Når alt du elsker, blir det du mister.

  • 07.12.2014 - 16:51

Det begynner å nærme seg slutten av 2014, og jeg har begynt å tenke på året som har gått. Dette har ikke vært et godt år. Heller et av de vondeste og mest læringsrike. Det er snart nyttårsaften og det var vel også den dagen ifjor som snudde opp ned på livet mitt. Etter den dagen begynte året som et rent helvette, bokstavelig talt. Jeg mistet mye som sto meg nært, jeg mistet faktisk det meste unntatt meg selv og en familie. Jeg har alltid skrytt så mye av høsten og alt det gode den gjør for sjelen min, men det er også den som alltid har sine småe tragedier for meg. I år har det vel toppet kaken av hva som kan skje på et par måneder. Det å flytte til Stavanger var en hel omvending på livet mitt. For er det ikke sånn, at hvis noe ryker kan man enten velge å ignorere det, eller prøve å finne feilen og hva som utløste det. Det er hva jeg har gjort hver bidige dag siden jeg flyttet fra alt jeg kjente til. Egentlig forstår jeg ikke engang at jeg dro, at jeg turte. For når ting nærmet seg forsto jeg alvoret i hva som var på tuppen til å skje, og jeg ville snu. Men hva skulle jeg da si til alle som ikke trodde på meg? Til alle de som trodde at dette var et helt sinnsykt oppmerksomhets stønt? Det latterlige her er at de som ikke ville meg noe godt? Var de som fikk meg til å gjøre min livs beste ting, å det var å dra.
 I flere måneder har jeg vridd om på alle feil, alle problemer og alle mulige ting som gikk galt i vinter. Jeg har lært, jeg har erfart og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har blitt en mer reflektert person. En bedre person. Så når høsten slo inn trodde jeg at jeg var ordentlig fullt og helt forberedt på at ting kom til å skje. Å det gjorde det også. Mye har skjedd nå. Jeg mistet Ariel, noe som var utrolig tøft. Men for et par dager siden gikk jeg rundt med en klump i magen. Fra jeg sto opp på morningen kunne jeg føle at noe var galt. Jeg sa til venninen min "Jeg har vondt i hele kroppen, og jeg vet ikke hvorfor. Jeg aner ikke Martine, men noe stemmer ikke". Sannheten var at jeg følte en eller annen del av meg hadde dødd. Det var en helt absurd rar følelse som strømmet igjennom kroppen min den dagen, og jeg klarte ikke finne ut av hvorfor det skjedde. Helt til jeg fikk en melding av mamma, som lurte på hvor jeg var. Jeg syntes det var rart, for hun spør meg aldri om det lenger. Det er ikke sånn at jeg stikker hodet hjem til middag når jeg bor såpass langt unna. Så jeg prøvde å ringe, hun la på og jeg skrev "Jeg har hatt en følelse idag på at noe er galt, hvorfor legger du på?

Å der kom det. Tårene strømmet nedover ansiktet mitt.. Ikke de også, ikke nå. Jeg var vel egentlig forberedt på dette, hundene har vært dårlige lenge.. Begge to. Men to hunder som har vært en del av livet ditt i over 10 år? Brikkene falt på plass, for en del av meg døde sammen med de også. Det er vondt, det er så latterlig vondt å miste et dyr. Men denne høsten har jeg mistet alle tre. Kiara kommer ikke lenger til å hyle av glede når jeg kommer inn døra, og kenny kommer ikke til å ligge ved sidna meg å lage grynte lyder når han får kos. Bare fordi han er så lykkelig over at noen tar på han, fordi han en gang var en stusselig gatehund i Polen. Ariel er ikke lenger på rommet mitt å sover i sengen min om natten, eller tramper så venniner skvetter opp av sengen fordi hun kan høre hundene pese. Barndommen min er over. Og jeg føler hele livet mitt skriker "velkommen til livet, velkommen til voksenlivet" Det kapittelet av livet ditt er over Anniken. For er det ikke sånn.. At en bok har mange kapitler og noen stopper brått, men man kan alltid bla tilbake å se på det. Det forsvinner ikke. Jeg prøver å tenke på det hele sånn, og at jeg egentlig skal være ganske takknemlig for at jeg gikk igjennom det jeg gjorde i vinter. Ellers hadde jeg ikke taklet denne smerten. Man herdes virkelig opp igjennom årene, og ting man ikke lenger får gjort noe med, legges også bort. Når man har lest alt man kan av problemet og lært av det, er det okei å skyve boken under sengen, så lenge man vet at den alltid er der.
Eller som meldingen jeg fikk av Kaja samme dag som hundene gikk bort. "Ja herregud for et år? Alt som ikke skulle skje, skjedde. Rett og slett. Alt vondt som kunne skje skjedde, men samtidig skjedde noe helt fantastisk - og det var at vi møttes. Det er en av de få tingene jeg kan si  gjorde meg lykkelig oppi dette kaotiske triste året.. Herregud så mye det året her har tatt fra oss begge. Kjærlighet, livsglede, energi, nære og kjære. Men at vi har vært der for hverandre har gjort at vi akkurat har klart oss begge to.. Det var en mening med at vi skulle møtes, det vet jeg. Uten deg hadde ikke jeg vært her jeg er idag, thats for sure. Og jeg er evig takknemlig. La oss se på 2014 og tenke at  alt det vonde måtte til for å gjøre oss til bedre mennesker. Nå som vi er ett hakk klokere enn det vi en gang var, må vi ta med oss den lærdommen inn i det nye året. For det viktigste av alt, er å ikke la sorg gjøre deg bitter, men heller mer elskverdig. Sorg kan gjøre to ting med mennesker, enten gjøre en mer ydmyk og forståelsesfull - eller bitter og trist. Og vi skal definitivt la dette året gjøre oss sterkere, ikke svakere! Jeg ser frem til et nytt år sammen med deg jenta mi, men nye minner og opplevelser! 
Vi skal ta 2015 med storm!"

 Det er snart 2015. Året jeg er ferdig med 13 års skolegang, og tro meg.. Jeg skal ikke på en eneste skolebenk til. Jeg er ferdig, jeg har gjort mitt på den fronten. Jeg skal klare meg, jeg skal klare meg uansett hva 2015 bringer, så Kaja? La oss ta det nye året med storm. Vi gjorde hverandre ydmyke og forståelsesfulle, så la oss vise det i det nye året som kommer, la oss vise at vi klarte det.

-A9

lunahjertesmil 07.12.2014 kl.16:56

Du er så flott.. :) Ta vare på deg, og 2015 - det blir DITT år Anniken!

07.12.2014 kl.17:13

wow <3 elsket dette innlegget

Julie 07.12.2014 kl.17:31

I dag mistet jeg katten min, og jeg er glad for at du skrev dette innlegget akkurat i dag! Tusen takk.

Maren 07.12.2014 kl.17:43

Rårene triller. Det er så uendelig vondt å miste dyr.. Det fjør så vondt. Så masse god bedring.

Også gjemmer jeg de siste orda i hjertet mitt. For dem var så utrolig vakre.

Hege 07.12.2014 kl.17:46

<3

iselinilsen 07.12.2014 kl.17:48

:(

Susanne Aa. 07.12.2014 kl.17:53

Kjære flotte, Anniken!

Du er unik.

Og du aner virkelig ikke hvor mye jeg ser opp til deg, ditt bemerkelsesverdige mot og din styrke.

Takk!

Maybente 07.12.2014 kl.18:43

Er ikke ofte jeg kommenterer på blogger. Men må si du er en stor inspirasjon for mange, hvertfall for meg. Måten du tenker på og Hvordan du er. Du virker som en utrolig flott og god person,. Håper 2015 blir et flott år for deg.. :-)

silje 07.12.2014 kl.19:07

Dette innlegget fikk meg til å gråte. Tårene bare renner, for jeg kjenner så godt til smerten du bærer! Jeg har også mistet dyr, familie OG venner i 2014 og det gjør så jævlig vondt. Men man må jo bare være sterk ? Hvilke andre muligheter har man egentlig, legge seg ned er ingen alternativ. Vi har mer livslyst enn som så - jeg vil noe med livet mitt. Og det vil du og. Og enkelte dager kjennes bare meningsløse og da er det greit å gråte for det. Skrike, gråte og slå i puta hele natten. Men så kommer en ny morgen, og man er nødt til å være sterk igjen. Og det går bra for en stund, man skaper gode minner og gjør de tingene som lar året bli et år med også noe godt i. Og satser beint på at nå, nå må det være nok for en stund. Nå må det neste året bli bedre. Slik tenker hvertfall jeg, så får vi se da - om vi er lykkeligere eller klokere når 2016 banker på døren om et år fra nå ♡ lykke til i ditt liv, Anniken - du er et så fint menneske.

Marielle Kristine Eliassen 07.12.2014 kl.19:11

Vakkert, personlig og bra skrevet - jeg elsker det! <3 Stå på videre søte du, du fortjener alt godt som kommer din vei nå, for det kommer det til å gjøre. <3

Christian Lystad 07.12.2014 kl.19:30

Hei Anniken så fine bilder av deg

du er en pen jente

07.12.2014 kl.20:30

<3

G U N N N I S 07.12.2014 kl.20:47

Flott innlegg! Ta vare på deg selv Anniken :)

Sarah 07.12.2014 kl.21:54

Du presser ut tårene mine, Anniken! Fy fader så flink og klok du er. Ser virkelig opp til deg

Ingrid 07.12.2014 kl.23:32

Må bare si takk. det å miste noen er så ufattelig vondt, men takk for at du gir meg motivasjon til å bli sterkere!

julie 08.01.2015 kl.01:00

wow
Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits