Pappas prinsesse

  • 02.02.2015 - 13:03

Jeg kikker opp, ser taket. Taket jeg aldri har lagt så godt merke til før. Har det alltid vært så hvitt? Og den sorte flekken, er det en edderkopp eller bare støv? Jeg ser rundt i rommet, alle tingene som mangler og alle tingene som er så kjent for meg. Jeg ser på sengen min, deretter vrir meg bestemt. Jeg konkluderer med at allergi tablettene til mamma ikke fungerer. Jeg sover ikke. Iallefall ikke enda. Jeg ser på madrassen min, funderer om den husker formen på kroppen min. Eller alle de andre formene som en gang har ligget her, noen venniner, familie, en eks eller bare Ariel. Som nå ikke lenger fins. Det begynner å gå opp for meg at hun var den eneste som gjorde meg trygg om natten i og med at jeg alltid slo meg til ro med at det var hun som lagde lyder. Ikke en gal morder som skulle bryte seg inn med øks. Jeg hører et lite knirk, får en klump i magen. Asken hennes står på hyllen, med en liten engel på toppen. Jeg vrir meg igjen, tar tak i puten. 

Denne sengen.. Denne sengen har vært med på glede, sorg, sinne, lykke og frustrasjon. Jeg spør meg selv om alle tårene denne madrassen har sugd til seg, alle gangene jeg har sølt enten vann, vin eller saft. Eller kanskje noen få dråper blod, for jeg har blødd igjennom et par ganger. Så mange minner, så mange følelser, så mange gleder, smerter, håp og drømmer. Jeg ser meg rundt i rommet igjen, prøver å tenke tilbake på den lille jenta som en gang lå her, med drømmer større enn seg selv. Den lille jenta med snev av bekymringer, snev av bekymringer for hvilken vei hun skulle gå i livet. Så altfor mange veier som kunne lede hun til å ikke velge en eneste vei i det hele tatt. Hun hadde bekymringer, men aldri for store - tenkte jeg. Det begynner å slå meg at livet fort kan snu. At det plutselig, helt ut av det blå, kan bli noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg. Alle disse minnene dette rommet holder på - kommer jeg aldri til å få tilbake. Men veggene vet, akkurat som trærne. Veggene har sett, hørt og fulgt med på alt. For veggene i dette huset er også trær, noen bare formet de - enten de ville eller ikke. Det er nesten så jeg kan føle det, føle alle de kaotiske og de vidunderlige minnene. De suser rundt i rommet. Jeg føler meg trygg igjen.

Jeg er tross alt hjemme. 

                                 




-A9

MadeleineH 02.02.2015 kl.13:20

<3

grim reaper 02.02.2015 kl.13:31

e9

02.02.2015 kl.13:45

Vakkert

Madeleine 02.02.2015 kl.13:55

så fint skrevet <3 =)

Helena 02.02.2015 kl.14:21

Du skriver så utrolig vakkert Anniken. Hvert enste innlegg der du deler dine tanker får tårene til å trille nedover kinnet mitt. Jeg kjenner meg så igjen! Alle disse tankene og følelsene. Verdenen som er rundt ens lille hode er ikke alltid like lett å forstå. Men du viser at det er greit også. At ikke alle dager er like gode, men at det finnes dager som er bedre enn andre. Du er et forbilde for mange, spessielt for meg. Stå på! Du er så sterk❤️ Tusen takk for at du er du!

02.02.2015 kl.14:52

Det var utrolig nydelig å lese! Du skriver så fantastisk bra! Jeg kjenner jeg er stolt på en rar måte, for jeg kjenner deg jo ikke... Men du er det beste forbildet jeg vet om gor å si det sånn!

A 02.02.2015 kl.16:51

Fikk virkelig gåsehud, så utrolig vakkert skrevet.

Cassandra 02.02.2015 kl.18:12

NYDELIG

M 02.02.2015 kl.18:48

Skriv mer! Nydelig.

02.02.2015 kl.18:55

Du er helt fantastisk. Inspirerende. Smart. Vakker. God. Er så utrolig stolt av deg som blogger,Anniken! Du setter ord på følelsene som jeg ikke klarer å sette ord på. Så utrolig vidunderlig er du.

Christian Lystad 02.02.2015 kl.19:33

Hei Anniken så fint bilde

Karoline E 02.02.2015 kl.20:35

Du er helt fantastisk du. Slike kloke ord og tanker er det få mennesker på denne kloden som har. Stå på. Digger deg.

Oms 03.02.2015 kl.12:14

Vakkert.

Marie 03.02.2015 kl.19:48

Så utrolig nydelig skrevet Anniken! Det er så vakkert å lese, du setter ord på ting slik som veldig få personer klarer. Du er rå!

Angelica 03.02.2015 kl.23:11

vakkert. skulle ønske jeg kunne sette ord på all smerten min, sånn som deg.

jjuli 04.02.2015 kl.14:34

Wow så utrolig bra du skriver! 😍 wow er der eneste man kan si, wow

Jean 07.02.2015 kl.18:53

Your text is beautiful! :)
Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits