Kom deg ut av depresjonen

  • 08.03.2015 - 09:14

I går fikk jeg en kommentar om jeg kunne begynne å skrive om meningene mine igjen. Merker dere så godt at hodet mitt er stappfullt om dagen? Igjen sitter jeg her.. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive. For å være helt ærlig er jeg dødsredd for at jeg ikke lenger klarer å ordlegge tankene mine. Jeg er så latterlig flink til å holde på ting over lang tid, deretter sprekker, hardt og rått. Tårekanalene åpner seg og lager et hav rundt meg. Jeg lærer aldri. Jeg lærer aldri å bare si ting som de er, istede for å ruge på en sprekkende bombe. Depresjoner, jeg kjenner til det ordet godt. Depresjoner er ikke en dårlig dag, eller en dårlig uke. Depresjoner er mørket og depresjoner er sort. Ingen annen farge klarer å strekke til. For jeg vet hvordan det er å se sort.. Jeg vet hvordan det er å ville dø. Jeg vet hvordan det er å føle seg 300 kilo tung, når du skal opp av sengen. Jeg vet hvordan det er å bli utslitt av et par ord og jeg vet hvordan det er å gråte seg selv i søvn. Depresjoner er å ikke kunne se glede i den minste ting. Depresjoner er å ikke klare å spise, fordi tankene gjør det hele kvalmt. Depresjoner er å føle at du er en levende død, du bare puster. Thats it. Jeg husker godt den dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått flybiletter til Kambodsja, jeg smilte ikke. For det å ha depresjoner betyr ikke at du ikke setter pris på ting, tvert imot. Hodet ditt klarer bare ikke glede seg over ting, for du ser heller ingen mening med det. Sorgen og ulykken blir det eneste du klamrer deg fast i. Jeg kan ærlig si at jeg ble avhenging av følelsen å ha det vondt. Jeg likte det, det var trygt og godt. Ingen og da mener jeg ingen kunne gjøre det verre. Jeg hadde nådd bunn.



Men når du først klarer å reise deg litt? Da blir man stille og jeg tror det er det som har skjedd i det siste. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal ordlegge meg. For det er lenge siden jeg virkelig kjent på følelsen av å ha det helt ok. Jeg tror nesten jeg sitter å venter på en bombe, uansett hvor unødvendig det høres ut. Hver eneste bit av kroppen min er redd for å falle tilbake. Etter en kraftig depresjon er det lett. jeg merker det godt.  En person fortalte meg engang at depresjon er som en tung ryggsekk du ikke ser. Å når du begynner å se lyset igjen, blir synet på ryggsekken dårligere. Men den er der, og den forsvinner ikke med det første. Den har klistret seg fast i ryggen din, og noenganger er den tyngre enn andre dager. Noenganger er den så tung at det ikke er mulig å reise seg opp av sengen. Andre dager er den bare hard å ha med seg rundt. Noen dager føler du at den ikke er der i det hele tatt, og det er de dagene du også sliter deg helt ut. Du drar energien så langt, du blir så glad. Det er hva som skjedde dagen før New York. Før jeg visste ordet av det? Lå jeg på legevakten igjen, med ledninger over hele kroppen. Etter et fuckings år, lå jeg der igjen. Faen som jeg var skuffet. Jeg gråt ikke av smerte, for sannheten var at brystet mitt knøt seg så hardt sammen at jeg trodde jeg fikk et hjerteinfarkt. Jeg kan ikke beskrive smerten. Men det var ikke dette jeg gråt over på en slitt seng. Nei, jeg gråt over skuffelsen. Jeg kunne ikke tro det. Jeg klarte ikke fatte og begripe at jeg lå der igjen -Likevel dro jeg til New York, og jeg ødela mye for meg selv. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke blogget så mye heller. Jeg visste ikke selv hvor hodet mitt var, og det gikk utover min aller beste vennine. For kvelden før jeg skulle hjem sprakk det for meg. jeg ble helt hysterisk, kjeftet og skrek til Kaja mens jeg omtrent druknet i mine egne tårer. Der sprakk bomben. Der sprakk en god del følelser som skulle kommet ut litt etter litt. For det som er enda mer trist enn å være lei seg, er at det går utover de som står seg nærmest. Man liker å tro at de som er deprimert ikke ser det. Men det gjør vi. Vi ser det så godt at også det blir enda en grunn til å være lei seg. Jeg har dårlig samvittighet enda.

Så, hva skal man si? Etter snart 2 år, noe som er helt surrealistisk å si, har jeg fått nok. Etter en 2 timers samtale med min egen mamma på Gardemoen brøt hun en trøblete samtale med "Anniken nå skjerper du deg!!! Den dagen jeg ligger på dødsleiet er det den setningen som blir min siste Anniken!!!". Jeg ble stille. For før denne setningen  kranglet vi. For første gang dreit jeg rett og slett i alle som satt rundt, for jeg var forbanna. Hvordan kan hun uttale seg om noe hun ikke vet noe om? Sannheten er at mamma vet godt hva hun prater om. Hun har selv brukt flere tiår av livet sitt på å ha det vondt - og av god grunn. 



Depresjoner er aldri noe man finner en kur på. Å selv om flere av mine dype sår er leget, så er arrene der. De må bæres med verdighet og smerte. Jeg er flink til å rive opp i de innimellom, bare for å føle på smerten. Men faen heller, hva er vitsen? Jeg kommer aldri til å bli yngre enn det jeg er i dag. Hvor crazy er ikke det å tenke på? Jeg er 18 år gammel og har brukt snart 2 år av livet mitt på å grave min egen grav. For det som er rart, er at jeg ikke lenger har noen grunn til å ha det vondt. Å hvordan man skal få sitt eget hode til å forstå noe sånt er ikke verdens letteste ting. Det sitter dypt, så ufattelig dypt. For det verste du kan si til en person som er deprimert er "Tenk på alle barna i Afrika, du er heldig, skjønner du ikke det?" Jeg kan ikke forklare med ord hvor mange ganger jeg har fått denne setningen slengt i ansiktet. Men hva hjelper det? Hadde jeg gitt halve lønnen min til disse barna, eller blit lege i felten, ja da er det helt ok å si dette til mennesker. Jeg sier ikke at vi ikke skal sette pris på det vi allerede har, for det skal vi. Men for å komme opp og frem i livet, skal man da ta til takke med at andre har det verre enn deg? Jeg kommer aldri til å forstå smerten til et barn i Afrika, fordi jeg har det ikke sånn.



Så hva gjør man for å komme seg ut av sirkelen?

1. Jeg tror alt handler om å godta. Godta at dette fins det ingen mirakel kur på. Dette er ikke som å føle seg feit, beklager, men det er noe man kan fikse ved å sette seg på en treningssykkel og spise sunt. Det er hardt, men vil gi resultater. Men det å fikse opp i sitt eget univers av sort? Det handler om å godta at det hele tar tid. Det vil ta lang lang lang tid. Har du kommet det til det punktet?
Da har du kommet deg på en god vei, tro meg.

2. Slutt å hjelp alle andre med sine problemer. Kynisk å si, men du kan ikke hjelpe andre med mindre du selv er frisk. Jeg har lenge brukt utrolig mye energi på å hjelpe alle andre rundt meg, noe som har gjort meg selv bare vondt verre. De har kommet med tanker som gjør at jeg selv faller tilbake på samme bane, selvom jeg ikke sier det. 

3. Finn tid til deg selv. Shave leggene, smør deg inn i bodylotion, ta deg et glass sjokolade melk, lakker neglene dine og gre igjennom det våte håret. Sett på en film og bare kos deg. Føl deg ren, det hjelper iallefall meg. Når man er nede er det lett å tenke at ingenting er vits. Jeg deler iallefall ikke seng med noen, og for meg den gang var det grunn nok i seg selv å ikke ta vare på meg selv. Jeg orket rett og slett ikke. Dette er noe jeg fortsatt jobber med.

4. Slutt å dra på fyllekuler hver eneste helg. Dette er noe jeg gjorde så altfor mye. Jeg kjeftet på foreldrene mine for å så prøve å forklare at dette er den eneste morroa jeg har i livet. Jeg må ut å lufte vingene mine. Haha, tro meg. Jeg innbilte meg dette lenge. Sannheten er at dette gjør alt verre. Kveldene blir ikke supre, fordi du henger ikke med. Samtidig som søndagen ikke bare er vond fordi du er fyllesyk, men også fordi du er utmattet med anger. Det går ann å ha en fin kveld med venniner uten å dra på storfylla.

5. Beveg deg. Dette er kanskje mitt tøffeste punkt. Jeg nektet på dette også, noe så veldig. For det å ha noe fysisk aktivitet i livet mitt gjorde meg bare sint. Hvordan kan noen tro at en utmattet psykisk jente skal bli bedre av å løpe på en mølle? Jeg bukker i støvet for denne også. For greia er at du skal gjøre deg selv utslitt. Du skal bli så sliten at når du kommer hjem kan du legge deg til å sove uten å ligge oppe til 04.00 på natten. Et par dager i uken klarer jeg å dra den tunge kroppen ned på EVO for å gå og små jogge på mølla i en times tid. Deretter drar jeg hjem. Dette er rett og slett tungt å få til, men jeg må. Jeg må bli bedre, og det er motivasjon nok i seg selv. Man må ta tak.

6. Få nok søvn. Her er ikke jeg den mest troverdige, for dette er kanskje mitt største problem om dagen. Jeg håper virkelig ikke du som leser dette sliter med søvnparalyse. For da kunne jeg grått på dine vegne. Jeg vet ikke om noe verre enn dette, og vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det uten å høres gal ut. For når jeg våkner om natten kommer det bokstavelig talt mennesker ut av veggene, de ligger oppa meg og noen tar til og med tak og drar meg til enden av sengen. Alt er over i det jeg våkner i et badekar av svette og tårer i øyenkroken. Etter alt for mye lesing på nett har jeg insett at jeg er en av de få personene som har fått dette å slite med. Mamma hadde det hun også, men ikke like kraftig. Så kanskje det ligger noe der, godt er det iallefall ikke. Men jeg tror igjen det er noe jeg må godta, jeg vet jeg "surrer" når det skjer og det er det som gjør at jeg ikke minster fatningen, uansett hvor rart og utenomjordisk jeg synes det hele er. Poenget er - får du ikke sove? Stå OPP! Hjernen din er nødt til å forstå at sengen betyr søvn. Det er ikke noe point i å ligge å vri seg i flere timer for å prøve å tvinge seg selv i å sove. Ikke legg deg før du er ordentlig trøtt. Jeg har døgnet så mange ganger for å få tilbake søvnmønsteret mitt, gjør du dette? Ikke stress over det, bare gjør alt du kan for at du ikke sovner igjen på dagtid. Etterhvert vil det bli et mønster og du legger deg tidligere og tidligere. Tenn lys, skift sengetøy oftere og legg deg nydusjet. Gjør små enkle grep som får deg til å glede deg til å sove.

7. Er kjærlighettsorg noe som er en del av depresjonen? Si til venninene dine at du ikke vil høre mer. Ikke et ord. Ikke la de fortelle deg hvor han er, hva han gjør eller hvem han er med. Slutt å stalke instagrammen hans, uansett hvor fristende det er å dumpe inn når du ser et bilde noen andre har lagt ut. Få det ut av livet ditt uansett hvor vondt det er. Dette er noe som tok meg altfor lang tid, og kjærlighetssorgen er fortsatt et sårt tema. Men det handler igjen om å ta seg sammen. Ta noen snarveier og unngå det hele. Jeg LOVER at du med tid vil føle deg bedre. Men som sagt, første steg er virkelig å fortelle både familie og venner at du IKKE vil vite noe. Eksen kan fort bli et lett samtale emne, men så lenge de som er glad i deg vet at du ikke vil høre om noe som helst, så gjør de heller ikke det.

8. Hiv fra deg venniner som ikke fortjener tiden din. Hiv ut de som kun syter, klager og omtrent nesten skulle trodd at ville deg mer vondt. Få de vekk. Slutt å lev på andres premisser. Slutt å gjør alt i din makt for at andre skal være fornøyde. Herregud så slitsomt? Har du ikke nok med deg selv du også? De ekte venninene dine vil stå ved din side til den dagen du dør, uansett feil eller "alene" tid. Tro meg. Jeg vet hvordan det er å ha 20 venniner som betyr alt for deg, og da mener jeg alt. Å en dag, står det 2 stykker igjen. Jeg unner ingen den smerten. Så ta vare på de som tar vare på deg, og drit langt faen i de andre. De forsvinner en dag uansett.


9. Fortell familie og venner hvordan du har det. Fortell de at du har det vondt, trenger å være alene, eller med noen. Det å holde på ting gjør deg så fordømt ulykkelig. Jeg har alltid hatt litt vansker med å fortelle mamma og pappa hvordan jeg egentlig har det, selvom jeg ikke har noe grunn til det. Jeg har bare aldri vært den personen som har fortalt alt til foreldrene mine. Men det hjelper det også. Man må virkelig få det ut, og så fort de forstår hva som foregår så kan jeg love deg ting blir bedre. Man forventer alltid det verste, selvom utfallet mest sannsynlig ikke blir slik.

10. Psykolog. Dette var noe jeg nektet på i årevis. Å da mener jeg nektet. Jeg kunne ikke forstå at noen mente jeg trengte en psykolog. Men det er noe av det som hjalp meg på veien. Ja, jeg har hatt mange tilbakefall. Men en psykolog setter ting i perspektiv, og du forstår kanskje mer hvorfor du er lei deg. Hva som virkelig er grunnen til at ting er tungt. Jeg anbefaler ikke helsesøster på skolen, så det er sagt. Skal du først prate med noen? Skaff deg en psykolog. De vet hva de holder på med og du føler ikke at du snakker med moren til vennina de. Jeg har aldri fortstått meg på hvorfor alle anbefaler å gå til helsesøster for å snakke, kanskje fordi det er gratis.. Men er du syk så er du syk. Det handler om å prioritere om du faktisk vil ha hjelp, eller kjøpe deg en veske.

11. Husk at du skal dø. Dette er kanskje den viktigste. For hvorfor avslutte livet sitt før det er meningen at det skal? Dagen imorgen kommer uansett. Livet går videre til de rundt deg, faktisk så går hele verden videre. Ingenting stopper om du dør. Tenk på det. Livet stopper kanskje for deg, men det eneste du gjør er å gå glipp av det. Tenk heller på hvor sterk og selvstendig du en dag blir. Med all den lærdommen man får etter en skikkelig psykisk smell i livet? Haha, du kan bli hva du vil. Jeg kan fortsatt ikke komme på en skuespiller, sanger eller designer som ikke har begynt på bunn. Hatt en jævelig oppvekst eller blitt mobbet. Det er rart hvordan det er, men det er faktisk en statestikk på at de menneskene som har hatt det ordentlig tøft er de som virkelig får til noe senere i livet. Kanskje fordi de trenger å kompansere med smerten og vise alle at "Jeg klarte det, å som faen, jeg KLARTE DET"  Jeg tror akkurat det der er en indre drivkraft. Det ser kanskje ikke sånn ut nå, men tro meg. Måten du snakker på, måten du tenker og måten du bærer deg selv etter et par tøffe tak imponerer andre. Du er så heldig du, at du har fått utdelt en rørende, vond og hjerteskjærende historie bare du vet om. Du er et av de aaaaaltfor mange menneskene som faktisk har fått utdelt en virkelig historie. Den er du så heldig å ha fått.

Jeg jobber med disse punktene vær eneste dag. Innimellom feiler jeg, og andre dager ikke. Noen dager er gråere enn andre, men jeg er på rett vei. En dag kommer sekken på ryggen min til å være så lett som en fjær, at det eneste jeg trenger å gjøre er å rive den av meg. Den dagen, den dagen skal jeg løpe. Jeg skal løpe så fort jeg bare kan mens tårer av glede renner nedover ansiktet mitt. Den dagen skal jeg se opp, og passe på at den lille fuglen i bur har begynt å fly. Raskere og ykkeligere enn noengang.

Alt handler om å ta seg sammen.

-A9

supermarie 08.03.2015 kl.09:40

Du er så flott <3 Har ikke ord!

Marlene 08.03.2015 kl.09:41

Fy fader Anniken, du skriver så utrolig bra og treffende, du treffer meg hver gang. Jeg håper det du skriver vil hjelpe, jeg har det ganske likt som deg, sliter med å fortelle folk hvordan du har det, fordi han er redd ingen bryr seg og bare syns du er teit, har opplevd det så mange ganger. Man holder derfor alt inni seg til det blir for mye og man bare sprekker! Du gir meg motivasjon til å fortsette å prøve, det er de sterke som en gang blir lykkelig i livet! Elsker det du skriver, du er rå! Håper en dag du lykkes og blir en av verdens lykkligste, ingen andre forjener det mer en deg ❤️ Heier masse masse på deg!!

08.03.2015 kl.10:09

takk <3

Maja 08.03.2015 kl.10:15

Jeg har ikke ord Anniken! Du er fantastisk og jeg beundrer deg så mye. Jeg heier på deg!

08.03.2015 kl.10:15

Du er så utrolig inspirende og ærlig! Du kommer til å hjelpe menge med dette innlegget... Stå på viderer<3

Amanda 08.03.2015 kl.10:33

Du er et forbilde, helt fantastisk er du!!

Jenny 08.03.2015 kl.10:34

Anniken, du er så klok, og så sterk at jeg vet ikke hva jeg skal si. Selv om du har hatt noen veldig tunge tider, så er jeg sikker på at du kommer til å klare å bygge deg opp til å bli den frie fuglen du har inni deg. Dette vet jeg fordi du allerede er så godt på vei. Du vet godt at du har vært deprimert, og du vet også hva som skal til for å komme ut av det mørke rundt seg. Og det tror jeg er kjempe viktig, at man er bevisst på dette. Du kommer til å bli så utrolig sterk av dette, og kommer til å tåle så innmari mye. Jeg har sånn troa på deg, og gleder meg til å følge deg, dine flotte meninger og tankedelinger videre. Du har så mye å komme med!

Det er kjempe bra at vet hvem rundt deg som er gode venner, dette er noe som er så utrolig viktig når man har det vondt, og det å kunne se hvem som virkelig er der for deg, kan gjøre en veldig stor forskjell, det har jeg selv opplevd!

Heier sånn på deg, Anniken, du er fantastisk!

Stor klem fra Jenny

Mariel Johansen 08.03.2015 kl.11:39

Du er helt fantastisk.

08.03.2015 kl.11:42

Tøft av deg å legge ut dette. Utrolig bra skrevet. Jeg har selv slitt med depresjon og angst siden ungdomsskolen, og jeg blir 23 i mai.. Hater at jeg har brukt så mye av livet mitt på å være alene og trist. Men det er jo ikke et valg jeg har tatt. Desverre ble mine venner lei av det og nå har jeg egentlig ingen i livet mitt lenger. Men alikavel prøver jeg hver dag å se det positive i situasjonen og noen dager er heldigvis bedre enn andre. Jeg har klart å begynne på skole igjen, selv om jeg har sammenbrudd annenhver uke. Så lenge man ikke gir opp er det forsatt håp for at det blir bedre tenker jeg. Vet ikke hvorfor jeg skriver alt dette. Utrolig glad for at du la ut dette innlegget hvertfall :) Greit å se at man ikke er alene om ha det jævlig. Familien min spør meg aldri hvordan det går, selv om jeg har slitt i 10 år snart.. Hadde jeg brukket en arm hadde det vert annerledes og det håper jeg endres ved vår generasjon!

tonia 08.03.2015 kl.11:51

To tips som kan hjelpe mot søvnparalyse; Unngå skrekkfilmer! Og ikke sove på ryggen, men heller siden :) Det hjalp for meg vertfall! Søvnparalyse er helt jææævli. Noen ganger er eg redd for å sove til og med

Silje 08.03.2015 kl.13:02

Fantastiske deg! Jeg har lest bloggen din en stund nå, og jeg er så utrolig takknemlig for at mennesker som deg, som tenker annerledes, har et annet syn på ting og som tørr å være dønn ærlig, blogger. Jeg elsker å lese bloggen din, og det gir meg noe hver gang jeg er her inne.

Jeg er så glad for at du tørr å skrive om tanker og "tabu belagte temaer". Jeg beundrer deg utrolig mye, for det kan ikke være lett. Men det er mennesker som deg, som vi trenger! Mennesker som ikke er A4,som tørr å skille seg ut!

Fortsett å stå på! Du gjør en forskjell og det er VIKTIG!

Anita 08.03.2015 kl.13:08

on point! Veldig bra.

Anine 08.03.2015 kl.13:28

Utrolig sterkt skrevet. All ære til deg, Annikken!!

Karen 08.03.2015 kl.13:36

Tusen takk!

Erika 08.03.2015 kl.13:58

For en fantastisk og GODhjertet jente du er. Helt fantastisk er du. Dette hjalp meg opp av sengen idag. TUSEN takk!

08.03.2015 kl.14:11

Jeg gråter. Takk Anniken

Sonja 08.03.2015 kl.14:19

Fy faen du kan skrive

Sara 08.03.2015 kl.14:52

Du aner ikke hvor mye dette innlegget betydde, fy flate!

Skal begynne å følge rådene dine, kanskje det hjelper meg på veien! Tusen takk!

A 08.03.2015 kl.15:02

Det er så godt å lese innleggene dine som omhandler akkurat disse temaene, har selv slitt med en kraftig depresjon. Har snart gått to hele år, men nå den dag idag er lyset glidd sakte tilbake i livet mitt. Grunnen til dette tror jeg er at jeg ikke lenger merker alle timene i døgnet, dagene suser forbi og jeg vet at vår og sommer står for tur. På en måte er tiden som venter meg den beste, men også den værste. Minnene som henger med våren og sommeren for min del er både gode og vonde, men jeg vet at en dag vil jeg være akkurat hvor det er ment jeg skal være. Eneste sporet etter depresjonen den dag i dag er søvnproblemene. Jeg våkner hver time på natten, må sjekke om jeg fortsatt puster, marerittene som følger med søvnen er værre en de timene hvor jeg ikke sover. Uansett om tankene spinner finnes de ikke værre en tankene som surrer i hodet mitt når jeg sover. Jeg klarer ikke lenger skille mellom virkelighet og drømmer, den første timen når jeg våkner etter noen timer blund på øyet er forferdelig, utslitt av svette og tårer fordi jeg blir skuffet over virkeligheten jeg våkner til. Det værste med mine problemer er at de rundt meg er fult klar over det, å de prøver og rive meg ut. Gang på gang. Skjønner de ikke at det er min egen kamp? Jeg er på tur, men reisen er lang. Jeg har endelig klart å starte på reisen og det eneste som fungerer for meg er å være med de jeg er gla i for å få dagene til å gå, men også det å ha fokus på noe jeg interesserer meg for. I dag er jeg blitt en jente som tenker på trening og kosthold, har satt meg mål å de skal jeg klare! Kampen mot depresjonen er lang, sekken henger der. Men dagene vil bli bedre.

08.03.2015 kl.15:08

"Jeg er så latterlig flink til å holde på ting over lang tid, deretter sprekker, hardt og rått." Dette her er skrevet helt PERFEKT. Akkurat som en ballong, den sprekker om man blåser alt for mye i den, og når det først har skjedd, kan det være vanskelig å få den tilbake "til sin egen originale form". Synes det er tøft av deg å skrive et slikt innlegg!

Hilde 08.03.2015 kl.15:10

Wow... hva skal jeg si? Sitter I samme båt som deg.. Skal snart til psykolog og kjenner jeg gleder meg til det. Å få ting ut av hode. Men jeg lure på ein ting m det er noen gutter som har begynt å ta kontakt med meg. Ein veldig morsom, en litt stille og ein jeg har kjent før, men så mistet vi kontakten og begynte å snakke igjen for ein stund siden. Jeg er usikker på hva jeg føler for disse guttene. Han som eg har kjent før, snakket jeg med I mangen timer på face.. Og jeg snakker aldri med noen lenge på face. Noen har sagt at jeg må passe på at jeg ikke havner I en situasjon jeg ikke er komfortabel med.. og så er jeg redd for å bli såret og på en måte redd for at verden raknet viss det ikke går. Men jeg føler at jeg klar for å ta det rolig og se hva som skjer. Hva tenker du?

Trine - Klisjéhjemmet 08.03.2015 kl.15:11

Takk for et flott innlegg, Anniken! :-) <3

Ønsker deg en fin uke og aldri tvil på at du ikke kan ordlegge deg, for det kan du!

Klem fra Trine på Klisjéhjemmet

Ida 08.03.2015 kl.15:20

Jeg må bare si, at bloggen din, Anniken. Bloggen din er den fineste bloggen jeg har vært borti. Du skriver så personlig, og du bruker bloggen som en åpen dagbok for å dele tankene dine med andre. Og dette innlegget traff meg, veldig.

Jeg er 17, snart 18 år. Og har hatt det helt for jævlig i hele 5 år nå. Jeg har hatt selvmordstanker, skrevet brev til begravslen min, prøvd å kutte meg selv og ikke minst grått meg i søvn hver eneste natt. Dette, på grunn av noen grusomme personer.

På barneskolen ble jeg mye mobbet og stengt ute, kalt stygge ting og ble holdt helt utenfor. De sa de skulle brenne ned huset mitt og at jeg fortjente å komme til helvette. De kalte meg bitch fordi jeg hadde fått et penal av mamma som var helt likt som ei i klassen min. De sa jeg var feit.. Noe som gjorde at jeg fikk denne sykdommen ´´anoreksia´´. Jeg var allerede tynn og sunn. Men jeg begynte å høre på de. Det satt i hodet, og en dag gikk disse tankene inn på meg. Jeg sluttet omtrent å spise og jeg ble sykelig tynn. Jeg startet å trene, og jeg var konstant sliten. Jeg mistet min beste venninne som var med på mobbingen, og dette såret meg veldig.

På ungdomsskolen opplevde jeg mobbing igjen. Min beste venninne gikk fra å være mitt eneste lys i hverdagen til det hele sorte hullet. Hun stjal venninnene mine, fikk de til å lyve for meg, fortalte masse dritt om meg og familien min til hele trinnet, og jeg fikk så mye dritt slengt til meg, og ingen ville til slutt være med meg. Jeg hadde ingen. Etter hvert, hadde jeg nådd bunn. Og jeg fortalte mamma og pappa alt sammen, men etter et halvt år. Noe som var for lenge? Jeg byttet skole og kom til en ny, men ble ut hele ungdomsskolen ´´den nye jenta´´.

På videregående kom jeg i en klasse hvor jeg ikke kjente en eneste person. Jeg var svak, etter å ha mistet alle jeg kjente, til å komme hit nå. Jeg var sjenert, jeg var usikker og jeg var ødelagt. Disse to årene på videregående har virkelig vært tøffe. Det har vært dager hvor jeg kun var vært hjemme fordi jeg får anfall om natten og klarer ikke tanken om å dra på skolen. Jeg kjemper meg gjennom hver dag. Dag etter dag er jeg nødt til å si til meg selv at DETTE klarer jeg. Men til slutt, sprekker jeg. Alt av tårer kommer ut, og jeg gråter til jeg ligger i fosterstilling på gulvet med kramper i magen. Klumpen i halsen forsvinner aldri, og jeg føler med ubrukelig. Jeg er ensom, og jeg er sliten.

Jeg har nå fått time hos psykolog. For jeg vet at JEG trenger hjelp. Jeg klarer ikke leve slik jeg gjør nå. Dag etter dag med samme jævlige utfordringen. Jeg håper derfor dette hjelper meg på rett vei igjen. Og jeg vet at dette vil uansett ta tid, for hodet mitt klarer ikke få disse vonde tankene vekk med det første.

Ellers har jeg trening som holder meg oppe. Jeg trener hver eneste dag, for disse timene hvor jeg trener, kan jeg la tankene legge seg litt bort en stund. Jeg får en pause for hodet. Jeg gir ikke opp, og jeg er villig til å gjøre noe med meg selv.

Ellers, stå på Anniken! Du virker som en godhjertet person og jeg heier på deg! Du får meg til å ha troen på meg selv, for noen ganger virker det som om kun jeg er den som har disse tankene..

Caroline 08.03.2015 kl.15:29

Har vel benektet depresjonen min veldig lenge, nå skal jeg være mer bevisst og ta meg sammen. Tusen takk!

Andrea 08.03.2015 kl.15:38

shit. Har ikke ord

08.03.2015 kl.15:40

Kjære Anniken. Hvert eneste minutt går et liv tapt til selvmord. Hvert eneste minutt er det noen som føler så mye smerte at det er uutholdelig. Hvert eneste minutt står en familie etterlatt som et spørsmålstegn, full av skyldfølelse. Har du noen gang sett for deg foreldrene dine komme inn på rommet til en livløs Anniken? Kjære Anniken som de var så veldig glad i og ville ofret livet for. Jeg er vertfall uendelig glad for at du ikke valgte å ende livet på de mørke dagene. For innlegg som disse får meg til å føle at jeg ikke er alene. At andre også er fanget i mørket. Depresjon er et valg. Når man er vandt til å føle smerte og anger hver eneste dag, blir det en avhengighet. Dermed blir det en evigvarende sirkel av ondskap og forferdelighet. Vertfall for meg. Glad i deg Anniken.

Mona Høie 08.03.2015 kl.15:43

du virker så god, Anniken. Som klarer å sette ord på alt dette og å prøve å finne veien ut av det, for det er fader ikke lett. Kjenner meg igjen i mye av hva du skriver, og har selv fått "du kan ikke klage, barn sulter på gaten, tenk på barn i Afrika", osv, slengt i trynet. Ja, barna i Afrika er det synd på, men man må vel få lov til å ha det vondt selvom man bor i Norge? Selvom man har tak over hodet og mat i kjøleskapet så må man for faen meg få lov til å ha det skikkelig, skikkelig vondt. Takk for at du skrev dette, jeg tror at det kan hjelpe mange der ute.

Hedda 08.03.2015 kl.16:17

jeg beundrer virkelig deg, det du skriver og alt som foregår i hodet ditt. Jeg vil lese mer fra deg. Men om du skal skrive fantastiske tekster videre, burde du virkelig ikke ha hjemmeskole, men komme deg på skolen og lære deg norsk rettskriving.

Jean 08.03.2015 kl.16:18

Dear Annikken,

thank you so much for writing this post. I cannot put in words how good you said it, but everything is so well ordered and relatable... so thank you.

On another note, I have to say that your blog design is very beautiful! :)

Have a nice day,

Jean

karma 08.03.2015 kl.16:42

<3

Malin 08.03.2015 kl.16:43

Du er bra! Tusen takk for en fantastisk bra tekst!

Rebecca 08.03.2015 kl.16:48

Du er definisjonen på fantastisk, Anniken.

Josefine Fevnag 08.03.2015 kl.16:53

Jeg har slitet med deprisjon og angst i over 4 år. Og jeg synnes det er bra noen legger lys på dette. Og jeg er enig med alle punktene dine. Men jeg synnes det aller viktigste er og akseptere problemene for og kunne godta at man kanskje trenger litt ekstra hjelp. Og det er ikke feil og inrømme det oven for andre. eller og si at i dag orker jeg ikke, i dag trenger jeg og bare være alene under dyna. Og da synnes jeg det er viktig og ta seg den dagen under dyna. Det er hvertfal sånn jeg gjøre det. Og etter en dag under dyna så føler jeg meg bedre alt.

Sandra 08.03.2015 kl.17:19

Jeg likte dette innlegget godt, for det er så mye å kjenne seg igjen i. Du setter ord på ting jeg selv ikke klarer å sette ord på. Det eneste som jeg synes var litt dumt, var at du skrev, og som jeg tror du rett og slett ikke tenkte over, er denne setningen; "Dette er ikke som å føle seg feit, beklager, men det er noe man kan fikse ved å sette seg på en treningssykkel og spise sunt."

Min depresjon endte i en spiseforstyrrelse, akkurat fordi jeg prøvde å fikse på at jeg følte meg feit. Jeg tok ut den psykiske smerten min fysisk og det var et helvette likt depresjon som jeg brukte tre år av livet mitt på. Man kan ikke fikse det å "føle seg feit", akkurat som man ikke kan "fikse å føle seg deprimert."

Det tar tid, det tar krefter og det er ikke en rett linje å gå.

Stå på Anniken, jeg tror den ryggsekken tilslutt forsvinner, selv om det kan ta tid. Og om ikke den forsvinner, kan den av og til bli lett nok til å bære.

sofienyg 08.03.2015 kl.17:22

Utrolig bra skrevet. Jeg sliter med søvn paralyse jeg også, kanskje ikke like sterk som du beskriver, men er ofte jeg har våknet på natten og ikke kunne ha beveget meg, at jeg har sett en hånd foran meg som prøver å ta tak i meg. Det er helt for jævlig. Man skjønner ikke hvor mye klokken er og jeg blir ihvertfall veldig redd.

Du er den mest ærlige og reflekterte bloggeren jeg vet om. Stå på :) Du er flink!

morris 08.03.2015 kl.17:22

nobody gives a fuck about you, but you.

ingvild 08.03.2015 kl.17:31

frysninger

En som bryr seg. 08.03.2015 kl.17:41

Bra skrevet Ann.Hjelp til selvhjelp i mye av det du skrev. Man må ville,og ikke grave seg ned i egen møkk. Mange mennesker kan hjelpe,men det kun hvis personen vil det selv.stå på ! Det finnes nemlig en mening med alt!

Vilde 08.03.2015 kl.17:43

Utrolig tøft skrevet! Depresjon er kanskje noe flere og flere sliter med i en hverdag med stadig større press og fokus på prestasjoner. Det største hinderet for å bli bedre er nok at psykisk lidelse fortsatt er tabu, mange ser det på et tegn som svakhet. Ikke minst er det vanskelig for andre å sette seg inn i, og det kan jeg på en måte forstå, for selv jeg har til tider vanskelig for å huske hvor mørkt og tomt alt føles når man er på bunn. En tom kropp som bare puster. Det er godt å se at du også har funnet noen ting som hjelper! Jeg håper alle som sliter med dette, kan finne veien ut. Om ikke psykolog, så bør man i det minste finne en god person man kan snakke med, som får deg til å se ting i perspektiv. Man bør sette ord på tanker, uansett hvor vanskelig det kan være. Hva skal man gjøre selv for å få det bedre, hva vil man? Prosessen er slitsom og veldig ubehagelig. For min del kommer det dårligere dager hvor det er lett å falle litt tilbake, og da må jeg roe ned og fokusere, og når jeg nå tenker på hvor tungt og mørkt ting har vært før, ser jeg nå hvor mye bedre jeg faktisk har det, og at jeg sitter med verktøyet til å gjøre livet mitt bra! :)

Marika 08.03.2015 kl.17:51

Ingen andre kunne beskrevet tankene mine så godt som du gjorde her. Jeg skal virkelig gå gjennom denne listen å ta i bruk de fleste punktene. Tusen hjertelig takk.

Tina 08.03.2015 kl.17:55

<3

:) 08.03.2015 kl.17:56

Anniken, du anniken.. På slutten der kom tårene. For et vakkert sinn du har. Jeg beundrer deg helt opp i skyene. Jeg også ser frem mot den dagen der jeg kan rive av meg sekken, og den dagen, anniken - den dagen skal jeg tenke på deg og dette innlegget!!

Ida 08.03.2015 kl.17:56

TUSEN TAKK ANNIKKEN! Du er virkelig en inspirerende person, og dette innlegget motiverte meg veldig. Jeg har det ikke helt topp for tiden, men jeg skal prøve å ta meg sammen - som du sier. Uansett hvor mørkt det ser ut, så blir det bedre.

08.03.2015 kl.18:27

Du er bare heelt fantastisk du Anniken! Har også slitt med depresjon i to år, men ble "frisk" for ca et år siden. Dette er så sant det du skriver! Og du er så klok du. Jeg er så utrolig stolt over med selv og at jeg har klart å bli frisk. Jeg kjenner at jeg er mye sterkere enn jeg var før og vil gjerne hjelpe andre med psykiske problemer selv. Du er god!

08.03.2015 kl.19:05

Du er fantastisk.

Maria 08.03.2015 kl.19:10

Du er sterk! Kommenterer vanligvis ikke blogger, men ville bare si det.

Medisinstudent 08.03.2015 kl.19:46

Du er fortsatt ung, men så utrolig reflektert du er. Det krever mye å skrive om noe så personlig. Heia deg! Jeg har skrevet et innlegg som heter "Hvorfor du har noe å lære av Fotballfrue". Hadde satt pris på om du/dere hadde lest innlegget og evt. delt det videre :) Ha en fortsatt fin søndag!

08.03.2015 kl.20:02

Kjenner meg skummelt igjen mye av det du skriver, depresjon er noe jeg har nektet for at jeg har, men innså nå at jeg må ta tak i det før det er for sent! Går så mye utover både familie og venner også, og det kan jeg ikke tillate lenger!

Catrine 08.03.2015 kl.20:11

Du er så flink Anniken! Disse tipsene har hjulpet meg også, noen viste jeg om, andre var nye for meg.

Som du sa er fysisk aktivitet viktig, ikke det bare fordi at man skal bli trøtt nok til å sovne. Den fysiske aktiviteten handler også om at du skal trene kroppen din til å tåle påkjenninger. Som du sikkert vet påvirker psyken din fysikken din, men også omvendt, fysikken din påvirker psyken din. Så de gangene man opplever psykiske nedturer, er kroppen din fysisk berettet for det. Det vil også være med på å holde andre virkninger av depresjonen borte, slik som trøtthet og utmattelse. Kroppen blir sterkere og i bedre stand til å takle påkjenninger!

Lykke til videre på din reise mot lykke Anniken! Du fortjener virkelig å nå dit snart!

Elena 08.03.2015 kl.20:24

Fy faen jeg trengte å lese det her nå. <3

Henriette 08.03.2015 kl.20:30

Jeg elsker dette. Takk Anniken.

08.03.2015 kl.21:06

Anniken <3

Silje 08.03.2015 kl.21:22

Tusen takk, akkurat det jeg trengte nå! Har lengtet så veldig etter dine tanke-innlegg, for de viser så godt hvem du er....

08.03.2015 kl.21:52

Og/Å regler??

Elisabeth 08.03.2015 kl.22:04

Herregud så bra skrevet og forklart! Traff meg virkelig, og kjenner meg utrolig god igjen i de du sier.. Har slitt med depresjoner hele livet, og hver dag er en kamp om å komme seg videre. Folk sier til meg at eg har ingen grunn for å slite, siden alt i livet mitt tydeligvis er bra og fikser seg alltid. Er slitsom og irriterende og høre sånt, og eg klarer ikkje ordlegge meg nok til å forklare hvordan eg virkelig har de..

Heier på deg, dette kan du klare! :-)

Oline 08.03.2015 kl.22:09

<3

Maria 08.03.2015 kl.22:20

Veldig bra skrevet! Slet med depresjon i 2 år selv. Og som du sier, det er stor forskjell på å være trist og deprimert. Det beste ordet for å beskrive depresjon er nok håpløshet. Man tror virkelig ikke at det kommer en bedre dag... Og det vonde å høre når man er deprimert, er at det gjør det. Det kommer en bedre dag. Det beste tipset jeg kan gi, er derfor at man skal vite at hver depresjon ender. Snakket med en psykolog om det, og da hun sa det, så var det virkelig til hjelp. Det er bevist, at det ender. I likhet med deg slet jeg veldig med den perioden da den virkelig tunge depresjonen var over. Det tok lang tid, og det var vanskelig å vite forskjellen på en dårlig dag og et tilbakefall. Selv et år etter at depresjonen var over, så dro jeg til psykolog, fordi det var så vanskelig å deale med hverdagen, sammenbrudd, skole og meg selv. Jeg kom ut på den andre siden, mye mer kynisk og følelsesløs enn det jeg var før... Men nå, nå er jeg sterk. Jeg vet akkurat hvordan jeg skal håndtere vonde tanker og perioder. Det gjelder å finne sine triks, sine måter, la seg selv ha en dårlig dag, uten at det trenger å bety at man får en dårlig uke, eller et dårlig år. Du er veldig flink som skriver om et så tabubelagt tema, og hvert fall når du enda ikke føler deg helt på topp, hele tiden. Så hvis jeg kan gi deg et tips - la deg selv føle, men vit, med sikkerhet, at den usynlige sekken du beskriver, den vil faktisk forsvinne og bli til noe helt annet. Nemlig styrke og erfaring. Hver depresjon ender, jeg tror man bare må være klar for å møte det... At plutselig en dag, så er man en av de dumme, naive og lykkelige menneskene, som man en gang hatet så sterkt, og det, når man er en av dem - er veldig godt.

Ingrid 08.03.2015 kl.22:21

utrolig sterkt skrevet anniken! Respekt til deg, du er virkelig et forbilde<3

Nora 08.03.2015 kl.22:41

Jeg har blitt veldig glad i deg <3

malin 08.03.2015 kl.22:55

Utrolig bra skrevet Anniken :)

Du skriver så bra, at jeg håper at du aldri slutter å skrive. For det er du virkelig flink til! Tusen takk for et godt skrevet innlegg. Du er sterkere enn du tror. Husk det.

Eva 08.03.2015 kl.23:08

Takk for at du skrev dette innlegget! Tusen takk! Du er mitt aller største forbilde, og det vil jeg du skal ta med deg videre i livet. Du betyr noe for meg selv om jeg ikke kjenner deg. Har følt meg akkurat slik du føler deg nå og har vært i tilnærmet samme situasjon. Det tok meg to lange år å bli meg selv igjen, og mange av disse tankene har jeg delt med deg - jeg har rett og slett ikke greid å fungere disse to årene, og for 11 mnd ble jeg frisk etter å ha oppsøkt psykolog for å snakke om problemene som jeg hadde båret så lenge. Det hjalp som du sier! Du er så utrolig flink til å sette ord på følelser og burde være stolt av deg selv!! stå på!!! Alt vil bli bra til slutt, det er bare snakk om tid.

Stor og god klem fra meg til deg <3

Marielle Kristine Eliassen 09.03.2015 kl.00:13

Veldig bra skrevet :)

09.03.2015 kl.00:31

dette er faktisk imponerende skrevet! jeg sliter selv med så si alt av det du skriver om her.

ville bare si Tusen Takk for at du delte dette! du har nettopp hjulpe meg med å finne den lille motivasjonen jeg trenger for å få meg tilbake til megselv igjen!

Christian Lystad 09.03.2015 kl.00:38

Hei Anniken det har du helt Rett i da

Caroline 09.03.2015 kl.01:21

Takk, dette innlegget trengte jeg å lese nå.

Andrea 09.03.2015 kl.01:24

Tuuusen takk for at du valgte å dele dette, sitter igjen med tårer i øynene og tenker hvor fantastisk det er at man ikke er alene om å føle dette! Du er sterk og har så rett! <3

Birgitte 09.03.2015 kl.08:09

Wow, du er så flink til å skrive! Virkelig gode råd du kommer med her!

Kaja Storemyr 09.03.2015 kl.08:49

Her var det mye tullprat.

Marianne 09.03.2015 kl.08:51

Tusen takk!

Dette var godt skrevet. Kjenner alt igjen.

Klem til deg!!!

Pia 09.03.2015 kl.09:30

Takk, dette traff rett i hjerterota. Det er første gang jeg leser bloggen din, men definitivt ikke den siste. Jeg har akkurat fått diagnosen deprimert og utmattet, og har skjønt at dette har jeg slitt med lenge. Det er godt å lese om andre som sliter med det samme, godt å gråte av gjenkjennelse, godt å se at man kan være så flink til å ordlegge seg og samtidig ikke fungere i hverdagen. Jeg kjente meg veldig igjen i det å skulle klare seg selv, har aldri vært flink til å dele følelsene mine med andre. Men som du sier, alt blir bedre, ting tar tid, og iblant blir man utålmodig. Takk for en flott tekst, utrolig inspirerende! Lykke til videre, det er mange som heier på deg!

Mann 31 09.03.2015 kl.10:24

Godt å lese noe som viser at jeg ikke er den eneste som har det slik du beskriver. Jeg er nå 31 år og har slitt med angst og depresjon av og på siden jeg var 19. Livet har gått i bølger og jeg har hatt det bra oftere enn jeg har hatt det dårlig. Gjennom en tiden har jeg fått en utdannelse, god jobb, kone og barn. Men som du skriver, noe kur finnes kanskje ikke, jeg har iallefall ikke funnet den. Depresjonen bare kommer av seg selv og noen ganger så varer den veldig lenge. Rart at vi skal måtte slite med sånt, vi brude jo bare leve og nyte.

Øystein 09.03.2015 kl.10:29

drøyt hvordan du hooker bro

Julie 09.03.2015 kl.10:30

Du er så utrolig flink til å ordlegge deg, du skriver så bra. Heier på deg!

Inger Bjercke 09.03.2015 kl.11:06

Det er den beste beskrivelsen jeg noen ganger har lest, og av en så ung jente. Jeg må si du er kommet langt i å forstå deg selv, i forståelsen av psykiske prosesser. Jeg har selv levd mer eller mindre med dette i mange, mange år, har hatt enormt fine perioder og noen mindre fine som jeg har lært meg å takle bedre med alderen (tro jeg). Du vet det ikke er lettvinte løsninger og ikke bare å ta seg sammen, men du har allerede erfaring i å se hva som kan hjelpe deg. Ja, psykolog kan være en god løsning, et profesjonelt menneske å bryne seg på, om kjemien er der. Men har også opplevd psykologer som blir "fornærmet" om du ikke er enig i ett og alt :o Gruppeterapi derimot ble for meg utløsning på en veldig tøff periode, kanskje det passer for noen, men for meg ble det for mye å ta inn over seg alle andres problemer.

Uansett, jeg ønsker deg lykke til på reisen som livet jo er. Er du nede i en bølgedal, gå tilbake til det du har skrevet her og les. Masse klemmer fra ei "gammel dame"

Rebekka 09.03.2015 kl.11:22

Hei:) jeg kommenterer aldri blogger, men dette fortjener fella meg en kommentar -nettopp fordi dette var noe av det beste jeg har lest på lenge. Gud, så god du er.... Dette kommer jeg til å lese om og om igjen. Og det trengtes akkurat nå. Tusen tusen takk for at du deler, og SÅ velformulert! <3

Bente 09.03.2015 kl.12:08

<3

Maria 09.03.2015 kl.12:38

https://m.youtube.com/watch?v=XiCrniLQGYc

Så utrolig bra skrevet. Du burde se denne filmen jeg la med. Den beskriver akkurat hvordan du skriver. Du er utrolig sterk❤️

Maria 09.03.2015 kl.12:47

flott skrevet!

Jeg er også en av de få som opplever søvnparalyse!!! Det er helt forferdelig!! Har det ekstra ofte i perioder hvor det er mye stress merker jeg.

ønsker deg alt godt! Stå på!

Sigrid 09.03.2015 kl.13:22

Du skriver så utrolig bra og inspirerende. Du virker som en veldig reflektert jente, og jeg ble helt satt ut av videobloggen du postet sist. Den var SÅ bra, og så ÆRLIG! Stå på!

Katrine 09.03.2015 kl.13:58

Jeg kjenner meg så alt for godt igjen i alt du skriver.

Takk for at du klarer å sette ord på hvordan det er!

09.03.2015 kl.14:14

takk er alt jeg trenger å si.

Andrea 09.03.2015 kl.15:22

Utrolig bra skrevet!

Har selv vert langt nede en stund, men har komt meg opp fra hullet nå. Hadde en utrolig god venninne som hele tiden bare snakket om seg selv og sine problem. Jeg fungerte som psykologen hennes. Hun truet meg rett som det var med å ta selvmord. Tilslutt ble det for mye for meg, jeg hadde nok med mine egne problemer, så jeg kutten kontakten. Uansett hvor kjipt det kanskje er, så var det det som var det beste for meg selv. Av og til må man vere litt egoistisk.

Hanna 09.03.2015 kl.15:37

Kjære Anniken, du er helt fantastisk! Du fanger meg med disse ordene. Måten du skriver og formulerer deg på. Noe så sterkt, ærlig og rått at jeg føler jeg har kjent deg en livstid. Alt du skriver går rett inn i hjerterota. Du er så sterk og vakker, jeg heier på deg! Du kommer til å klare dette, du kommer til å bli fri.
Du er et fantastisk menneske Anniken! Jeg har lest bloggen din fast i mange år og du er virkelig en sterk person. Sliter også veldig med depresjon, og innlegg som dette er helt nydelige. Det viser mot å styrke å åpne seg som du harn gjort, og jeg heier på deg!

Skal virkelig ikke drive å reklamere noe nå, men skrev selv et innlegg om dette igår og hvordan det å møte veggen er, så om du vil så ligger det der. Stå på videre, du er et nydelig menneske!

Linda 09.03.2015 kl.16:16

Utrolig fint skrevet! Det treffer meg veldig - nettopp fordi jeg sliter med denne "ryggsekken" selv.. Mange av de punktene du skriver om, må jeg også jobbe med hver eneste dag... Noen dager er jeg så glad at jeg kan "redde verden", mens andre dager står jeg ikke opp. Men jeg tror det gjelder å være rutinert og disiplinert over tid så greier man å takle dritten.

Jeg heier på alle som måtte slite, og VET det blir bedre..virkelig :-)

Stå på <3

Andrea Gladsø 09.03.2015 kl.16:20

Flott skrevet, du er ei tøff dame:) stå på!

Katrine 09.03.2015 kl.16:48

Så god skrevet. Sjekk ut www.katrinil.blogg.no

tina 09.03.2015 kl.17:01

går gjennom noe av det samme nå, så tusen takk for at du skriver dette!

maria 09.03.2015 kl.17:57

Du er så god! Tusen takk! <3

Ronja 09.03.2015 kl.18:11

Utrolig bra skrevet, stå på! <3

Anna 09.03.2015 kl.18:14

Åh, ønsker deg alt godt og håper det kommer lysere tider med masse kjærlighet og lykke asap som varer!

Men kjære Anniken og dere lesere, jeg lurte på om dere kunne hjelpe meg med en ting..

Det er noe inni meg som konstant gjør vondt, men jeg klarer ikke sette fingeren på hva. Jeg spurte faktisk fastlegen min for en gangs skyld om det var mulig å få psykolog, men da sendte hun meg til helsestasjon, som vel og merke er inne på kjøpesenteret vårt(litt ubehagelig). Det hjalp ingenting! Og damen, som var super skjønn og hyggelig, skjønte heller ingenting. Hun klarte ikke å forstå at det ligger mye dårlig selvbilde og selvtillit bak det hele, men jeg ønsket ikke å innrømme det, så jeg håpte i grunn at hun ville skjønne det selv. Jeg har en syk mamma, så når vi først kom i gang med å nevne mammaen min, begynner jeg så klart å grine ustoppelig bare ved tanken på henne..

Det jeg egentlig vil fram til er at jeg har lyst til å dø. Konstant. Og da er hele livet meningsløst og vanskelig å takle. Men jeg ønsker så klart ikke å bli kjent for å ha tatt selvmord, så den løsningen er vel uakseptabel. Men dersom jeg hadde fått psykolog og fortalt at jeg ikke har lyst til å leve lenger.. Vil psykologen ta det alvorlig og sende meg på noe tullball? Et senter eller noe..? For det ønsker jeg så klart ikke.. Men jeg sliter, og jeg sliter meg selv ut med tanker, så jeg trenger noen å prate med.. Er det noen som vet svaret på det siste spørsmålet?

Mvh,,

Thilly 09.03.2015 kl.19:29

Fyfaen for et innlegg. Du er helt rå, Anniken! Så ærlig og flink til å sette på ord følelser og opplevelser så mange med deg, sliter med. Tusen takk, det må jeg bare si.

Sara T. 09.03.2015 kl.19:54

Depresjon er et viktig tema som desverre ser ut til å ramme flere og flere. Så fint at du skrev åpent og ærlig om dette, jeg er sikker på at det kan være til hjelp for mange. Måten du ser din egen svakhet får meg til å forstå hvilken sterk jente du er:) Klem fra Sara

Matilde 09.03.2015 kl.20:00

Takk.

Anniken Jørgensen 09.03.2015 kl.20:02

Anna: Hei! Det er ikke noe hyggelig å høre kjære deg.. Jeg var redd for dette selv, jeg var faktisk til og med redd for at barnevernet skulle komme å dra meg ut av døra. Men sånn er det altså ikke. Uansett hvor ille du har det, kan ikke en psykolog sende deg noe sted. Det har de ikke lov til, og jeg lover deg. Da kommer jeg isåfall å redder deg, haha! Ikke vær redd for det i det hele tatt <3

Anniken Jørgensen 09.03.2015 kl.20:13

Hilde: Jeg tror du hadde angret om du ikke hadde prøvd. Men tenk deg... Alle mulige sjangser her i livet kan gå rett i dass, eller ikke. Å det er jo en sjanse man er villig til å ta om man lever. Du kan gjerne grave deg inne, bli bitter og bare la livet rase forbi. Eller du kan leve det. Hvordan utfallet blir vet man aldri, men da kan man iallefall sitte igjen med tanken "jeg prøvde" "jeg tok faktisk en sjanse her i livet, og det er greit at det ikke gikk, fordi jeg prøvde".

solveig 09.03.2015 kl.20:30

tusen takk

Petter Stordalsen 09.03.2015 kl.20:30

Gode råd :) Når jeg mener at depresjonen siger på. En tur, og da lange turer noe som virker positivt.

Sunniva Varjord 09.03.2015 kl.20:47

Tusen takk for at du deler dette, Anniken! Du er så enormt dyktig til å sette ord på ting. Du er et stort, stort forbilde for så utrolig mange. Og dette er viktige tips jeg vil ta med meg videre <3

Catrine 09.03.2015 kl.21:48

Jeg har nettopp lest gjennom kommentarene, og Anniken - ta det til deg! Du hjelper folk, du bryter punkt nummer 2, og så til de grader! Du skriver slik ingen bloggere har gjort før deg, og fy søren, det er så forfriskende! Endelig en blogger som ikke bare skriver om outfits, nelly favorites og dagens middag! Endelig en som faktisk tar for seg de virkelige problemene, de alvorlige temaene og tabuene!

Du bruker denne platformen - blogg - på den måten det i utgangspunktet var meningen man skulle bruke plattformen til, ikke å fremme seg selv, men å hjelpe andre, å nå ut til et større publikum med sitt budskap, for budskap det har du! Hvis du noen gang gir ut en bok, så lover jeg deg at jeg blir fremst i køen hos bokhandleren!

Stå på Anniken, vi heier på deg! Og til slutt: takk!

:) 09.03.2015 kl.22:12

Takk, takk, TAKK!

10.03.2015 kl.01:20

Jeg sliter også mye med søvnparalyse. Jeg ser ingen mennesker eller "demoner", som andre kanskje gjør, men jeg får ut av kroppen-opplevelser. Jeg føler at jeg svever over meg selv, og noen ganger kan jeg til og med se ned på meg selv som ligger i senga. Er dødsekkelt, og jeg har kommet inn i en ond sirkel der jeg er så redd for å sovne at jeg nærmest ikke får noe søvn, som igjen fører til paralyser. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre lenger. Noen ganger hjelper det, i hvert fall for meg, å prøve å slappe av når dette skjer, og så ta et stooort innpust eller å konsentrere meg skikkelig om å kaste på en arm eller et ben. Da hender det at jeg bryter ut av paralysen. Ellers så hjelper det forøvrig å ligge på siden når man skal sove, som en annen nevnte her oppe. Annet enn det så er vel søvnhygiene og stress viktige utløsende årsaker, men det er ikke lett når man først er inne i denne sirkelen.

Tommy 10.03.2015 kl.13:11

fina bilder

Katrine 10.03.2015 kl.13:36

<3

God åpenhet.

10.03.2015 kl.15:35

<3 stå på

Yngvil 10.03.2015 kl.19:43

Du er fantastisk. Takk.

Pernille 10.03.2015 kl.20:37

Wow, bare wow. Dette her var bare sykt bra. Endelig en blogger som også blogger om andre ting en alt det "perfekte"

Jeg digger at du er så ærlig og åpen på bloggen din! Du er virkelig en inspirasjon for meg og mange andre!! Fortsett med det!

Det hjelper meg så sykt når du skriver om dette temaet og måten du skriver på er bare wow! Du setter deg tid til å skrive om noe så "dypt" og det er utrolig tøft av deg!

Stå på!

Hilsen:)

Marte 11.03.2015 kl.00:25

Faen, Anniken! Du skriver så alt for bra. Tårene triller nedover kinnene mine mens jeg leser innlegget, du er så flink med ord. Selv har jeg aldri fått påvist depresjon, men vi har det alle tungt i perioder. Og punktene dine fikk meg til å tenke. Spesielt det med ønske om å dø. Vi vet alle at livet går videre uten oss, men du beskriver det så bra. Du får meg virkelig til å ville kjempe for å bli glad og lykkelig, og ikke ha et ønske om å dø. Jeg bøyer meg i støvet for deg, og takk for at du deler slike innlegg. De får oss alle til å tenke, og se virkeligheten i øynene. Til slutt vil jeg bare ønske deg alt godt, det fortjener du!

Anne Celine 11.03.2015 kl.13:29

jeg har søvnparalyse og har vært ille det siste halvåret. legen min ga meg lett sovemedisin for det skal tydeligvis hjelpe

11.03.2015 kl.22:54

Så utrolig bra skrevet, Anniken. Kan definitivt kjenne meg igjen i noe av det du skriver, trengte et innlegg som dette. Tusen takk for at du er så ærlig og modig, du er en stor inspirasjon.

Simone 12.03.2015 kl.15:44

Kjempe bra skrevet. Og tusen hjertlig takk skal du ha. Det er så utrolig hærlig at noen tørr å skrive om slike ting. Jeg hadde ikke turt selv,

Anonym jente 18 12.03.2015 kl.20:53

Wow. Disse ordene er virkelig inspirerende. Jeg selv sliter med depresjon og kjenner meg igjen I det du skriver. Det er helt grusomt å ha det sånn, jeg vil nok si at jeg er på bånn nå og har vært det den siste mnd.. men tipsene dine og det du skriver får meg til å faktisk ville prøve å komme igjennom dette.

Julie 12.03.2015 kl.21:30

Tusen takk Anniken! Dagen min har vært helt grusom! Fant ut at jeg skulle ta meg en tur innom bloggen din for å lete etter et innlegg jeg ikke har tatt meg tiden til å lese! Satte utrolig pris på dette innlegget! Ser nå mye lysere på neste dag! Du inspirerer meg alltid!❤️

Kristine 12.03.2015 kl.22:44

Wow, jeg kjenner meg så utrolig godt igjen! Du skriver helt fantastisk. Det er som å lese mine egne tanker. Anniken du inspirerer meg noe helt sinnsykt! Fortsett med flere slike innlegg, det er helt utrolig!

missnano 13.03.2015 kl.03:30

Sterkt innlegg! Det er fint at personer som deg skriver slike innlegg som kan hjelpe andre som sliter med det samme! :)

Silje 14.03.2015 kl.04:41

Tusen takk! Du aner ikke hvor mye det betyr for meg at du skriver dette. Vêr stolt av deg selv! Tusen tusen takk får at du deler dette! Av å til er det bare deilig å vite at man ikke er alene og at det finnes håp

Martine 15.03.2015 kl.13:02

Jeg vet ikke hvorfor, men nå sitter jeg her med tårer nedover kinnene og jeg føler meg ordentlig merkelig. Jeg begynte å kjenne på en slags tom og rar følelse når jeg leste dette, som om at det er noe jeg trengte å høre. Du gir alle ord en annen menging, som om jeg forstår ting på en helt ny måte når jeg leser det du skriver. Jeg er sikker på at det er mange som trenger å høre dette. Takk for at du kan sette ord på de følelsene jeg ikke klarer å fortså selv. Du er et stort forbilde. Jeg er glad i deg, Anniken. Selvom det kanskje ikke betyr så mye, så er det i allefall noe jeg satt pris på når jeg var nede.

16.03.2015 kl.10:11

tårene renner<3

Julie Andersen 16.03.2015 kl.16:55

Føler meg så igjen i det du skriver, Anniken! Begynte å gråte når jeg var ferdig med å lese, haha herregud følelsene tar helt over. Du er fantastisk og jeg unner deg alt godt<3

Line 17.03.2015 kl.00:44

Jeg skulle ønske jeg kunne sagt: tårene renner, noe så fantastisk. Men det gjør de ikke. De har ikke grått av fantastiske tekster og rørende ord på lenge, men det er vel bare slik baksiden med medisinsk hjelp er. Men det eneste jeg vil si er takk, takk for at bringer sannheten bak depresjoner opp og frem i lyset. Takk for at du opplyser de heldige som selv ikke har vært helt nede i mørket, samt de som faktisk ikke selv vet at de er der. Jeg unner deg alt godt.

Mathilde 30.03.2015 kl.00:44

Uendelig deilig å lese dette. Deilig å vite at vi er flere om det, ikke bare jeg som blir gal av alle disse tankene om å leve så mange år med bare høye forventninger til seg selv fra alle kanter. Håper verden en dag finner en bedre måte å utdanne seg på.

Du skriver fantastisk bra, fortsett med deg

lifeofahairstylist 11.04.2015 kl.13:06

Stå på vakre du <3 Don´t let anybody dim your light simply because it´s shining in their eyes <3
Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits