selv i å ikke være alene lengre. Etter jeg leste innlegget ditt. Den siste tiden har vært så tung, føles ut som verden raser forbi. Alt jeg gjør er et stort ORK. Periodene svinger, plutselig føles alt så bra. Men det er akkurat som det er stille før stormen. Og så begynner det å blåse opp, og livet føles ut som en evig kamp. Tanker om at jeg ikke er bra nok, mislykket, ikke blir sett og at jeg aldri er GOD NOK. Men innerst inne så vet jeg hvem jeg er, hva mine verdier er. Jeg må bare finne de, skrive de ned, gå mot målet. Kanskje jeg aldri vil komme helt frem til målet, men så lenge jeg prøver er livet verdt å leve. I dag føler jeg meg virkelig ensom, aleine, mindre verdt. Jeg er sliten og utmattet, orker ikke å prøve. Men det er helt ok, jeg tar meg tid til å stoppe opp. Gjøre ingenting. Bare være aleine hjemme, lage frokost, se på tv og puste ut. Gi meg selv tid. Jeg ønsker deg og alle andre lykke til, og digger disse innleggene dine. Du hjelper utrolig mye, og ikke minst dette er et tema som angår oss alle en eller annen gang i livet. Om det er sorg, tap, psykisk eller fysisk sykdom, deprisjon osv!

08.10.2014 kl.09:45

Takk! Disse ordene traff meg skikkelig. Du er flott, Anniken

08.10.2014 kl.09:51

Jeg kjenner meg veldig igjen! Takk

Stå på og fortsett å vær den fantastiske og vakre jenta som du er!

Natalia 08.10.2014 kl.10:03

Heisann! Jeg lurte på om du kunne ta en titt innpå bloggen min: nataliaotto.blogg.no. Har nettopp lagd den så jeg hadde sutte stor pris på det.

Digger bloggen din! :-)

Charlotte 08.10.2014 kl.11:23

hei! Dette var et sterkt innlegg som de aller føeste har behov for å lese! <3 det er masse gode ord og tanker rundt dette. <3 ting blir salt på en bra måte selv om det er tingt å høre, så må det også bare gjennomføres for at allt skaø bli bra igjen eller i det minste falle litt på plass igjen :) <3 ja det er tungt men keg er helt enig Annike , man må bare være stærk å dra seg igjenom det. Det er ikke noe gøy men det er det som må til <3 du er utrolig sterk å ikke minst flink Anniken så jeg håper du får en fin tur med mange hode minner :) <3 klem

Amalie Abrahamsrud 08.10.2014 kl.11:51

Fantastisk skrevet Anniken! ❤

Børbi 08.10.2014 kl.12:00

Du vil klare det, jeg vil klare det. Takk.

jente 18 ;) 08.10.2014 kl.12:15

Veldig bra! Kjenner meg igjen. Jeg sliter selv med kjærlighetssorg som jeg har slitt med lenge ovenfor en som avisste meg :(

Jeg trodde aldri jeg skulle komme over han, aldri og det har jeg heller ikke gjort. Men å kutte ut all kontakt, bli blokket overalt er noe av det beste en kan gjøre for da blir det bedre og en kan lettere komme seg over.

Men er helt grusomt, det verste som har skjedd meg hittil.

Du er så sterk Anniken, STÅ på videre! ♥ ♥

08.10.2014 kl.12:50

❤️

Jente, 16 08.10.2014 kl.13:12

Det har nesten gått ett halvt år. Det prikket i huden når jeg leste det, og det er som om det skulle vært meg selv du skrev om. Hver natt jeg drømmer er han der ... Tårene kommer så lett når jeg tenker på han. Jeg savner han.

Celine 08.10.2014 kl.13:41

Dette er du så absolutt ikke alene om, det kan jeg forsikre deg om! Du beskriver det utrolig bra. Det finnes virkelig ingenting som er verre enn å miste en du elsker.... Etter mitt brudd har jeg rett og slett forandret meg. Jeg er ikke den samme som jeg var da. Ikke at det nødvendigvis er negativt - men det gjør noe med en person. Såret er der på en måte hele tiden... 5 år har gått, og det er der fortsatt. Jeg tror det er noe som man rett og slett må lære seg å leve med. Det blir selvfølgelig bedre med tiden - men det ER der. Innerst inne, uansett! Tusen takk for dette innlegget, og lykke til <3

TypiskeDilemmaer 08.10.2014 kl.14:18

Det er utrolig tøft å oppleve et brudd, men man kan ikke annet enn å lære seg å leve meg det :-)

Emilie 08.10.2014 kl.15:14

Så utrolig bra skrevet Anniken! Jeg kjente meg igjen i alt du skrev, og jeg kjente tårene presset på. Er så godt å se at jeg/vi ikke er alene..

Jeg har selv ikke enda kommet over en gutt som jeg har hatt i tankene hver eneste dag i 1 år nå..

Eneste som hjelper er tid..

Du er så god som klarte å skrive dette innglegget! kjempe bra skrevet!!

Klem

Regine 08.10.2014 kl.15:47

Du er helt fantastisk Anniken! veldig tøft å skrive et slikt innlegg som dette, men jeg takker deg for at du gjorde det

Anja Eide 08.10.2014 kl.16:11

Du skriver så utrolig bra! Det er vondt at du har det sånn, men man styrker seg på det på et vis. <3 Jeg beundrer åpenheten din og styrken du har, du er en flott person!

Matilde 08.10.2014 kl.16:40

Om jeg noen gang(forhåpentligvis ikke) slår opp med kjæresten min, skal jeg finne dette innlegget. Jeg er fortsatt så dum og naiv at jeg tror på min første kjærlighet, og jeg skal gjøre alt jeg klarer for å beholde han. Det er styrkende å gå gjennom et stygt brudd, men Gud så godt det hadde vært å se på min første kjærlighet på samme måte om 10 år.

Jeg vet du kommer deg helt gjennom det, jeg har skjønt på alt du har skrevet hittil at kroppen din ikke lar deg gå selvom du selv har latt deg selv gå. Du finner tilbake gjennom små øyeblikk.

Susanne 08.10.2014 kl.17:23

Vet hva du går igjennom, og håper det går over for din del snart! Hadde kjærlighetssorg i over 3 år og er endelig ute av det nå. Forhåpentligvis sitter du igjen med en litt lettere følelse nå etter og ha fått sagt alt dette. Kos deg masse i Portugal og skap masse nye minner du kan se tilbake på. Utrolig nok så vil denne kjærlighetssorgen bety mye for deg på en positiv måte etterhvert, vet det høres helt patetisk ut. Men det er så fryktelig sant, og det gjør det 1000 ganger sterkere enn du allerede var! Takk for at du visste meg at det ikke er bare jeg som trodde jeg var gal ;-)

Henriette 08.10.2014 kl.17:42

Dette var et fantastisk godt innlegg!! Jeg trengte virkelig å lese denne, og jeg kjenner at det hjalp meg :) du er kjempeflink til å formidle!! Tusen takk for at du er du, og for at du skrev akkurat dette innlegget :)

Julie 08.10.2014 kl.17:51

Utrolig bra skrevet av deg og ikke minst modig, du er modig Anniken uansett hva enn du mener ! Jeg kjenner meg igjen.. føler jeg ikke vet hvem jeg er til tider, at jeg ikke føler meg bra eller sterk nok... Det er vondt. Slike erfaringer er vond! Men som du skriver, så er det på en måte "godt" med erfaringen vi blir sittende igjen med. Høres rart og kanskje dumt ut? Men jeg er glad for de motgangene, de gangene jeg ble såret.. for nå har jeg lært og erfart dette til senere. Jeg gikk igjennom det og overlevde. Arr ble sittende igjen, men det må da vise at man har vært litt sterk i alle fall?

Jeg elsker "dagboken" din, noe med måten du skriver på og hvor utrolig god og modig du er ! <3 Stå på !

Sarah 08.10.2014 kl.17:57

Er midt oppi dette, så var godt å lese. Tusen takk! Det hjelper så mye mer enn du aner

Emilie 08.10.2014 kl.17:58

du er best, anniken.

08.10.2014 kl.18:07

Jeg håper så inderlig at du velger å fokusere på alt det positive folk skriver. Jeg kan love deg (og jeg er bare en tilfeldig leser) at jeg overhodet ikke ser på Mikkel som en "kjeltring". Du skrev om hvordan DU føler det, ikke noe om hvordan HAN var mot deg. Ingen har rett til å ta deg for det. Du er fantastisk, og jeg kan love deg at du en dag kommer til å våkne opp uten denne grusomme kjærlighetssorgen- den vil forsvinne. Ja, det er en lang prosess, men dette innlegget? Det var et stort skritt i riktig retning

Betina 08.10.2014 kl.18:45

Håper du skriver en bok en dag, dette var virkelig fantastisk bra skrevet. Du griper leseren på en helt unik måte. Heier på deg, Anniken <3

08.10.2014 kl.18:54

After a while you learn the subtle difference

Between holding a hand and chaining a soul,

And you learn that love doesn?t mean leaning

And company doesn?t mean security,

And you begin to learn that kisses aren?t contracts

And presents aren?t promises,

And you begin to accept your defeats

With your head up and your eyes open

With the grace of a woman, not the grief of a child,

And you learn to build all your roads on today,

Because tomorrow?s ground is too uncertain for plans,

And futures have a way of falling down in mid-flight.

After a while you learn

That even sunshine burns if you get too much.

So you plant your own garden and decorate your own soul,

Instead of waiting for someone to bring you flowers.

And you learn that you really can endure...

That you really are strong,

And you really do have worth.

And you learn and learn...

With every goodbye you learn.

Maria Støre 08.10.2014 kl.19:34

Bra skrevet :) Kjærlighetssorg er så vondt.

Sanne 08.10.2014 kl.19:39

WOW! veldig bra skrevet:)

08.10.2014 kl.19:40

Det her skjønte jeg mindre av enn kvantefysikk. Men så er jo jeg feil kjønn. God tur

08.10.2014 kl.19:45

Takk❤️ Utrolig bra skrevet

Monica 08.10.2014 kl.20:22

jeg kan være enig med at kjærlighetssorg suger jævlig hardt. jeg følte meg truffet, jeg følte meg dårlig da jeg leste innlegget ditt. Det var mye som traff meg og gamle minner kommer frem tilbake.. utrolig bra innlegg av deg, og jeg vet at jeg, deg og mange andre er ikke de eneste i verden som går gjennom et helvette. jeg er selv 18 år nå, og jeg er fortsatt ung. jeg var aldri meg selv, jeg klarte ikke å finne hvor jeg tilhørte.

Andrea S. 08.10.2014 kl.20:24

Takk anniken, takk for at du setter ord på den værste smerten jeg noen gang har opplevd.

K 08.10.2014 kl.20:27

Hei! Ville bare si at dette innlegget fikk meg til å gråte, for det beskrev vel akkurat hva jeg føler. Nøyaktig.

:) 08.10.2014 kl.20:29

Hei, jeg er en 16 år gammel jente fra Bærum, og du skrev nettopp den mest betydningsfulle teksten for meg, jeg har nå sittet i mørket og lest den 3 ganger, like tårevåt for hver gang. 3 år, hele ungdomskolen, hver dag var vi sammen, vi dro på olivias, vi dro på shopping, vi var på hytten til hverandre. Vi var så knyttet sammen, så ufattelig glad i hverandre. 3 fantastiske år var vi sammen nesten hver dag, alt var så jævlig bra, så startet vgs, og vi hadde 13 skoler å velge mellom, vi valgte forskjellig og alt ble vanskelig, derfor klarte jeg ikke mer, sjalusi, miljø alt krasjet, jeg måtte slutte det, og det er faaaaen meg det vanskeligste jeg har gjort. jeg ligger hver dag og føler han har det bra. Jeg føler jeg gjorde det rette, jeg følte det, men hver dag skriker jeg, jeg gråter, for han jeg ga meg selv til for aller første gang er forbi, han jeg formet mitt første forhold med er forbi, og jeg vil aldri få det tilbake. Du traff meg med denne teksten, så mye at det gjør jævlig vondt! Lykke til Anniken, du trenger det, for selv er jeg helt bortreist...

Hedda 08.10.2014 kl.20:31

det beste jeg har lest noensinne!!!!

Victoria 08.10.2014 kl.21:01

har selv vært der men har det bra nå. Men takk for at du skrev dette❤️godt å vite at flere har hatt det slik!

Kjærlighetssorg er det verste jeg har vært med på!

08.10.2014 kl.21:04

Du kommer over det, gi faen å grin over en jævla gutt. Er lykkelig i forholdet mitt, og jeg anger ikke ett sekund på hvordan det forholdet endte (det forrige). DET GÅR BRA TILSLUTT. LOVER ! <3

Dina 08.10.2014 kl.21:22

jeg har ikke ord, ikke ord! dette tror jeg mange behøvde, inklusivt meg.. tusen takk Anniken <3

Katrine Eriksen 08.10.2014 kl.21:46

Utrolig bra skevet! Falt noen tårer under innlegget. Stå på! <3

Jente23 08.10.2014 kl.22:16

Kjære Anniken.

Dette var akkurat det jeg trengte nå. Et post som bekreftet det som jeg sier til vennene mine, men egentlig ikke helt tror på selv. "At jeg ikke er den første som oplever dette". Fordi av og til føles det sånn. Av og til tror jeg at jeg er den eneste i hele verden som kan føle et så ekstremt savn over en person. At jeg er den eneste som har fått hjerte revet ut av brystet og kastet så hardt i bakken at det knuste i mange mange biter.. og at den personen som gjorde det- egentlig ser ut til å takle alt rimelig bra. Det er ekstremt godt å vite at jeg ikke er alene..

Det ble slutt med min første store kjærlighet nå i sommer etter 3 1/2 år. Jeg flyttet til Danmark for at vi kunne fortsette å være sammen, og startet å studere her - noe jeg ikke angrer på nå, men med ettertanke reflekterer man jo over hvordan livet kunne vært hvis jeg ikke hadde gjort det. Om det var vært å bruke 3 1/2 år av livet mitt på å elske noen så høyt, for så å måtte føle så mye smerte når han ikke følte det samme lengre?..

Men som du skriver, og som alle sier - med tiden vil ting bli bedre. Alle de små glassbitene vil litt etter litt bli limt sammen til hjerte, og forhåpentligvis med tiden vil jeg huske hvordan jeg var før jeg møtte denne gutten, og hjertet kan begynne å banke igjen, og glede seg over de små tingene.

Du virker som en helt fantastisk jente. Ta den tiden du trenger til å finne deg selv igjen. Selv om hver dag som går er en seier- fordi man klarte seg gjenom de 24t, er det fremdeles vondt å vite at det en enda en dag på kalenderen siden sist man så hverandre.

Jeg tror du kommer til å klare det. Jeg tror jeg kommer til å klare det. Vi må bare ta det i eget tempo.

Lykke til på reisen

-xoxo

Evigsolskinn 08.10.2014 kl.23:00

<3

Trine 08.10.2014 kl.23:04

Det innlegget om svea jakkene før, er ikke dyrevennlige:) visst du ser på siden til junkyard står det at jakken inneholder dun og fjær:) er ikke bare om kragen det handler om

Vibeke 08.10.2014 kl.23:09

Kjære Anniken, det overrasker meg at du "bare" er 18 år. Du virker mye mer reflektert enn mange (uten å dra alle under samme kam) andre på din alder. Jeg er 26 år, og kjenner meg godt igjen i flere av tekstene dine. Engasjementet ditt, og ærligheten din kommer du til å nå langt med! ;-)

U 08.10.2014 kl.23:23

Dette gjør meg så vondt men også så godt fordi jeg føler meg ikke lenger alene.

Du virker som en så fantastisk god og herlig jente.

Thoralf 08.10.2014 kl.23:32

Hei Anniken!

Du er 17 år?

Jeg mistet ei jente høsten 1992, og ble akutt psykisk syk den høsten pga det, jeg ble også helt deaktivert, jeg mistet humøret, tålmodigheten, motivasjonen og motoren inni meg ville ikke lenger. Det er 22 år siden og jeg har det ikke noe bedre den dag i dag! Hver eneste dag har vært et sant helvete siden den dagen hun gjorde det slutt! Psykisk tortur hver eneste dag over en periode på 22 år er ikke bra for sjela og jeg vet at dette kommer til å fortsette og mest trolig vare livet ut for meg! Jeg har vært så lei og likegyldig i alle disse årene, er blitt ufør og holder meg for meg selv helt uten kontakt med mennesker, jeg forelsket meg i ensomheten, for jeg vil heller være alene enn sammen med venner og familie! Og som du skriver, man mister helt seg selv!

Jeg vet ikke hvor dypt dette sitter for deg, men for meg virker det alvorlig... jeg tror det kan gå begge veier, enten vil du slite med dette i veldig lang tid, som meg... eller du vil finne deg en ny relativt raskt og alt ordner seg for deg, jeg håper på det siste for din skyld. Jeg har masse erfaring med dette og vet så utrolig godt hvordan det er å ha det ordentlig jævlig hver eneste dag, Det er ikke bare lett å legge slikt som dette til side og bare fortsette livet sitt, jeg har etter 22 år ikke klart å finne noen svar på det. Det bare er sånn og det er veldig vanskelig å få hjelp for det.

Mvh Thoralf. :-)

Kristine, 16 år 08.10.2014 kl.23:59

Burde egentlig takke deg. Takk for at du tørr og skrive om negative tanker. skrev akkurat 1151 ord, der jeg beskriver hvor jævligt jeg har det idag. Det hjalp meg. Sist gang jeg skrev en slags dagbok var når jeg var forelsket før sommeren. Jeg tenkte at jeg måtte skrive hvor lykkelig jeg var da, slik at jeg kunne lese det på nytt når jeg ble gammel og mimre tilbake. Men jeg vil mye heller mimre tilbake til den jævlige tiden, for da kan jeg sette pris på hvor lykkelig jeg er på det tidspunktet. For det kommer snart, både for meg og for deg.

Det er rart hvor lenger jeg har lest denne bloggen, men aldri kommentert. Kanskje jeg aldri har tørt å kommentere, eller faktisk bare ikke hatt noe jeg ville si deg før nå. Men av en eller annen grunn føler jeg det er befriende å skrive til deg. For du er person som kan forstå. Faen så klein jeg er. Jeg kjenner deg ikke engang, men jeg føler jeg gjør.

Jeg ser opp til deg Anniken. Jeg har gjort det siden dagen jeg så Teenage Boss på Nrk, og googlet i sikkert flere timer for å lete etter bloggnavnet ditt. Først var det fordi jeg syntes du var så perfekt, men nå fordi du er så ærlig.

Takk kjære deg, for at du deler ditt liv og dine meninger, slik at sånne som meg ikke føler seg alene. Aldri gi deg. Du er både mitt forbilde og inspirasjonskilde.

klem Kristine.

Emma 09.10.2014 kl.00:19

Hei! Ville bare si at teksten din inspirerte meg. Du er en veldig sterk jente som har gjennomgått mye, håper du får en fin dag og stå på<3

Jeanette 09.10.2014 kl.01:32

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen, i det du skriver. Jeg har nettopp gått i gjennom en tung kjærlighetssorg jeg også. Bare at det er kun noen mnd siden. I starten var jeg helt knust, gråt hver dag og så ingen mening med livet lenger. Fant på unnskyldninger for å møte han, sendte masse meldinger i et håp om at han tok meg tilbake. Jeg skjønte til slutt at dette var slutten, og godtok at vi bare var venner. Heelt, til han ble sammen med ei annen jente. Jeg kuttet all kontakten, og blokkerte han ut fra livet mitt. Jeg orket ikke mer drama og jeg orket ikke å se dem to sammen. Jeg drømmer fortsatt om han, og han er fortsatt en del av tankene mine. Takk for at du delte, det hjalp meg med å få ut det jeg har holdt inne lenge.

ak 09.10.2014 kl.01:53

Takk for dette innlegget. Det er et år og to måneder siden det ble slutt mellom meg og min "Han" også, og jeg kjente meg så igjen i dette innlegget at jeg måtte ty til tårene. Men det er fint å vite at jeg ikke er alene om å være litt gal. Og husk - det er ikke du heller.

<3

Diana 09.10.2014 kl.09:17

Jeg opplevde dette da jeg var 18 år, og skjønner veldig godt hva du går igjennom nå. Vi var sammen altfor kort, og jeg hadde kjærlighetssorg i over et år etter at det var slutt. Alt dreide seg om han, både når jeg var våken og når jeg sov. Etter et år med så mye intens smerte, var jeg så lei av meg selv og sorgen at jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Men plutselig fikk jeg en tanke, hva om jeg bare aksepterte at det alltid ville gjøre vondt, at han alltid ville vekke disse sterke følelsene i meg? Jeg endte med å akseptere det fullt ut, og fra den dagen, sakte med sikkert løsnet det. Det er vanskelig å forklare, og man må være klar for en endring selv, selv om den endringen er aksept av situasjonen. Ta en dag av gangen, det eneste som virkelig hjelper er tiden.

Skal sies, at selv om jeg nå er 15 år eldre, har mann og barn, som jeg elsker overalt på jord, så vil den første store forelskelsen og den første store kjærlighetssorgen alltid være en del av meg, og jeg vil aldri glemme den helt. Og når jeg innimellom møter han eller ser han på gata langt unna, så kommer det som et vindtak i kroppen. Ikke fordi jeg fortsatt er forelsket, men fordi han er selve symbolet på de mest intense gode og dårlige følelsene jeg har hatt. Tenker at slike opplevelser over tid gjør deg til et fullere menneske, såfremt du ikke lar deg slites istykker av det. Du vil ha mer forståelse, mer empati, mer kjærlighet å gi senere, fordi du vet hvordan det er å komme seg fra noe så vondt.

Stå i det, kjærlighetssorg er noe av det verste man kan oppleve, men det vil gjøre deg til den personen det er meningen at du skal være.

:) 09.10.2014 kl.10:25

Første kjærlighet er det beste og det verste (når det ender).. Det man absolutt bør gjøre når ting blir slutt og du vet at du fortsatt vil (om noen er utro osv) og du har bestemt deg for at okei, jeg godtar det én gang. Men bare reis, lås døra, skru av tlf, lat som du driter i hele mennesket og vær sinnsykt hard to get. Jeg vet at de da kommer luskende. Med mindre de ikke føler noe som helst annet enn glede.. Angrer livet av meg for at jeg gjorde det samme som deg, Anniken. Sende meldinger på meldinger.. "setter klæra dine i en pose på trappa" "og skoa dine" hehe, det ender aldri. Vær hard to get dere som må igjennom det. Det som plager meg så er at jeg har blitt så hard etter det. Veldig lite som knekker meg.. Vil gjerne ha tilbake den følsomme siden min..

Madelen 09.10.2014 kl.11:02

Det er akkurat som at du tok ordene ut av munnen min.. Du er kjempeflink til å sette ord på ting. Jeg trengte å få lese dette. Jeg har egentlig ikke helt klart å sette ord på hva det er jeg føler, men nå etter jeg leste dette hjalp det veldig mye. Tusen hjertelig takk

Anonym 09.10.2014 kl.13:19

Hei. Jeg er en 20 år gammel jente, aldri hatt kjæreste. Aldri opplevd dette kjærlighetssorg greiene. Altså har hatt noen sånne nestenkjærester, men aldri et ordentlig forhold som alle veit om osv. Er det galt av meg å bare ønske at jeg også skulle vært igjennom det samme som deg? jeg tenker alltid at når det blir slutt med min første kjæreste skal jeg spise is, kakedeig og se på kjærlighetsfilmer. Det er kanskje litt galt å tenke ´´når´´ det blir slutt med min første kjæreste for det er vel egentlig sånn at man egentlig skal være sammen foralltid når man blir sammen. Veit ikke hva som er mening men denne kommentaren jeg, men å være 20 år og aldri hatt kjæreste eller kjærlighetssorg er trist i seg selv. Skulle bare ønske jeg hadde sjansen til å gå igjennom det samme, selv om det høres helt jævlig ut. Det må jo ha vært fantastisk før det ble jævlig? ikke sant?

Hilsen ensom teit 20 åring.

Tor 09.10.2014 kl.14:04

Kjærlighets sorg ?

Jeg slo opp med den flotteste jenta i hele verden ,i 1980 . Hun er den første jeg tenker på hver bidige morgen og den siste hver bide kveld .

Hver forbannade dag i alle disse årene har jeg savnet henne , og det vil følge meg til min siste dag .

Jøss hvor dum vi mennesker kan være .

Marie 09.10.2014 kl.14:15

Kunne ønske du skrev dette for et års tid siden, da jeg gjennomgikk det samme. Det hadde vært akkurat det jeg trengte å høre på den tiden. Jeg kjenner meg altfor godt igjen i det du skriver. Jeg har aldri hatt det så vondt inni meg som den tiden etter at det ble slutt! Trodde helt seriøst at ingen noen sinne hadde hatt en liknende kjærlighetssorg noen gang. Jeg hadde virkelig ikke lyst til å leve. Brukte så utrolig mye energi og tid på å sende han meldinger om ting jeg måtte hente osv.. eller bare en teit fyllamelding. Var så opptatt av hva han la ut på instagram og når han var pålogget på face at bestevennen min måtte passe på telefonen min en stund mens jeg brukte en gammel nokia. Det er helt absurd når jeg tenker på hvor vondt jeg hadde det inni meg, men jeg husker at det var sånn. Men nå i ettertid ser jeg bare på alt dette som noe positivt, jeg har lært så ekstremt mye, og det kommer du snart til å innse. Tenker fortsatt på han i ny og ne, men jeg er langt forbi de vonde følelsene. Nå har jeg møtt en ny, og det er da man innser at det finnes ikke bare den ene personen der ut som man kommer til å forelske seg i like mye, derfor tror jeg at den første kjærlighetssorgen er den værste, man skjønner rett og slett ikke at det finnes flere for seg der ute <3

Anniken 09.10.2014 kl.16:52

Så sårbart og vakkert skrevet rett og slett! Kjente en liten tåre presse på. Du er virkelig sterk som kalrer å sette ord på dette "mysteriet" med kjærlighetssorg - stå på videre!!

Takknemlig 09.10.2014 kl.17:31

Av alle blogger som blir skrevet av så utrolig mange flotte mennesker, er din blogg den eneste som kan få meg til å le, gråte og virkelig sette meg selv i en bane av tanker! Jeg er utrolig takknemlig for at du er en sterk nok person til å åpne deg, og dele ditt innerste, for at andre skal bli beriket med kunnskap du har slitt for å lære deg selv.Dette innlegget var veldig sterkt å lese, og jeg er utrolig takknemlig for at du tok valget om å poste det!

Takk :)

K 09.10.2014 kl.18:09

Trengte virkelig å lese dette. Har det ikke så bra akkurat nå og er glad for at jeg fant dette innlegget ditt. :)

Linda 09.10.2014 kl.18:52

Du er utrolig flink til å sette ord på følelsene og jeg må si jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Det var utrolig tøft for meg å lese dette innlegget. Er 5 mnd siden kjæresten valgte å stikke etter mange år sammen. Sitter igjen med så utrolig mange negative tanker. Kjærlighetssorg blir ikke lettere med årene, eller når man blir eldre om man gir sitt hjerte og hele seg.

Ingrid 09.10.2014 kl.20:31

Wow! Utrolig bra skrevet Anniken! Det er modig av deg å være så ærlig, det beundrer jeg deg virkelig for!

Singel framtidig elektriker 09.10.2014 kl.20:56

Du + meg = (Hjerte) ?

:) 09.10.2014 kl.23:51

!!!! Bra skrevet. Jeg har også fått mitt hjerte knust, og det er noe av det verste jeg har opplevd.

<3

Daniel 10.10.2014 kl.10:56

I really needed to read this post

Thank You! So Much

Annabelle Sørensen 10.10.2014 kl.12:07

Åååh, kjære deg <3 Har aldri opplevd det, så aner ikke hvordan det føles.. Håper ting blir bedre, fort. Beundrer deg virkelig for at du er sterk nok til å skrive om det. Du er fantastisk!

Lene Litsheim 10.10.2014 kl.14:57

Jeg kan ikke si jeg har opplevd slik kjærlighetssorg, men jeg vet veldig godt hvordan det er å miste noen. Noen som betyr så mye, mer enn du selv egentlig trodde. Jeg mistet broren min når jeg var 9, og sorgprosessen begynte egentlig ikke før noen år senere. Det har vært intenst i noen perioder. Jeg tenkte mye på hvorfor dette hadde skjedd, jeg hadde lyst til å drite i livet og heller være i himmelen sammen med han, og sist men ikke minst; tanken på at han var borte dro meg ned og bort fra virkeligheten.

Nå har jeg funnet meg selv igjen. Kanskje ikke helt, men jeg nærmer meg. Jeg tar et år av gangen. Jeg lar meg selv sørge når jeg trenger, og lar meg selv være ordentlig lykkelig uten dårlig samvittighet også. Jeg har også fått meg kjæreste, noe som har løftet meg opp. Han kjenner meg og at jeg har opplevd. Om jeg mister han vet jeg ikke hva jeg gjør.

10.10.2014 kl.17:06

Du har rørt hjertet mitt, kjente meg så sykt igjen i det. Det gjorde meg vondt å lese det, vondt å godta og innse at det er det som er sannheten.. Du er utrolig inspirerende Anniken!

Sanne 10.10.2014 kl.20:51

Tusen takk, Anniken. Du aner ikke hvordan dette innlegget taff hjerterota mi. Tusen, tusen takk.

Sandra 10.10.2014 kl.23:08

Dette var som å lese tankene mine. Opplever dette akkurat nå og jeg føler også at jeg har mistet meg selv litt etter bruddet. Man må starte helt på nytt og også helt alene. Ingen av venninnene mine har gått igjennom noe sånt, så jeg har kanskje syntes litt synd på meg selv og skyldt på at ingen forstår. At ingen helt forstår hvordan jeg har det, og hvilken smerte jeg går igjennom. Det verste er jo at jeg fortsatt snakker med eksen. Gråter i telefonen til han om familieproblemer og alt mulig. Men jeg kan ikke si til han at jeg fortsatt elsker han like høyt. Jeg har han, men samtidig akkurat ikke. Det suger å ikke ha noen som "forstår" og i tillegg snakke med han. Man klarer ikke helt å gi slipp. Når han sier jeg kan snakke med han om alt fortsatt så klarer jeg ikke helt å gi slipp. Jeg klarer heller ikke å tenke på meg selv, og sette meg selv først i denne situasjonen. Jeg er fortsatt livredd for å miste han helt, og tanken på at han har gått videre og jeg sitter igjen med alt, suger. Rett og slett suger.

Skulle ønske jeg kunne lage en blogg og skrevet om personlige og viktige ting også, men er så redd for hva folk vil tenke. Når de får vite tankene mine, og om livet mitt sånn. De fleste vet ikke hva som skjer i familien. Kun "Han" og bestevenninna. Ingen andre. Kun disse to sjelene i hele verden. Og nå er den ene der på en annerledes måte enn før. Han kan ikke holde rundt meg og kysse smerten bort lenger. Han kan lytte og komme med kommentarer til det jeg sier. Og ja, det hjelper. Men det jeg savner mest, er han. Og det er det eneste jeg ikke kan dele med han. Det jeg ser med bloggen din er at jeg kjenner meg igjen i så mye som jeg trodde ingen andre kjente seg igjen i. Jeg føler meg ikke like alene lenger. Dette innlegget her for eksempel traff meg, og sikkert mange flere der ute, Anniken.

Takk for at du skrev innlegget :-)

Lea 11.10.2014 kl.09:20

Tusen takk for at du er så ærlig, og forteller om deg og hvordan du føler/har følt deg. Jeg gråt igjennom hele dette innlegget, det var så utrolig flott! Jeg har aldri følt ekte kjærlighet, men jeg har mistet noen. Dette innlegget viser bare hvor sterk og hvor modig du er!! Stå på dette klarer du!

M 11.10.2014 kl.16:39

du setter ord på ting som jeg ikke har klart. tusen takk, jeg mener det. tusen takk

Emmeli 11.10.2014 kl.17:57

Takk.

Bare en mamma 11.10.2014 kl.18:14

Sitter og leser bloggen din! Leser hva anonym skriver. Ingenting i ditt innlegg leser jeg det hun leser. Mulig hun har vært heldig med sine barn. Har selv en voksen sønn og en voksen datter. Og som mor var det grusomt og gå gjennom deres første kjærlighetssorg! Min sønn murte seg inne, tv spill ble min værste fiende ! Etter er halvt år løsnet det. Min datter lå på sitt rom og bare gråt, jeg satt utenfor hennes dør og gråt med henne. Ingen steder fremstår du som et offer eller prater om din eks som den onde. Din beskrivelse av din sorg er reel og den kjenner jeg meg i igjen i selv men også gjennom mine barn!noen mennesker vil altid finne feil ved andre. De er det synd på. Tro meg du er ikke enslig, kun holdt av til den rette!!

Mari 11.10.2014 kl.23:07

Kan vel si at jeg er i samme båt som deg, Anniken. Hadde min første forelskelse og kjærlighet for litt over 4 år siden. Tenker fortsatt på "han" hver dag.. Dette er noe ingen av de jeg kjenner vet om. Jeg klarer liksom ikke å fortelle det til noen, for da vil de vel begynne å si at det er helt latterlig at jeg fortsatt tenker på han og har en form for følelser for han enda. Jeg synes selv det er ganske sykt, men jeg klarer liksom ikke å gi slipp. Synes dette var veldig deilig å dele med noen, bare for å få tankene ut. Perioden vi var sammen var noe av den fineste tiden jeg har hatt. Å være forelsket er en fantastisk følelse. Men så begynner jeg å lure på om jeg savner å være sammen med han, eller om jeg bare savner å være forelsket. Man blir fort så blind når det kommer til kjærlighet. Men du skal vite at det er flere enn bare deg som har det slik :-) Jeg kommer meg gjennom hverdagene, selv om jeg tar meg selv i å mimre tilbake til minnene vi hadde sammen. Det er fint det og. Har ikke funnet noen som han etter tiden det ble slutt mellom oss. Klarer liksom ikke å tenke på noen andre enn han. Jeg er veldig kresen når det kommer til gutter, og jeg tar meg selv i å alltid sammenligne andre gutter med han, siden det er han jeg vil ha og det er han jeg tenker på hver gang. Dette ble i bunn og grunn en veldig rotete kommentar, men du skal vite at du er ikke alene. Elsker innleggene dine, du er så inspirerende og klarer å sette ord på ting ingen andre kan! Stå på :-) Klem

Katharina 12.10.2014 kl.13:55

Så utrolig nydelig.

Takk Anniken.

<3

Vv 12.10.2014 kl.16:59

Det var fantastisk å lese. Kunne ikke beskrevet følelsene bedre selv! Kjenner meg 100% igjen. Det har gått 1 år, og savner han fortsatt...

Pernille 12.10.2014 kl.18:08

Jeg venter på den dagen du skriver en bok. Virkelig. Det ville rørt oss alle. Det er så mange som allerede finner trøst og realitet i ordene dine, flere bør kjenne på ordene du skriver, Anniken.

<3

-Pernille, 16 år.

Sandra Mari 12.10.2014 kl.21:32

Hei Anniken!

Jeg ville bare få sagt TAKK. Takk for du beskriver alt jeg føler og vil si. Kjæresten min gikk i fra meg for noen dager siden, og vel hva skal jeg si? Jeg kommer meg ikke på jobb og ser ingen livsglede. Kunne ønske jeg var "tøff" nok til og lage en blogg for og skrive - det "hjelper". Ikke på humøret, men på alt jeg sitter inne med. All respekt til deg som deler dette. Håper du får et fantastisk opphold i Portugal, det unner jeg deg. Du er en nydelig jente, og dagen vil komme der du smiler og tenker - jeg har det bra, bare meg.

Jeg skulle kanskje fortalt dette til meg selv, men er så mye enklere å si det til andre, for akkurat nå står verden min stille..

- hilsen Sandra :-)

Harold 12.10.2014 kl.22:07

Selv jeg kjenner meg igjen <3

13.10.2014 kl.07:42

Hei! Jeg heter camilla ov er 19år.

Det var godt å lese dette innlegget nå. Igår fikk jeg vite at kjæresten min (som jeg har vært sammen med i 2 år) har vært utro. Vi har akkurat startet med avstandsforhold pga studier, hvor jeg er ny i en stor by og kjenner ingen. Da han fortalte meg det over tlf, har jeg kjent den sterkeste fysiske smerten i mitt liv. En smerte jeg virkelig ikke trodde eksisterte. Jeg føler meg så svak og ensom. Her sitter jeg i en stor by helt alene med en hybel på ca 10kvm. Telefonsamtalen endte faktisk med at jeg braste i hylskriking å tryglet om at HAN IKKE SKU GI SLIPP PÅ MEG!? Føltes helt rart å skrive det, har alltid selv sett ned på jenter som gjør sånne dumme feil. Det som stakk mest var når jeg sa "håper du får det fint med jenta du var utro med videre" (sa det kun for å få bekreftelse på at det ikke kom til å skje, eller at hun var stygg) men så svarer han: hm, vi for se...... Så spør jeg det dummeste "hva heter hun, er hun pen?" Så sier han navnet, og "ja, hun er pen" . Jeg sverger, siden det ble sakt, har detkjent ut som om det har foregått en konstant kirurgisk operasjon i magen m... Har vært våken i hele natt, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Timene har i natt har gådd til gråt, litt pause, så kommer den uendelige sterke følelsen i magen, så begynner jeg å tenke på han og den jenta, så gråt igjen. Uendelig sirkel...Studier og eksamner er helt fjernt for meg nå.... Eventyret vi hadde, og eventyret vi planla er bare borte, så lett og kjapt?

Vet ikke hvorfor jeg skriver dette egentlig, tenkte det sku fjerne litt at den klompen i magen, men det gjore det ikke...

Siden jeg først legger igjen en kommentar, så vil jeg si at du er en fantastisk blogger :)

Anonym 13.10.2014 kl.20:26

Du traff meg virkelig! Det er som om jeg skulle sagt det selv, om dette var for noen måneder siden,, for jeg og kjæresten gjorde der slutt på nyåret 2013.. Å fra da til sommer 2014 hadde jeg det akkurat samme som deg! Det var helt ubeskrivelig jævlig.. Men så skjedde det et fuckings mirakel.. Vi ble sammen igjen etter ett og et halvt år.. Å nå har vi det bedre enn noengang!

Kami 14.10.2014 kl.14:56

Jeg gikk gjennom akkurat det samme da jeg var 18. Det var det verste jeg noensinne hadde vært gjennom, og jeg var deprimert i et halvt år etter det. Og jeg gjorde alt feil, jeg sendte meldinger, gråt på tlf, gikk rett på de.... fem gangene han sa han savnet meg og ville ha meg tilbake. (det funka bare en uke om gangen, hver gang.) Heldigvis skjønte jeg til slutt at dette kun var destruktivt for meg og ba ham dra til helvete og drite i å ta kontakt med meg mer.

Jeg har aldri hatt det sånn igjen. Den første kjærlighetssorgen er den verste, og den herder oss. Vi blir mer forberedt neste gang, og faller ikke like dypt. Det er en vond erfaring, men den er nyttig.

H 14.10.2014 kl.16:25

Den reddet min dag, Anniken! Jeg har det på samme måte. Det var flott at du ville dele dette <3 tusen hjertelig takk!

AH 14.10.2014 kl.19:01

Fantastisk skrevet! det er akkurat sånn jeg har følt og tenkt selv. Helt utrolig å tenke at du er 17 år, det er som å høre meg selv og jeg er 27 år. Tiden vil virkelig lege alle sår, det vet jeg alt om. Men det tar tid og finne seg selv igjen, og bli trygg nok på seg selv igjen, når man plutselig er bare seg. Det er ofte det vonde man lærer og vokser av. Var sammen med en fyr i 7 år og er 2 år siden det tok slutt, det er først nå jeg kjenner meg selv igjen, hvem jeg var før jeg møtte eksen, men også en ny person som har blitt til etter bruddet. Er endelig fri og trygg på meg alene. Når man har vært vant til noen og å miste denne "vanen" , får selvtilliten seg en knekk og tar tid å bygge opp igjen, og er godt å kjenne at man lever og at verden faktisk går videre selv om man selv står stille., det er lov å kjenne på smerten, man skal det for å klare å komme gjennom den må man møte den. Digger bloggen din og måten du skriver på. Takk for et ærlig og sårbart innlegg.

Julie 14.10.2014 kl.22:24

Anniken❤️

Jurg 15.10.2014 kl.01:45

Tiden kan du ikke gjøre noe med, du må ikke kjempe imot. Du vil heller aldri bli den du var før, du kan bare bli ny, helt ny. Du kan være den du vil være, gjør opp dine tanker om hva som er viktig for deg. Dine verdier, mål og visjoner. Det er ikke lett å være 17, tankene kan spille deg et puss. Bare tenk klart og helt ferdig. Du er du uansett hvor, med hvem og hva du gjør. Ingen vet 100% hvem de er og hva de vil. Bare vær rasjonell med deg sjøl. Gi deg sjøl pusterom, gjør feil, gjør noe nytt, se på stjernene, utfordre deg sjøl, fysisk og psykisk. Så vil du lære deg selv å kjenne. Mennesker velger oftest den letteste, mest behagelige veien. Vær klar over det. Ikke let etter en erstatter "den rette". Vær "den rette" for deg og andre. Vi prøver alle å finne ut av livet, det har nok flere kapitler :-) god bedring

- 20.10.2014 kl.23:11

De første årene jeg leste bloggen din så hadde jeg et helt annet inntrykk av deg enn det jeg sitter med nå. Du var bare en av de "rosabloggerne" for meg, men det siste året har du vokst veldig. Du har kommet så langt, og du er så utrolig flink til å sette ord på følelesene, og det er så bra du er så dønn ærlig! Du er et virkelig forbilde for mange, man har virkelig en grunn til å se opp til deg Anniken. Du fortjener kun det beste du kan få. Du må være verdens fineste person. <3

Sara 03.11.2014 kl.00:04

Utrolig bra skrevet, og veldig tøft gjort av deg! Jeg kjenner meg igjen så godt..

Lisa 29.11.2014 kl.15:39

Han var utro mot meg i august.. jeg fant det ut nå. Hvordan skal man klare seg uten den personen som får deg til å puste...

A 07.12.2014 kl.18:26

Hvor mange ganger har jeg ikke bladd meg opp til dette inlegget ditt? Jeg elsker hvordan dette akkurat beskriver livet, elsker å lese smerten jeg har vært gjennom - og å få kjenne på den igjen. Jeg lurer på om jeg noen gang klarer å komme meg over han, om jeg noen gang klarer å la han være og om tårene noen gang vil slutte å renne for han?

Thomas 28.01.2015 kl.17:41

Så utrolig bra skrevet =D Trenkte virkelig å lese dette, for ingen av vennene mine har klart å sette ord på følelsene som det du har klart <3

Sven 28.01.2015 kl.17:52

Fint og viktig innlegg! Jeg syns du beskriver situasjonen bra. Kjærlighetssorg gjør vondt, og kanskje aldri vondere enn den første gangen. Jeg tror det er en lidelse som har lett for å bli urettmessig bagatellisert som "noe tenåringsgreier". Du skriver suverent om hvordan det bør tas på alvor og jeg tror også du kommer med det beste forslaget til hva man bør gjøre med det: Ingenting. Smerten går nemlig over, men man glemmer det aldri.

Om jeg likevel kan komme med et forbedringsforslag, så er det bruken av bilder. Det er ikke det at de ikke er pene; tvert imot er det problemet. For den jevne leser tror jeg de glossy bildene av den perfekte jenta undergraver alvoret i teksten. Mange vil tenke at "jeg skulle gitt hva som helst for å ha hennes problemer, om jeg bare kunne ha sett ut som henne". Da jeg bodde i Beijing hørte jeg stadig at "det er bedre å gråte i en Mercedes enn å smile på sykkel". Jeg var jo uenig i det, men det var ingenting jeg kunne si som overbeviste dem. For jeg kjørte jo Mercedes og hadde derfor ingen troverdighet. Jeg er redd det samme gjelder deg.

Hilsen gammel mann (38 år)

Magnus 04.02.2015 kl.22:51

midt oppe i den værste kjærlighetssorgen i mitt liv i en alder av 33 år- føler meg helt patetisk. Men dette var en god tekst å lese, kjenner meg så godt igjen i alt sammen. sammen. Med venner holder jeg masken, men hjemme kommer tårene. takk for en flott tekst. og jeg vil komme med et lite tips til dere andre som er i min situasjon. Du er alene hva vil du forbedre med livet ditt? jeg har begynt å trene hardt som aldri før jogger hver dag og trenger styrke 4 ganger i uken. FÅr mer energi og slipepr å sitte hjemme å sture å tenke. lykke til alle sammen <3

bebe 07.03.2015 kl.23:21

hei, du er en sterk jente i forhold til meg, men det kan være at du har kommet over det. jeg har ikke kommet over det og trenger å spørre deg om hva jeg skal gjøre. jeg har gjort alt det du sier enn ikke må. bruke nikotin til å lindre smertene men de lindres aldri. jeg har prøvd alle gutter som kan erstatte han men ingen gjør selv om dem er bedre enn dem. det har resultert nesten i at jeg selv har gitt andre og holder enda på å gi dem kjærlighets sorg. det er forferdelig jeg har mistet meg selv helt. men jeg står på og får livet til å gå men inni meg ønsker jeg bare å få enda en dag uten ferdig. har så sinsykt lyst til å ta livet mitt og virkelig komme meg vekk fra han. men har ikke sjans jeg. tårene har stoppet nå men hjertet smelter fortsatt og hvet ikke hvor den har kommet det er som å gå seg vill når enn i virkeligheten er der enn enn har altid vært fortsatt er..... alt rundt meg er irriterende og det forsterker lysten til å forsvinne fra alt men jeg har så mange rundt meg som er glad i meg og alikevel kan ingenting fylle tom rommet.... gutten jeg var forelsket i likte jeg ikke i begynnelsen men så blir jeg glad i det verste i han, han bare brukte meg og var med andre jenter det gir meg lysten til å ta livet hans og der etter mitt eget grunnet skyldfølelsen jeg kommer til å ha etter å ha gjort han skade.... har du noe tips anniken. jeg vet du er ingen lege eller kjærlighets ekspert men en ting er sikker at du har vært der jeg er nå og det betyr mer en alt for meg...... hilsen Bebe

Anniken Jørgensen 08.03.2015 kl.01:09

bebe: kjære kjære deg, send meg en mail, så skal jeg prøve å svare <3

Tanketanken 12.04.2015 kl.11:47

Utrolig bra skrevet. Jeg har selv lært at å få tanker og følelser ned på papiret eller i en blogg er en slags terapi. Man må få utløp og få renset opp i hodet litt.

Jeg kjenner meg så utrolig igjen i det du skriver, og det hjelper meg og andre at du skriver om dette. Jeg setter ufattelig pris på det :)

Lykke til videre Anniken!

Kirsten 29.04.2015 kl.03:57

Ååå, Anniken❤️ Nå brast eg ut i tårer. Endelig noen som snakker ut rett fra hjera og sinn. Endelig en som sier hvordan det er. Nå sitte eg me ein følelse av lettelse. Det e ikkje bare meg. Det føles sånn, alt er meg og alt me meg skal handle om han. Vært en del av livet mitt så lenge. Halve livet mitt har han vært en del av meg. Og da mister man seg selv. EG HAR MISTA MEG SELV!! Og aner ikkje ka eg ska gjør videre....

Hadde han bare gjort meg noe skikkelig vondt så jeg kunne ha hatet han. Hadde ting vært bedre.. Men han var så god og snill! At det går ikke an å være sur og sint.. Sku bare ønske han var her me meg. Det har vært et tungt år for meg med sykdom.. Og han har vært der med meg.. Men føles ut som at han nå har gitt meg opp.. Og jeg bare mister meg selv helt!

Men takk for at du deler, takk for at du har slike ord og deler dine tanker! Det hjelper ihvertfall meg❤️
Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits