TINGENE JEG ER REDD FOR Å FORTELLE DERE

  • 12.04.2015 - 20:20

Det våte håret slynger seg rundt ansiktet mitt. Jeg sitter å ser på regnet jeg nettopp var ute i, uten grunn og uten mening. Jeg bare gikk. Jeg er blå under øynene, en smule fyllesyk og kanskje litt sulten. Eller bare sliten, jo, jeg er sliten. Ingen fortalte meg noengang at det skulle bli så vanskelig å finne seg selv. Jeg trodde det var noe man fant ut i en altfor ung alder, så enkelt som i barnehagen kanskje. Er det ikke da du finner ut om du liker rosa eller blått? Om du er en guttejente eller en prinsesse. Det virker nå som et vagt minne, for jeg kan ikke forstå om jeg i det hele tatt valgte. Jeg er et større spørsmålstegn enn noengang, og tankene plyndrer kroppen min fra meg. Jeg har ikke kontroll på selvfølelsen min. På hvordan jeg ser på meg selv. Jeg skulle ihvertfall ønske at jeg elsket meg selv, hver eneste bit, men jeg gjør ikke det. Er jeg snill? Er jeg rar? Er jeg slem? Er jeg morsom? Er jeg en bitch? Er jeg kjedelig? Er jeg glad? Jeg vet ikke. Jeg føler jeg er en stor smørje av alt sammen. Skal ikke det egentlig være bra? Skal ikke det gjøre at du klarer å flette deg inn med omtrent alle? Jeg føler det selv, at jeg kan flette inn med uttalige mange mennesker. De rocka, de fisefine, hipsterne og de perfekte. Jeg klarer å skli inn med omtrent alle miljøer, alle mennesker og alle identiteter. Noenganger lurer jeg på om jeg har personlighetssforstyrrelser, for jeg kan switche personlighet på 1,2,3. Og det gjør deg genuint ensom. Ikke fordi du ikke har venner, du har masse venner og klikker med de aller fleste. Men innerst inne, føler man seg alene.   Jeg er en 18 år gammel jente som ikke engang vet om hun liker blått eller rosa, sort eller grått, hvitt eller turkis. Jeg er 101 mennesker i samme person. 

For jeg klarer ikke bestemme meg. Jeg klarer ikke å bestemme meg om jeg har lyst til å være den perfekte IT girl, med krøller, nydelig sminke, lyse klær og en merkeveske hengene over skulderen. For når jeg er den personen vil jeg ha alt. Jeg vil ha bare merkeklær, jeg vil bare ha fine vesker, duse klær og føle meg selv vakker. Spise rent og sunt. Jeg vil føle at mennesker snur seg og tenker "shit as". Jeg vil få den selvtillitsboosten om at jeg kan være pen, vakker og nydelig. Den sterke jenta som har alt. Så har vi den andre siden av meg, som har lyst til å gå i sort. Få tatoveringer, ta en røyk når jeg drikker, en lett eyeliner rundt øyet, en løs skjorte og en hullete bukse. For når jeg er den personen gir jeg faen. Jeg blir morsom, lett å prate med og selvsikker. Jeg kan sitte med bena på bordet, spise en burger og le. Så har vi personen som vil være så selvsikker at jeg vil gå uten sminke, ha på meg joggebukse og chille max. Drite i hvordan jeg ser ut å ha på meg store behagelige klær. Ikke dusje på et par dager og spise dritt. Se på film, være usosial og gi faen.

Disse tre personlighetene spiser meg opp, for jeg klarer ikke plassere meg. For det verste av alt er at når  jeg en av disse personene, og ser en annen som er noe annet? Ja da vil jeg faen meg være den personligheten i stede og blir usikker igjen. Jeg har alltid trodd at det må være helt amazing og faktisk kunne kle alt. Om dere forstår hva jeg mener. At man kan være litt hipster, men samtidig stunning når man vil det. Jeg er ikke så sikker på det lenger, jeg er ikke så sikker på at det er bra for hodet mitt. Jeg klarer ikke å forstå om det er samfunnet som har gjort meg slik, eller om det bare er meg som er en så gammel sjel at jeg har for mange personer inni meg. Jeg tror også det er en god blanding.  Kanskje blir jeg den superhotte mammaen som ikke ser et gram sliten ut med ungen over skulderen. Eller kanskje blir jeg tidenes slaskeste mamma som tar med ungene til mac donalds. Eller hva hvis jeg blir alene, en evig hipster som nekter å bli gammel. Uff. Forstå meg rett, for jeg elsker å kunne kle meg i alle mulige klær, men en kan ikke være alle steder på en gang..

Jeg har så mye tanker om dagen, så mye følelser og for mye stress på hva jeg vil her i livet. Jeg er livredd faktisk, haha. For en annen del at jeg nå sitter i sengen min kliss våt er at jeg stresser med fremtiden min. 13 år med selvpining i å komme seg opp om morningen, klam skolemat og propping av "smarthet" inn i hodet mitt er snart over. Det verste er at jeg vet ikke om det har vært nyttig. Jeg vet ikke om jeg har lært noe som helst annet enn det jeg ville lært av meg selv. Skal jeg virkelig bruke alt det jeg har lært på skolen i livet mitt? Det evige spørsmål vi aldri får et ordentlig svar på. Fordi det ikke er noe svar, haha, det er faktisk ikke noe svar. Mitt frivillige fengsel er snart over og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har jeg jobbet for lite? Har jeg ikke tatt nok tak i meg selv? Eller har jeg bare forstått at 13 år ble til det ene siste året som plutselig skulle bestemme hele livet mitt? At alle de andre årene jeg faktisk jobbet dritten ut av meg, var for ingenting. Eller hva hvis jeg hadde husket det jeg skulle husket 5 minutter lenger, hadde jeg da fått den 6eren på prøven?

For dagens samfunn er ikke sånn som det en gang var. Videregående utdanning, 13 år på ræva, pøhhhh. Hvem faen vil gi deg en annen jobb enn kassa på kiwi, cubus eller mac donalds? Jobber du hadde fått om du ikke hadde hatt utdanning i det hele tatt.. Dagens samfunn er ikke akseptert med mindre du har en master, enda mer utdanning og et flott papir. Da kan du få en... ja, grei jobb. Hadde du hatt en master for 20 år siden? Da kunne du sikkert jobbet i en av norges beste banker. Så hva skal jeg gjøre? Hva hvis jeg ikke vil gå mer skole? Jeg blir sint og lei meg på samme tid. Ikke minst stresset, jeg blir så stressa at jeg tenker på det hver eneste dag. Mamma sa det i Spania også, at jeg har vært veldig opptatt av nettopp dette siden jeg var liten. Så liten at jeg egentlig ikke skulle visst hva jeg pratet om. Jeg ser det i arkivet mitt her på bloggen, et ord går igjen og det er ordet "fremtid". Jeg har alltid vært redd for det ordet. Jeg er redd for å bli innestengt i en annen verden enn den jeg kom inn i. Jeg er redd for reklamene som sier "skru av mobilen, for å skru på livet". Jeg er redd for de perfekte menneskene som "alltid" er "lykkelige". Jeg er redd for å ikke klare å stå for det jeg mener, fordi jeg er redd for at andre ikke skal like meg. 



Jeg blir forvirra, jeg blir forvrengt av press og "ikke" press. Den ene sier en ting, den andre sier noe annet. Hvem vil meg hva? Hva vil jeg meg? Jeg forstår ikke. Jeg forstår ikke. For kjære alle sammen, vet dere hva drømmen min er? Drømmen min er å leve. Puste, smake, føle, le, gråte, skrike, løpe, se og ta på. Jeg vil kjenne sanden under føttene mine, med vannet som slår inn i steinene mens det er solnedgang. Jeg vil løpe fritt i en blomstereng og snurre rundt i en piruett. Jeg vil føle luften slå meg i vingene i det jeg hopper fra en bakketopp høyere enn noe annet. Jeg vil slite meg oppover bakker og berg for å så få se noe så vakkert at slitet var verdt det. Jeg vil kjøre en bil langs løpende hester og ville dyr. Jeg vil se meg selv puste. Jeg vil møte mennesker, jeg vil smake på mat, jeg vil drikke vin, jeg vil leve. Jeg vil leve. Jeg vil så gjerne leve.

-A9

helene 12.04.2015 kl.20:36

Det er som om du skriver ned tankene mine, tankene som jeg ikke har klart å plassere! du er fantastisk, takk!!

emilie 12.04.2015 kl.20:43

wow, anniken.. nesten alt av det du skriver treffer meg midt i både hjerte, hjerne og sjel. du er så utrolig flink til å sette ord på dine egene tanker, og sikkert andre sine også! disse innleggene er så ekte, de får de små grå til å begynne å jobbe.. stå på anniken, du er, og har alltid vært en stor inspirasjon!

Gafm1 love19 12.04.2015 kl.20:43

Veldig bra innlegg, Anniken! Eg har det omtrent på samme måten som deg! Du er bra nok akkurat sånn som du er! Stå på Anniken du fortjener bare det beste! Ha troa på deg selv.

Eg digger deg og bloggen din!

Kaja Elise 12.04.2015 kl.20:44

Jeg leser bloggen din hver dag, men har aldri noe behov for å kommentere. Det har jeg i dag, for jeg kjenner meg så innmari igjen i det du skriver. Jeg har de samme tankene hver dag. Jeg bor i Bergen og studerer et fantastisk studie, et studie man får mye creds for å gå på, men jeg ️ vet ikke en gang hva jeg skal med det og om det er dette jeg vil. Jeg er så usikker på alt, men du får meg til å føle meg som om jeg ikke er alene.

En tåre trillet når jeg leste innlegget ditt Anniken, tusen takk.

12.04.2015 kl.20:44

Jeg vet ikke hvordan du får det til, men denne teksten traff meg rett i hjerterota. Jeg kjenner meg altfor godt igjen i det du skriver... Takk for enda en fantastisk godt skrevet tekst - som nok en gang viser at du er jækla god til å sette ord på følelsene dine!

Ida 12.04.2015 kl.20:44

du er så fantastisk flink.

Gina 12.04.2015 kl.20:46

Jeg tror faktisk det er mange som føler det sånn som du gjør, eller jeg gjorde hvertfall det før, og jeg tror svaret på "hvem er jeg", ikke fins egentlig, men at heller man bare er glad en dag,, og plutselig så bare lever man og føler seg 100%% seg selv, også er ikke "hvem er jeg"?" et veldig viktig spørsmål lenger, fordi selv om man ikke har et konkret svar, så trenger man det ikke fordi man bare er "seg selv"

hvertfall min mening, kjente meg syykt igjen i det du skrev:)

Lise 12.04.2015 kl.20:48

<3

Carina 12.04.2015 kl.20:54

Nå sitter jeg med tårene trillende, det er så godt å vite at det ikke bare er jeg som sliter med å finne ut av hvem jeg er eller hva som kommer til å bli av meg. takk.

Maren Østengen 12.04.2015 kl.20:54

Du er fantastisk Anniken, og det vet jeg veldig mange kan si seg godt enig i. Utrolig bra skrevet, og at du deler det med oss er sterkt gjort. Det er du som skulle vært på forsidene av avisene på grunn av det du gjør, og alt du skriver og deler. Du er så utrolig sterk, og jeg unner deg alt godt. Stå på videre!

Mari 12.04.2015 kl.20:57

Jeg kjenner meg så igjen i deg. Jeg vil LEVE. Oppleve. Jeg vil være alt jeg ikke er, og jeg vil bruke livet mitt på ting som ikke er så A4! Det med stil også.. Du nevner en stil du blir selvsikker i. Det er jo så absolutt den stilen du burde lære deg å godta at er deg. Håper du finner deg selv fortere enn du aner :-)

Malene 12.04.2015 kl.21:00

Så fint innlegg. Det siste avsnittet var bare helt beautiføølll!! Du trenger ikke ta mer utdanning Anniiken! Du kan bli forfatter, skrive om livet ditt, reisene dine du drar på eller mote eller hva som helst. Du er rå på å skrive! <3 <3

12.04.2015 kl.21:05

Du setter ord på følelsene og tankene mine. Jeg har hatt det som dette i ca 1 år nå, og av og til er det verre enn andre perioder. Jeg vet ikke hvem jeg vil være og hva jeg vil gjøre med fremtiden. Jeg griner og er utmattet og føler meg malplassert og i veien. Jeg føler også at jeg står utenfor og ser inn. Haha jeg er også sånn som kan bla igjennom en fin instagram profil og så grine fordi folk klarer å opprettholde en så perfekt fasade. Men uansett, takk for at du er du. Bloggnorge trenger deg.

Marthe 12.04.2015 kl.21:05

wæow. jeg gråter

Rosa Maria 12.04.2015 kl.21:06

Jeg har ikke ord... bare elsker alt du skriver

Synne 12.04.2015 kl.21:14

Takk!! Der satte du ord på alt jeg har følt de siste årene, kan ikke beskrive med ord hvor mye jeg kjenner meg igjen. Igjen, takk!

Maren 12.04.2015 kl.21:21

Jeg tror de fleste på vår alder føler det slik. Jeg kjenner meg i hvertfall veldig igjen i det du skriver! En dag vil jeg satse alt på teateret, søke på khio og kun fokusere på skuespilleri. Andre dager tenker jeg "fuck hele teateret", og bli journalist. Så har jeg dager hvor jeg er skråsikker på at jeg skal jobbe beinhardt på skolen, komme inn på jussen og bli en jævla god jurist. Slik veksler det også på hvordan jeg vil sminke meg, hvordan hår jeg vil ha, hvilke klær jeg vil ha osv. Da føles det også ekstra kjedelig når en venn, et familiemedlem eller en bekjent sier "Du er så selvsikker du, Maren. Alltid hatt din egen stil, kjørt ditt løp". Hvilken stil??? Hvilket løp?? Faen, hva er typisk meg?? Hva er MEG??

12.04.2015 kl.21:22

Åfyfaen, jeg kjenner meg så utrolig igjen! Dette var et sykt innlegg!!

Karoline 12.04.2015 kl.21:22

Kjære Anniken, du skriver så bra! Ut ifra mine tanker tenker jeg at du kan være litt av alt, sånn egt. En dag har jeg joggebuksa på og gir faen, mens andre dager vil jeg sminke meg og ha på meg de fine klærne mine. Så lenge du vil og er snill med de rundt deg, skaper glede og kjærlighet trur jeg de fleste vil akseptere deg for den du er! Ta deg en røyk i fylla, ta på deg den røfsette buksa akkurat når du vil. Alle er forskjellige, og takk for det, så vær den du vil imøte på. Tenker du da over hva den personen har på seg til enhver tid?!:) du virker som ei super herlig jente med masse liv i, men også masse tanker om livet. Det sier veldig mye om deg:) jeg liker det

Ida 12.04.2015 kl.21:24

Tenk på at du bare er 18 år. Det er helt vanlig. Livet mitt har forandret seg enormt mye fra jeg var 18 til jeg nå er 25. Det blir snudd på hodet. Men en utdanning er fint å ta for å komme inn i et miljø og et liv. Hvis du vil leve veldig, reis et helt år alene da vel? Få venner til å møte deg på veien? Lykke til, jeg sier tommel opp for at du ikke er rosablogger.

Maryy 12.04.2015 kl.21:25

wow Anniken! Du er virkelig flink, jeg tror ekstremt mange føler seg igjen i hva du skriver! Du er så flink å formulere deg, og setter virkelig ordene på hva du og mange andre føler. Du har virkelig et talent, stå på!

Ida 12.04.2015 kl.21:25

Du er så flink, Anniken! Akkuratt slik føler jeg det også for tiden.. :-)

12.04.2015 kl.21:26

Wow, den satt

ingvild 12.04.2015 kl.21:33

det er så fint det du skriver. jeg kjenner meg så igjen..føler meg like forvirret.

12.04.2015 kl.21:35

Du setter virkelig ord på det jeg føler

Maiken 12.04.2015 kl.21:41

Anniken, dette er noe av det beste jeg har lest. Elsker absolutt alt du skriver, og engasjementet ditt. Du er virker som en superherlig jente. Du åpner deg og jeg er evig takknemlig for det! Noen ganger føler jeg at jeg er deg. At vi er tvilligsjeler. Alt du skriver, er som dratt ut av meg. Du bare klarer å sette ord på det! Helt nøyaktig. Og du hjelper meg så utrolig mye gjennom hverdagen. Tusen tusen takk for at du åpner deg og skriver så fantastisk som du gjør.

Marielle 12.04.2015 kl.21:45

Ingen setter bedre ord på tankene mine enn deg. Du skriver helt fantastisk, og det er deilig å vite at det finnes andre der ute som føler det slik du beskriver i dette innlegget!

Melissa 12.04.2015 kl.21:48

Jeg tror ikke vi er satt her på jorden for å "finne" oss selv, men heller skape oss selv. Så er problemet, hva vil jeg være...?

Det er det samme jeg tenker på. Hver dag. Alt du skriver. Verden vi lever i nå har umenneskelige krav. Press, stress hele livet. Jeg har gått på skole i 14 år og kan enda ikke hele gangetabellen..

Jeg syntes det er så mange andre temaer i livet som er viktigere enn Norrøn diktning.

Følelser er noe vi gjerne ikke snakker om på skolen. Det er kjempe ubehagelig å gråte på skolen, noe som er naturlig å gjøre. Vel, denne verden er ... Ikke noe for meg.

Camilla 12.04.2015 kl.21:50

Hver eneste gang jeg leser de dype innleggene dine, treffer meg det rett i hjertet! Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Noen ganger tenker jeg for meg selv at det bare er jeg som er slik, bare jeg som tenker slik. Men det er det ikke. Takk gud for det! Du er en utrolig dyktig skriver Anniken. Har du aldri tenkt på at det kanskje er det du skal? Oppleve verden og skrive?

12.04.2015 kl.21:52

Kjøre Anniken, gjennom hele teksten anser jeg frustrasjon. Men jeg tror virkelig MANGE kjenner seg igjen i det du skriver, det er normalt. Hvertfall for meg, kunne denne teksten være noe jeg hadde skrevet selv. Så for det takker jeg deg, jeg vil bare at du skal vite at du ikke er alene om å tenke slik.

iselinslilleverden 12.04.2015 kl.21:53

Kjempe bra innlegg. Du treffer meg rett i hjertet, og jeg føler det på akkurat samme måte.

Adel 12.04.2015 kl.21:54

Herregud. Jeg kommenterer aldri, til tross for at alle innleggene dine blir lest, men akkurat dette klarer jeg ikke holde meg unna. Noe med deg, måten du skriver på og følelsene du får frem i tekstene. Jeg kjenner meg alltid så igjen. Ingen anelse om hvem jeg er. Hva jeg vil. Hvor jeg vil. Ingenting. Eneste jeg vet er at jeg vil være lykkelig, og eneste måten jeg kan være lykkelig på er å gjøre alle disse egoistiske valgene for å oppleve verden og leve livet. Men jeg er ingen selvisk person, og hvordan gjør jeg meg selv lykkelig av egoistiske handlinger, om det ikke er meg?

Chantel 12.04.2015 kl.21:58

Takk. Tusen hjertelig takk. Jeg er ikke den eneste som har det på akkurat samme måten!!!!! Takk takk takk. Dette både løftet og tynget hjertet mitt. Vi er to like sjeler.

Anonym 12.04.2015 kl.21:59

Wow, du er heldig som får ned tankene dine på en måte. Føler den teksten passet akkurat til meg! Men har aldri tenkt over det i den sammenhengen.

12.04.2015 kl.22:00

Jeg har ikke ord. Det er helt sykt hvordan du klarer å sette ord på følelsene dine OG MINE, for det er akkuratt sånn jeg har det. Jeg er helt satt ut. Du er utrolig inspirerende, og et så fantastisk forbilde. Jeg sitter å griner når jeg leser disse "personlige" innleggene dine. De treffer meg, jeg vet aldri hvordan jeg EGENTLIG føler/har det før jeg leser dine innlegg der du setter ord på følelser. Jeg vil bare si at jeg ønsker deg ALT det beste, virkelig. Du fortjener så mye bra videre i livet ditt!! Stå på videre, du er et utrolig fint & STORT forbilde for meg!! Jeg vet, JEG VET SÅ GODT, at du kommer til å bli lykkelig en dag, så fantastisk virker du. Igjen, stå på!!!

Jente 20 12.04.2015 kl.22:02

Det er jo ikke slik at en må bare være "den rocka" personen. Viss du liker de forskjellige stilene så kler du deg akkurat slik du vil, i akkurat det humøret du er i osv! Mangen bruker tid på å finne seg selv. jeg har det det også slik at jeg går fra rocka stil til en sofistikert stil. Det har ingenting å si! Jeg forstår at det ligger sykt mye mer bak det, som du skriver i dette innlegget. Men jeg ønsker bare å si dette for å fortelle at en må ikke ha én stil, én bestemt personlighet ol! Du er du, og DU duger 😃

Thea 12.04.2015 kl.22:04

Jeg er deg. Altså, du skriver ikke bare det jeg tenker, du skriver det akkurat slik jrg tenker det. Dette er som fotokopiert ut av mitt hode og jeg elsker det. Jeg trodde ærlig talt jrg var alene om disse tankene innenfor min verden. Jeg trodde ikke jeg kunne slå opp på en blogg, og finne denne personen jeg har lett etter, nemlig en som tenker det samme som jeg gjør. Jeg føler meg ikke like alene lenger.

Hannah Lina 12.04.2015 kl.22:07

Åh, Anniken. Tusen takk for dette innlegget! Jeg elsker bloggen din, nettopp fordi du er helt ærlig. Du klarer å sette ord på mange av følelsene som befinner seg i meg (og jeg er så takknemlig for det). Du er ikke alene, vit det. Jeg kjenner så godt til de følelsene du sitter med. JEg vet det kanskje blir feil og si, fordi ingen kan virkelig forstå en, men jeg føler jeg forstår - nettopp fordi jeg har opplevd mye likt føler jeg.

12.04.2015 kl.22:15

fikk nesten sjokk da jeg leste de første avsnittene, for jeg tenker på akkurat det samme. Det med å ha "flere personligheter" og ikke vite hvilken av de man EGENTLIG har. Det er superforvirrende. Men det er nok også noe alle føler på, kanskje noen i mye større grad enn andre. Likevel handler det mye om roller, og det er ingen hemmelighet at vi mennesker fyller ulike roller i de forskjellige situasjonene vi møter i hverdagen vår. Vi er også flinke til å tilpasse oss. Det at du har den egenskapen til å passe inn med stort sett alle, altså at du er omgjengelig, er nok en veldig gunstig egenskap å ha. Men jeg vet det er skummelt, forvirrende og gjør at man stiller spørsmålstegn til alle valg man skal ta. Spesielt med tanke på utdanning/jobb er det ekstremt vanskelig å bestemme seg. Jeg tenker virkelig på akkurat det samme, hele tiden.. Men jeg velger i hvert fall å se på det som en veldig veldig god egenskap, og det er jo sånn at man har noen verdier i bunn som ikke endrer seg uansett. Om du har hjertet på riktig plass er det ingen som kan "ta deg" på å ha "flere personligheter".Vi finner nok ut av ting til slutt, begge to. Du har nok bare mange sider, mange talenter og mange ting som sitter ditt hjerte nært, og det viser allsidighet, interesse og en evne til å se verden utenfor den lille bobla mange unge bor i. Det er ekstremt slitsomt til tider, fordi man ikke helt forstår hva man selv mener, men jeg tror virkelig det er et tegn på modenhet og en nysgjerrighet som ikke så altfor mange har. Dessuten, føles det ikke godt å VITE at man ikke er en dømmende person, men at man faktisk er åpen for alt og alle? For det er du. Og det er jeg og. Du virker som en fantastisk jente, Anniken, og jeg identifiserer meg så veldig med dette innlegget. Takk for at du skriver om disse tingene, tusen tusen takk!

Kari 12.04.2015 kl.22:16

Jeg blir så glad når du skriver slike innlegg, for det føles ut som om jeg leser mine egne tanker, og da vet jeg at jeg ikke er alene om å ha det slik.

Du er så utrolig flink til å sette ord på tankene. Tusen takk.

12.04.2015 kl.22:19

fyfaen det traff meg. Ordentlig.

Lene 12.04.2015 kl.22:26

Jeg leser bloggen din ofte, og blir glad hver gang det dukker opp ett nytt innlegg på siden din på Facebook. Du skriver utrolig beskrivende og sant, og innleggene dine, spessielt dette, gir inspirasjon til å være seg selv.

Ønsker deg lykke til videre og håper du kommer til å fortsette å skrive i en god stund til!

12.04.2015 kl.22:29

Omg, jeg føler jeg forstår deg på et dypt emosjonelt basis. Skulle seriøst ønske vi kjente hverandre og var venner og kunne snakke om sånt sammen, føler meg så jævlig alene med så mange mennesker rundt meg som ikke forstår det og bare suser rundt i deres egne bobler

Thihoa 12.04.2015 kl.22:31

Takk, Anniken. Takk <3

Malene 12.04.2015 kl.22:32

Så fint innlegg! Det siste avsnittet var bare heeelt beautifuuuulllll!!! Og du trenger ikke bekymre deg for framtida eller høyere utdanning! Du trenger ikke utdanne deg videre! Du kan bli forfatter. Skrive om livet ditt, reisene dine, mote og tankene dine! Du kan sende inn artikler til blader der du skriver om meningene dine ( f. Eks Kambodsja saken). Eller bli reporter kanskje ?

I dont know. Jeg vet bare at du kommer til å bli noe stort uansett om du utdanner deg eller ikke, får en prestisjefylte jobb eller ikke. For du er allerede fantastisk!! <3 <3

Veronica 12.04.2015 kl.22:33

Var som om jeg skulle skrevet det selv!! <33

Malene 12.04.2015 kl.22:34

Oi sorry jeg skrev to kommentarer for trodde den første ikke ble sendt.....

Kristin 12.04.2015 kl.22:35

Tror du snakker for flere enn deg selv akkurat nå. Kjenner meg igjen i hvert eneste ord. Du er et så utrolig inspirerende menneske. All ære til deg!

Ingrid 12.04.2015 kl.22:36

Det er så utrolig rart fordi du skriver akkurat det samme som jeg tenker. Det er litt vanskelig å forklare det uten å sitte i flere timer å både snakke og tenke på det, men spesielt det siste du skrev er akkurat det samme som jeg føler/vil. Jeg føler også at jeg bare følger et fastbestemt system uten å vite hva som er poenget med det Hva skal jeg egentlig bruke utdanningen min til? Jeg vil ikke sitte på et kontor resten av mitt liv og leve det samme A4 livet som "alle" andre. Jeg vil reise og oppleve nye ting. Jeg gleder meg til å endelig være ferdig med videregående og bare reise. Langt vekk. Takk for at du klarer å sette ord på noe som jeg har tenkt på lenge, men ikke klarer å skrive ned selv. Takk Anniken. Keep up the good work. Gleder meg til å følge deg videre, uansett hvor i verden du er.

12.04.2015 kl.22:38

Det er akkurat det, vi puster men vi lever ikke. Vi nyter ikke livet, vi finner ikke oss selv ved å sitte på en skolebenk i 13 år. Slite rævva av oss for ingen ting. Jeg vil oppleve, men når får skal jeg få tid? Vi skal lære så mye, men for hvilken nytte?

Nora 12.04.2015 kl.22:41

må du velge en retning! Jeg føler jeg er akkurat alle de tre tingene og det er det som er meg! Jeg må ikke være en av delene. Ikke du heller! Jeg tenker vi er sånn vi! Vi klikker med de fleste, fordi vi har en stoor personlighet som gjør at vi føler oss velkommen hos alle, ikke at vi må følge en bestemt gruppe. Vi bør ikke føle oss alene! Jeg elsker å være sånn! En dag er jeg "merke" jenta, samtidig med eyelineren rundt øynene, og gir faen og har det chill! Jeg ville bare vært behagelig med det Anniken! At du er sånn, at du bare gjør som du vil! Du trenger ikke velge <3

Katrine 12.04.2015 kl.22:48

Du er en utrolig dyktig skriver. Det er som om du skriver noe jeg ikke selv ikke greier å forklare, du setter ord på mine tanker du ikke vet om.

Cecilie 12.04.2015 kl.22:52

Jeg tenkte noen veldig like tanker som de du belyser her, tidligere i dag. Rart hvordan du treffer hjertet mitt på en helt spesiell måte...

Hvem vil meg hva? Hva vil jeg meg? Det føles maktesløst og defust! Vi speiler oss hele tiden i andre, og det gjør det så vanskelig å plassere seg selv. Er jeg for stiv og kjedelig, eller er jeg normal og til tider morsom? Jeg vil jo også skille meg ut, være MEG. Men så vet jeg ikke engang selv hva jeg vil, eller hvem jeg er. Hva tenker andre om meg? Hvordan skal fremtiden bli når jeg i en alder av 19 år stiller spørsmål over hvem jeg selv er?

Jeg gråt over disse tankene som skimte meg tidligere i dag... Det er godt å se at andre også stiller seg slike spørsmål!

Du er til stor inspirasjon, Anniken!

Ingvild 12.04.2015 kl.22:54

WOW Annikken! Dette innlegget toppet alle innlegg jeg har lest på din blogg. Ikke bare skriver du fantastisk, du setter ord på følelser og tanker på en måte som både er unik og gripende.

Anna 12.04.2015 kl.22:55

Wow, du er så fantastisk flink. Tror nok mange kjenner seg igjen i dette!

Cat 12.04.2015 kl.23:01

når du er 18 er det ikke vanlig å vite helt hvem man er enda ;)

Jenny 12.04.2015 kl.23:03

Kjære Anniken, du er ikke alene om disse følelsene. Jeg ser også at det er veldig mange i kommentarfeltet som kjenner seg igjen i dette her, meg inkludert.

Jeg husker jeg sendte deg en mail for noen månder siden og da følte jeg det akkurat AKKURAT slik som du beskriver nå! Og jeg kjenner disse følelsene også idag, hver dag, hele tiden; hvem er jeg egentlig? Hva bestemmer hvem jeg er? Du sa til meg at vi var både heldige og uheldige som var sånn; "It's both a blessing and a curse to feel everything so deeply", tror jeg det var. Det husker jeg så godt du skrev. Det er en "curse" fordi til tider tar det nesten knekken på deg. En tenker så mye over disse tingene og blir overhodet ikke klokere, tvert imot mer forvirret. Men det er en "blessing" for dette gjør deg til en så sinnsykt interessant person, og du legger merke til de små nydelige tingene i livet som andre ikke gjør!

Den gode nyheten er, at du trenger ikke ha en spesiell rolle. Bare vær deg, og når du vil være fin, feminin og lys gjør du det, og når du vil gå i sort, en løs skjorte, løst livlig hår med en øl i den ene hånda og en røyk i den andre; hvorfor ikke? De ferreste av oss vet akkurat hva de vil og hvordan de vil fremstå. Det er bare at det er ikke så mange som tenker så mye over det, eller snakker om det. Der er du så heldig! Det er så viktig å stille seg disse spørsmålene for da vokser man så mye som person og blir så bevisst på seg selv og verden rundt seg.

Jeg tror du burde bruke disse egenskapene dine når du skal finne et levebrød i livet ditt, for jeg kan ikke se for meg deg sitte på et kontor og taste inn numre, eller noe annet kjedelig og meningsløst de neste 50 årene. Jeg har troa på at det rette for deg er å bruke alle sanser for å formidle, noe du har et ekstraordinert talent for! Bli reisejournalist, fotograf, eller hva du føler for! Følg hjertet ditt og uttrykk den fantastiske personligheten din. Har stor tro på deg, Anniken, virkelig!

-Jenny

Charlotte 12.04.2015 kl.23:04

Du setter ord på alt jeg føler, jeg vet ikke hvordan jeg skal uttrykke meg, hvordan jeg skal oppføre meg, hvem jeg skal henge med eller hva jeg gjør dagen jeg går ut av 3 klasse. Tankene virvler i hodet og jeg er vettskremt, den dagen kan gjerne komme, men den dagen er jeg usikker på om jeg står med åpne armer for å ta imot.

Kristina 12.04.2015 kl.23:05

Hei kjære Anniken. Jeg har fulgt bloggen din utrolig lenge nå, men har aldri lagt igjen en kommentar eller noe etter meg, rett og slett fordi jeg vil være litt "usynlig" når det kommer til andre. Jeg er utadvent, har mange venner, og blir kalt "queen K". Vi ler alle av det. Folk ser også på meg som den minst bertete jenten i klassen, ettersom jeg ønsker å være meg. Gå i hva jeg vil, sminke meg når jeg føler for det. Ja. Jeg skriver for meg selv. Har et dokument på pcen min. Kanskje det en gang blir publisert? Vi har alle vanskeligheter for å finne oss selv. Jeg går bare på 1. året på videregående, men jeg er så sliten av alt at noen ganger triller bare tårene. Jeg føler ikke jeg presterer godt nok i forhold til hva både jeg og andre forventer. Det har gått så langt at jeg har besvimt to ganger det siste året (dette har jeg aldri gjort), og sliter med brystsmerter, antakelig pga stress. Tenk at ting har gått så langt. Dette er nok ikke bare oss, flere av oss mangler vår plass og er bekymret for fremtiden. Håper bare vi alle finner ut av det.

ellen reppen 12.04.2015 kl.23:06

Amen.

Inga 12.04.2015 kl.23:06

Du skriver SÅ bra, Anniken! Er helt målløs.. Om det er en trøst så er jeg et år yngre enn deg, og jeg har AKKURAT de samme tankene om fremtiden. Den er så skummel og ekkel. Jeg hater ordet fremtid. Jeg vil føle at jeg lever hvert minutt, men tar meg selv i år bare tenke på alt jeg skal i gjennom. Alt blir et ork og jeg vil ingen ting. Jeg vil bare ligge helt stille og la tiden gå sakte forbi..

Stine 12.04.2015 kl.23:10

Du er en flott jente! Du skriver mye jeg kjenner meg igjen i, og da føler jeg meg ikke helt alene!

Victoria 12.04.2015 kl.23:14

Okei wow, eg kommentere aldri blogginnlegg, men dette... Wow.

Endte opp med å tørke en tåre over å lese dette innlegget, nettopp fordi det traff meg så innmari. Føle at alle vett kor de står, vett ka de meine og vett koss de ønske å bli sett på. Men eg, eg ane ingenting. Eg føle meg som andres skygger. Eg bare e der, og seie det som eg tenke at andre ønske å høre, men som eg egentlig ikkje vett om eg meine.

Takk Anniken, du gjorde dagen bedre.

Julie 12.04.2015 kl.23:15

Du er så flink til å skrive, Anniken! Er så glad for at vi får lese :) Men jeg bare lurer på en ting, er bare interessert i andre sitt syn på verden - hvor mange "kategorier" deler du folk inn i på en måte? Hva tenker du om skjønnhet, altså utseende til folk, er det utseende som bestemmer kategoriene eller måten folk fremstiller seg på? Er bare nysgjerring, og uviten selv:) Og igjen, så utrolig vakkert å lese <3

Miriam 12.04.2015 kl.23:16

Siste avsnitt altså. Kjenner meg så godt igjen. Kjenner meg forsåvidt igjen i alt den andre du skriver også, MEN jeg har lært meg at alt er overfladisk. Du sier du kanskje har en gammel sjel og det er jo fult mulig, men jeg tror ikke det er det som gjør at du ikke vet om du skal være hipster, "den chille" eller "den vakre" for hva betyr egentlig disse ynkelige ordene? Folk sier at det er å være seg selv om man er rocka når andre alle andre er stereotype ungdommer med merkeklær, men er ikke det å være rocka bare en annen bås som kanskje er litt sjeldnere? Jeg skjønner forvirringen din, for jeg kjenner på den selv, men det er jo bare tull alt sammen. For meg virker det som om spørsmålet man stiller ikke er "hvem skal jeg være", men "hvilken bås i samfunnet har jeg lyst til å plassere meg i?" Eller "hvilket stempel vil jeg stemple meg selv med?" Som du skriver så pent i siste avsnitt- jeg vil bare leve. Føler vi går rundt som roboter alle sammen og tjener et merkelig organisert, kjedelig og ødeleggende samfunn. Føler at vi på en måte blir litt forgifta med piss... Hah, tenker alltid på hvordan jeg kan endre systemet, men det er så ufattelig vanskelig å få til har jeg funnet ut, for det er ikke akkurat slik at det sitter én diktator og styrer alt sammen, men problemene ligger liksom skjult blant alle menneskene. Er som en ond sirkel... hehe, kunne skrevet bøker om dette. Du er forresten skikkelig flink til å skrive :) (Interessant om jeg kunne hatt en samtale med deg en gang :) ) <3

Tonje 12.04.2015 kl.23:24

Kjære kjære Anniken!

Wow! Du er en sann skriver. Det du skriver setter seg virkelig inn i mitt hjertet. Jeg føler akkurat det samme, men klarer aldri å uttrykke meg på den rette måten. Men det gjør nemlig du Anniken. Helt uvirkelig! Du fikk meg til å sitte her sent på kvelden å la tårene trille og kjenne en god følelse inni meg; nemlig at jeg ikke er alene. Du er FANTASTISK. Måten du skriver på får frem alle de spørsmålene jeg også har hatt gjennom årene, spørsmål som gjør meg stresset og bekymret. Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Er det egentlig noe vits i å måtte pugge alle begrepene i naturfagen eller alle symbolene i rleen? Har alt vi lærer på skolen noe å si for min fremtidige og helt ukjente jobb? Må jeg sitte oppe hver kveld for å pugge på regler som jeg glemmer etter en uke? Jeg bare fatter ikke hvordan folk kan legge så mye press på ungdommen? Og det med fremtid? Jeg har ingen anelse om ha fremtiden vil bringe, og prøver å oppmuntre meg selv ved å tenke at jeg må ta det som det kommer. Likevel er framtid et daglig tema som irriterer meg. Jeg har flere dager der jeg bare sitter på rommet mitt, stirrer ut vinduet, kikker ned på menneskene som går forbi, helt borte vekk fra hverdagen, og drømmer meg bort i barndommen. Den barndommen som bestod av null stress, selvsikkerhet, latter og ikke minst glede. Jeg ønsker å komme meg vekk, være den jeg er og leve mitt liv uten noen hindringer.

Takk Anniken!

-Tonje

Marit 12.04.2015 kl.23:25

Jeg er helt lik. Jeg tror vi alle er like.

Caroline 12.04.2015 kl.23:37

Herregud, dette her kjenner jeg meg så godt igjen i... Jeg er nå 20 år, og sitter i min egen boble om hva jeg vil videre. Spørsmålet har vært i hodet lenge, lenge før jeg sluttet på videregående, lenge før jeg strøk på prøvene eller fikk toppkarakter. Jeg kan forandre meg på et blunk, og vil gjerne passe inn med alt og alle, bli likt og være "den" jenta! Jeg sliter med å plassere meg i dagens samfunn, og føler alltid jeg er den lille utstikkeren som ikke passer inn noen steder... Men du klarte virkelig å få skrevet ned alt, alt som ingen andre tørr å si høyt!

Anette 12.04.2015 kl.23:37

Wow, bare wow.. Dette satte ord på hvordan jeg har det!

Marcella 12.04.2015 kl.23:44

wow. du satte virkelig ord på tankene mine

Marie 12.04.2015 kl.23:47

Jeg har lest mange blogger i løpet av de siste årene. Likevel er dette første gang jeg velger å kommentere et innlegg! Det du skriver gikk rett i hjertet mitt. Du klarer å sette ord på det jeg føler, slik at jeg kan forstå meg selv bedre! Jeg er selv i en alder av 20 år, singel, uten en plan for livet! Jeg vil så gjerne ut å reise, oppleve og smake på livet, men så må jeg jo også få meg en utdanning for å overleve i denne verden! Når jeg ser tilbake til barndommen kan jeg aldri huske å ha hatt en drøm om å bli noe som helst. Jeg har vanskeligheter for å stå opp om dagen fordi jeg føler min verden stadig går fremover uten at jeg henger med selv, og det gjør meg ganske stresset å bekymret! Jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde planer som dem rundt meg! Som person er jeg sosial og har ingen problemer med å få meg venner! Likevel føler jeg en angst og følelse av ensomhet når jeg ser på alle som har en mening med livet! Jeg kjenner meg 100% igjen i det du skriver, Anniken! Det tror jeg det er flere som gjør! Du inspirerer meg til å skrive selv, og jeg håper du fortsetter å skrive slike innlegg som dette! Så jeg ville bare si takk for det, rett og slett! :)

Sigrunn 12.04.2015 kl.23:50

Du er søren ikke alene, dette er så likt slik jeg føler det at det nesten er litt skummelt.. Utrolig bra innlegg, wow

Thea Langfoss 12.04.2015 kl.23:50

Dette er det nydeligste jeg har lest. Alle de gode og vonde ordene treffer meg rett i hjertet. Jeg ser virkelig opp til deg og jeg håper jeg virkelig en dag får sett deg i øynene å få sagt tusen takk for at du er en så stor inspirasjon for meg.

Andrea 12.04.2015 kl.23:54

Du fikk samlet alt av mitt tanke kaos i dette innlegget, er som om jeg skulle skrevet det selv!.. Jeg ønsker bare at jeg til slutt klarer å akseptere ting for det de er, slappe av gjøre det jeg vil.. Først må jeg vel finne ut av hva det er da. Uansett, tror alle føler dette i ulik grad en eller annen gang i livet.. Noen får det vanskeligere enn andre, noen takler det bedre. Men du vokser med tankene og følelse e dine og lærer på en på av akkurat det du tenker og føler, det tar bare litt tid mn kaoset roer seg og jeg tror en vil forsone meg med ting og lettere klare og akseptere det som er,.

Jobb med det du føler, ikke vær redd for kaoset <3

Sandra 13.04.2015 kl.00:03

Du burde virkelig skrive en bok.

Stina 13.04.2015 kl.00:24

Alle skriver det kanskje men herregud som jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Spesielt dette med skole. De tre siste årene på vgs har vært de verste noen sinne, og jeg kan ikke engang se for meg gå på skole igjen. Jeg vil reise, møte mennesker, og oppleve verden. Ikke sitte på en skolebenk halve tiden av livet mitt. Takk for dette innlegget. Vi trenger virkelig en som deg i denne bloggverdenen.

Emily 13.04.2015 kl.00:34

jeg har ikke ord engang.. Jeg har masse gode følelser som jeg så gjerne vil uttrykke, men jeg klarer ikke beskrive de. Jeg føler meg glad, håpefull, stolt, og forstått. Alt på grunn av dine tanker og ord, Anniken! Du får meg til å føle meg mindre alene. De personlige innleggene dine har hjulpet meg på vonde dager gjennom en tung depresjon, og det er jeg takknemlig for.

På en måte føler jeg at vi er veldig like! Vi har opplevd noe av det samme, vi har vært like langt nede, og vi innså at vi endelig var friske igjen omtrent samtidig. Det føles nesten som om vi har en connection, selv om du ikke vet hvem jeg er engang, haha.

Jeg ville bare fortelle deg at dine tanker og ord er gull verdt, Anniken.

Kristine 13.04.2015 kl.00:56

Som jeg ser over her, i de andre kommentarene, er det mange som kjenner seg igjen. Meg inkludert. Det er vanskelig å finne plassen/rollen sin, i et samfunn som forventer både det ene og det andre. Du er utrolig reflektert, og veldig bevisst på dine egne tanker og følelser, selv om de kanskje er forvirrende. Som også flere over her sier, ser ikke jeg heller noen grunn til at du skal måtte velge mellom rocka eller perfekt. Ta en dag om gangen, og gjør det du føler for. Du kan være alt du vil! Jeg skifter stil hele tiden, alt etter humøret, og det er egentlig bare deilig. Store, behagelige eller evt rocka klær på dagene alt er dritt, og mer pynta, tettsittende IT-girl klær de dagene der livet smiler.

Fremtiden er det ingen som har kontroll på, og det er nok det som er værst. Å ikke ha kontroll. Det tror jeg kanskje kan stemme for din del også, at fremtiden i seg selv ikke er så skummel, men det å ikke ha kontroll på hva som skjer i fremtiden er det som gnager, og gjør oss søvnløse av tanker om nettene.

Du er i allefall er utrolig sterk jente, med mye ressurser, og er helt utrolig flink til å skrive. Man vokser for hver dag, og ting blir bedre. Bruk de neste årene til å finne ut hva du vil. Du har det jo ikke travelt. Du kan gå på folkehøyskole(det gjorde jeg, og det var det beste året i mitt liv, som hadde MYE å si for min utvikling som menneske), reise, ta kurs innenfor noe du er interessert i eller blogge og bare ta tiden til hjelp.

Kristine Markeng 13.04.2015 kl.01:07

Du skriver helt fantastisk! Du er modig som tør å fortelle akuratt hva du føler og det inspirert meg, jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Du er en insperasjon uten like, du burde være stolt over deg selv.

Helene 13.04.2015 kl.01:11

Kommenterer så og si aldri lenger, men dette er nesten litt skummelt, haha... Er akkurat sånn jeg ser det, men har ikke kunnet sette ord på det. Elsker når du skriver slike innlegg, føler at jeg ikke er den eneste! Så, takk for at du er så åpen om det, vet hvor vanskelig det er å skrive ting som dette - ikke minst, det å faktisk publisere det...

Madeleine 13.04.2015 kl.01:12

jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver...

Maria Celine 13.04.2015 kl.01:29

Oi. Det er egentlig det jeg har å si.

Har lest mange blogger i flere år, dette er min første kommentar noensinne. Jeg måtte lese innlegget to ganger og jeg er helt sjokkert Anniken. De tankene du akkurat beskrev er det som går i hodet mitt hver dag, men jeg har ikke klart å plassere dem; så tusen takk. Jeg er helt målløs. Tårene renner. Jeg har ett ønske og det er at du helt ærlig skriver en bok. La den hete så kort som Anniken, og vær så snill la tankene dine slippe fri, for meg er det hvertfall terapi å lese dem

Tora 13.04.2015 kl.02:21

Du satt nettopp mine tanker ned på papir. Takk! Føler NØYAKTIG det same!!!! Har følt det sånn lenge, men ikke turt å si det høyt i fare for å høres syk ut eller noe lignende. Prøver veldig hardt å tilpasse meg de jeg er rundt ved å være mange forskjellige typer jente, "coolgirl", "den søte", den "rocka-og-gir-litt-faen"-jenta osv. Jeg føler jeg gir forskjellige inntrykk til andre rundt meg hele tiden om hvordan jeg egentlig er, at alle vennene mine har forskjellige inntrykk av meg. Det er skummelt. Innimellom så kræsjer det nemlig veldig. Du er ikke aleine!

13.04.2015 kl.02:32

om det var glassvinder på er slakteri ville ingen spist kjøtt.

dyrene har det forferdelig, ikke snu deg for sannheten.

du har en stor stemme i sosiale medier, bruk den til å gjøre en forskjell! :)

Natalie K 13.04.2015 kl.03:12

Du er virkelig en stor insperasjon Anniken, virkelig! Det er ofte du rører ved hjerte i innleggene dine... Jeg kjente meg igjen i hver setning, strofe og avsnitt... Det er helt ubeskrivelig vakkert å se hvordan du som er så ung kan være så voksen og reflektert over verden, samtidig som at du åpner øynene til de som ikke tørr å oppleve den fult ut. For verden har næmlig blitt slik at alt skal virke så "perfekt"og "ordentlig", og visst vi går imot dens normer så blir vi sett på som "ingenting"

Alle sier hele tiden at vi skal følge drømmene våre angående fremtiden, men visst ikke en drøm kan få lov å være "å løpe fritt i en blomstereng, å føle luften slå en under vingene, eller å få leve, puste, smake, le, eller gråte" hva skal en drømme om da? Det er ikke rart at man blir forvirra, det er jo ikke alle som drømmer om å bruke tjue år av livet sitt på å få en fin tittel som "bachelorgrad" i organisk kjemi, folk vil jo leve også, vi ønsker jo å være fri.

Nei, Anniken du beskriver verden fra et unikt å sjelevandrende synspunkt.

Ida 13.04.2015 kl.04:29

Reis verden rundt!! Jeg hadde ikke peiling på hvem jeg var eller hva jeg ville, men etter snart tre måneder på reisefot er jeg i hvertfall noen steg lenger unna usikkerheten. Året etter videregående har bestått av masse jobbing for å få nok penger, samt reising, og det har forandret meg som person, tankene mine og spesielt verdiene mine! Så gjør deg selv en stor tjeneste og reis! Et helt år om du må! Det er koselig å reise med venner, men om du reiser alene er du garantert å finne deg selv. Kors på halsen. Det er det beste jeg kunne gjort for meg selv.

Rebekka 13.04.2015 kl.07:50

Utrolig bra innlegg, skjønner godt hvordan du tenker. Men du trenger ikke å stresse enda. Du er pen uansatt og et forbilde som mange inkludert leg selv ser opp til. Kanskje et år på folkehøyskole hadde vert noe for deg. Mange voksne som gikk på folkehøyskole sier at det var deres beste år og at der fant de seg selv. Tenk på det, jeg tror det hadde vert nor for deg ;) Lykke til videre uansett! Klem fra en som bryr seg

Martha 13.04.2015 kl.08:41

Dette er tankene mine på skjerm. Ordene er perfekt og nøysomt valgt ut, med en beskrivelse som nærmer seg perfeksjon.

Hild Frøya 13.04.2015 kl.10:08

Oj.. Dette var sterk lesing. Og jeg husker så altfor godt hvordan det var å være 18 år. For å si det sånn, jeg er sjeleglad for at jeg IKKE er 18 år lenger. Men likevel. jeg tror alle har det sånn som du beskriver her en eller flere ganger i livet sitt. Jeg ble selv gravid som 23 åring, og siden da, og frem til sånn ca for ett år siden, så stor dlivet mitt på vent. Da jeg fikk mitt tredje og siste barn i februar 2014, da fant jeg min plass. Min plass i familien, min plass oi vennegjengen, min plass i verden, men det aller viktigeste, jeg fant min plass i meg selv. Og vet du, jeg er alle de du nevner her. Men jeg delegerer de bedre enn jeg gjorde før. Joggedressmeg er jeg hjemme, gjerne på mandager, da sitter jeg bare med tekoppen i fanger og bare slapper av. Leker litt med minsten på gulvet, vasker litt kanskje. Også blir jeg en bedre og bedre verson av meg selv utover uka. Og jeg er fornøyd med og glad i alle sammen, de representerer alle deler av meg som jeg er avhengig av å ha for å fungere som menneske. For det er ikke meninga at du skal være bare EN personlighet, du skal ikke bare være glad, bare være flink eller bare smile. Du må tåle å ha følelser, og slippe til alle sammen, for det er bare da du kan bli helt lykkelig og fornøyd. Når du godtar og pleier alle sidene ved livet, og godtar at du har motstridende følelser, for det vil du alltid ha.

Ønsker deg en veldig god uke, og takker deg for at du skrev dette innlegget.

ingvild 13.04.2015 kl.12:13

frysninger.

Anders 13.04.2015 kl.13:07

Takk for at du satte ord på følelser jeg trodde jeg var alene om, Anniken!

Anita 13.04.2015 kl.13:11

Utrolig bra skrevet Anniken! Kjente meg igjen i alt sammen, men har aldri helt klart å sette ord på det selv slik som du gjorde her. Føler også at jeg passer inn i alle "gjenger" og at jeg lett kan forandre personlighet flere ganger i løpet av bare en dag, alt etter hvem jeg er med. Det er så ufattelig vanskelig å velge hvilke "stil" man skal gå for akkurat som du skriver! Tusen takk for et utrolig bra skrevet innlegg, og lykke til med fremtiden!

Lily 13.04.2015 kl.13:40

Frysninger til tusen. Du er så flink å skrive Anniken! Kjenner meg veldig igjen i det å føle at man tilpasser seg ulike mennesker så godt at det føles ut som man har forskjellig personlighet, og det er dager jeg ikke lenger er sikker på hvem jeg egentlig er eller faktisk står for.

Ingvild 13.04.2015 kl.14:19

AMEN, du beskrev akkurat det jeg tenker, føler og frykter mest her i livet. Jeg og sliter med de 3 personlighetene. Kunne rett og slett ikke sagt det bedre selv.

julie 13.04.2015 kl.14:19

Så fint skrevet, Anniken! :-) jeg har selv vært der som du er nå, og dette var også rundt 17-18 års alderen. Det tar tid å finne ut hvem man er og ønsker å være, og dette et kanskje perioden som er tøffest. Det er så mange valg å ta og så mange forventninger fra andre. Men jeg skal love deg at en dag, så er det plutselig helt klart for deg :-) stå på, fine deg! Du er god.

vic 13.04.2015 kl.14:20

Herregud, du e fantastisk Anikken! Du sett ord på mine tanka og følelsa, og æ kjenne mæ igjen på så og si alt. E så vanskelig å finn ut kem man e, spesielt så ung som vi e. Og itillegg det enorme presset, også mye av det presset vi legg på oss selv på grunn av kordan samfunnet har blitt. Husk at vi e flere som føle og tenke på akkurat samme måte, du e ikke aleina. Synes det e fint selv å få bekrefta at æ ikke e den eneste.. <3

13.04.2015 kl.14:53

We shoudn't choose our own path, God will. Seek him, pray and listen. Your life will change.

13.04.2015 kl.15:37

Kjente meg veldig igjen i alt! Jeg vil plutselig være noe , men så ser jeg hvor kult det er å være noe annet, så da vil jeg være sånn. Jeg bytter også hele tiden, og jeg håper at en dag kan jeg finne ut hva som er MEG. Håper virkelig du også finner det ut en dag:)

Benedicte 13.04.2015 kl.16:44

Dette traff meg midt i hjertet.

Pernille 13.04.2015 kl.17:22

Wow! Dette er sinnsykt sprøtt! Jeg har de samme tankene som deg, og det er så sykt sprøtt hvordan en person du ikke kjenner, tenker likt som deg, med de samme problemene! Jeg finner heller ikke meg selv, jeg sliter med kjærlighetssorg, og vet ikke om jeg vil være hipster, "fise fin" , Eller rocka.. og når jeg møter noen nye ser jeg ofte opp til dem og vil være akkuratt som dem. Jeg finner heller ikke meg selv, husk at du ikke er alene!! Det er litt deilig å vite at det er noen andre der ute som tenker det samme, og at jeg /deg ikke er alene om det.

Elsker bloggen din, og digger deg, virkelig!

clara 13.04.2015 kl.18:14

Så fantastisk sant. Har aldri vært mer enig...

Lana 13.04.2015 kl.18:15

Kan ikke si mer enn at vi to nesten må være tvillingsjeler.. Du skriver tankene mine..

Linda 13.04.2015 kl.18:23

Dette traff meg og jeg kjenner meg igjen i mye av dette.. Men tro meg , Anniken! Det er få 18 årirnger som vet hva de vil med livet.. Men det er MANGE som ikke er så reflekterte som deg som tenker og undrer seg så mye. Mange bare "går" for et valg. Kanskje det samme som venninna, eller det hun ville bli da hun var lita.. Eller noen tar til takke med en kjedelig jobb noen år og ikke tenker så mye.. Men jeg tenker slik som du selv jeg, akkurat likt! Hver eneste dag og hver eneste time.. Jeg vil utrette det perfekte for meg i livet, og det vil du også. Hvem er jeg, hva vil jeg og hvor i verden passer jeg best inn.. Jeg er 21 år nå. Da jeg var 18 var jeg veldig ensom og prøvde å passe inn alle steder, men følte meg alltid utenfor.. Du aner ikke hvor mye jeg har slitt med at ikke passer inn og ikke aner hva jeg føler for ting.. Men det blir bedre. Jeg har hatt 2 år etter vgs og har gjort mer enn de fleste. Jeg har bare "hoppet" på det jeg har følt for der og da og tatt alle muligheter rett og slett bare for å lære hvordan verden og livet fungerer.. Det er SÅ masse man ikke lærer disse 13 årene på skole.. Jeg har prøvd meg i mange forskjellige yrker (som vikarstillinger osv), studert PT, studert journalistikk, jobbet i radio, på treningssenter, som lærer, i barnehage, i sfo, i butikk, med psykisk utviklingshemmede og nå snart drar jeg til Afrika for å jobbe som frivilllig... Jeg har søkt skole til høsten, men er ennå ikke sikker på hva min drømmejobb er.. Men jeg er mere sikker nå enn jeg var da jeg var 18, det er sikkert! Jeg tror livet handler om å bare kaste seg på en karusell og hoppe av om du føler deg på feil sted.. Ikke vært så redd for livet og alle valgene. Det GÅR alltid bra! Bare start i en ende og prøv deg frem.. Jeg har vært deprimert i to lange perioder i løpet av disse to årene da jeg ikke har hatt nooooen peiling på livet mitt i det hele tatt.. Men slik er det. Man reiser seg igjen! Man får ikke kjent på de beste dagene i livet, om man ikke har hatt det skikkelig fælt sier de.. og det stemmer.

Jeg tror også det å være seg selv handler om å ikke tenke så mye, bare gjøre det DU vil akkurat der og da.. Være spontan, eventyrlysten, omsorgsfull og glad. Da kommer man langt her i livet! Lykke til, fine jenta <3

Dot 13.04.2015 kl.18:28

Man er ei alene, kjære deg.

Alle kan føle på presset av å ikke vite hvor man er i verden. Noen er så heldige å finne sin plass i samfunnet med en gang de tråkker ut døren. Det er noe annerledes med dem. Noe som tiltrekker dem medmennesker like seg selv. Det er noe med deres utstråling som innbyr, som gir en trygghet og en velvære fordi man kan skli inn i deres skygger. La de blande seg, fordi de er like. Det kan være en interesse. Det kan være utseende. Det kan være noe man sa. Slike mennesker er heldige. Men det gjør ikke de andre noe mindre heldige. Det handler også om selvtillit. Vil man ha selvtillit, må man være sikker om hva man liker og hva man står for. Og det er helt greit å være blandet. Man kan tenke seg en malers palett - En palett som er ren og systematisk i blandingen av farger, vil være redd for endringer. Redd for å prøve noe nytt. Redd for å gjøre feil. En slik palett har liten selvtillit. Eller så er den bare veldig strukturert. Det er ikke bra å være for stram. En palett som er farget som en regnbue, derimot, vil ha lært seg å gi blaffen. Den vil ha gjort sine feil, og lært av det, fordi det er det som er det viktigste. Å lære av seg selv. Man er alltid i endring, paletten kommer aldri til å være ensfarget!

Sunniva Varjord 13.04.2015 kl.19:09

Som flere over her: Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i dette. Er det rart vi blir slitne, syke og deprimerte? Det synes ikke jeg. Vi er så opptatt av å skaffe oss et liv at vi ikke klarer å føle at vi lever livet fullt ut.

Maren 13.04.2015 kl.19:15

<3 fantastisk

Anette Arefjord 13.04.2015 kl.19:20

Tusen takk Anniken, for den du er. Du satt nettop ord på noe jeg ikke tenkte var meg, men er meg. Så takk, jeg digger måter du skriver og er på!

Mathilde 13.04.2015 kl.19:25

Anniken, jeg har fulgt bloggen din siden rett før du hadde den lange pausen din. Akkurat da jeg fant deg, tok du en pause. Så jeg bladde meg igjennom hele arkivet ditt. Føler du er som du selv sier, en gammel skjel i en ung kropp. Du er flink og sette ting i perspektiv, og flink og fortelle, så flink at jeg blir redd av hvor hardt jeg kjenner meg igjen i ALT du skriver. Det du beskrev nå, det må være et av dine beste innlegg. Per dags dato, føler jeg nøyaktig det samme. Du har et utrolig talent for og skrive, for her samlet du opp mye i et innlegg. Dette er noe som sikkert mange bærer på, men som ingen får sagt så bra som deg selv. du er så uedelig vakker, og jeg elsker virkelig og se deg og lese hva du skriver. jeg skulle ønske vi var venner, fordi jeg tror vi hadde hatt mye og snakke om. Jeg håper jeg en dag møter en som er som deg, fordi du virker utrolig ekte.

Meg 13.04.2015 kl.20:35

Jeg sitter her uten ord hver eneste gang jeg har lest et av disse personlige innleggene dine. Det er helt utrolig, hvordan du kan få meg så inspirert av å skrive hvordan DU har det. Jeg blir inspirert til å ta tak i ting, men jeg skjønner i tillegg hvordan det står til oppe i mitt eget hode. Jeg kjenner meg igjen i 90% av det du skriver, uansett om det opprinnelig ikke var kjærlighetssorg som startet min depresjon.

Aldri slutt å skriv, Anniken. Du er et så godhjerta menneske, og jeg føler du er noe helt spesielt. Takk for at du er den du er.

Celine 13.04.2015 kl.20:45

Kjære, kjære Anniken! Endelig fikk jeg samlet motet til å kommentere hos deg. Takket være en mail jeg sendte for en liten stund siden, og det utrolig fine svaret ditt. Du er en fantastisk skribent, du har talent. Jeg føler det du skriver, det treffer meg. Ikke bare fordi jeg kjenner meg så alt for godt igjen, men og fordi jeg har lært så mye. Selv studerer jeg journalistikk, og jeg er derfor ingen ekspert.Men talentet ditt er en gave. Fortsett å bruke det. Bloggen din er ett lite fristed for meg. Å lese dine personlige innlegg gjør at jeg ikke føler meg alene. Å lese igjennom kommentarene du får, det får meg til å føle at det finnes flere av oss.

Personlig tror jeg aldri man virkelig finner seg selv. Man finner en del man kan leve med. Men man vil nok alltid ha den lille forstyrrelsen av om man kan være en annen, kan man gjøre noe annet med livet sitt. Den personen du er og de tankene du har må du omfavne. Ikke la de ødelegge, se de heller som noe positivt med deg selv. DU er spesiell, kjære deg. Aldri tro noe annet.

Fortsett det gode arbeidet med bloggen din, men husk å ikke la den ta over livet ditt. Du er ung, du skal leve, du skal finne en versjon av deg du kan ha det godt med. Om det er en blanding av alle disse - så nyt det. Omfavn det. Vær glad i den du er. Vær stolt, Anniken. Du har allerede oppnådd mye, fremtiden er bare en del av den du er, en del du selv kan bestemme.

Uten å kjenne deg personlig, så føler jeg at jeg har blitt kjent med personen du er på bloggen. Og jeg kan helt ærlig si at det er en person jeg er stolt av å lese bloggen til.

S 13.04.2015 kl.21:15

Wooow..! Kjenner meg SÅ igjen i det du skriver Anniken!

13.04.2015 kl.21:28

Jeg føler jeg står overfor noe av det samme. Jeg klarer ikke finne meg selv, bestemme hvordan jeg vil fremstå meg selv og så videre. Når jeg ser på enkelte folk får jeg lyst å "være" dem, altså la oss si det er en skikkelig fashiongirl, så vil jeg være slik. Men når jeg ser en mer chill og enkel jente, vil jeg være mer henne igjen. Jeg klarer liksom ikke finne ut hva jeg selv liker, og hvordan jeg vil at jeg skal være. Hva er meg? Jeg klarer ikke definere meg selv.

Emilie 13.04.2015 kl.21:53

det er så utrolig modig av deg å skrive dette. jeg kan virkelig relatere til det du skriver, selv om jeg bare er 15. jeg føler også at jeg vipper over på personligheter og stiler osv. noen dager vil jeg feks bare gå i all black klær, mens andre dager vil jeg være sukkersøt og gå i rosa klær. men er ikke det også en type stil, da? man tenker jo alltid at når man blir voksen så finner man ut hvem man virkelig er. men det tror jeg ærlig talt ikke er sant. jeg tror egentlig at man hele livet er stuck mellom hvem man er og hvem man vil være. eller, kanskje ikke når man er gammel, men ihvertfall en god stund. men vet du hva? det er helt ok:)

Kristine 13.04.2015 kl.22:14

Det er som du er i hodet mitt og noterer akkurat det jeg føler! Du er langt i fra alene

johanne 13.04.2015 kl.22:15

woooow. dette traff meg, virkelig. takk.

Ida 13.04.2015 kl.23:10

Jeg blir 16 år og kjenner meg skummelt mye igjen i deg. Du er så utrolig flink til å uttrykke deg selv og dette fikk meg til å gråte. Tusen takk, Anniken! Du er et helt fantastisk menneske!

Ane 14.04.2015 kl.09:36

åh ja jeg føler det samme jeg å!! Blir vel herlig med en måned som russ da, da du bare er nødt til å gå rundt i russeebuksa og ha en kjempefin tid<3

Amanda 14.04.2015 kl.12:58

Takk

Eva 14.04.2015 kl.14:40

herregud, anniken. herregud!! for en FANTASTISK person du er. takk for at også setter ord på andres tanker, inkludert mine. bare vit at du ikke er alene. fremtiden gjør også meg livredd. men sammen er vi sterke! <3<3<3

stor og god klem til deg!!

Anne 14.04.2015 kl.16:14

Denne personlighetskonflikten trodde jeg det bare var jeg som hadde, så utrolig fint å kunne lese at du går gjennom det samme. Jeg har alltid vært en sprudlende og blid jente, fra utsiden har jeg alltid hatt masse venner og livet har vært fint. Jeg elsker hver eneste dag, jeg elsker småtingene og jeg vet hvordan jeg skal sette pris på ting.

Et problem med å ha da alle de forskjellige vennene er at de hører til forskjellige gjenger, og du blir rett og slett altfor glad i alle sammen. Etterhvert når du blir eldre merker du at flere faller fra, folk har tettere nettverk og du blir sittende igjen uten nære venner.

Jeg kom hjem fra et fantastisk år på utveksling da jeg skled inn med de aller fleste, og ble en skikkelig del av gjengen. På skolen var jeg alltid i godt humør, for jeg var jo så lykkelig! Jeg hadde også funnet mine aller beste venner, som var så mange personligheter i en. De var skolesmarte, de tok dette seriøst, jeg kunne snakke med dem om alt fra sex til dype filosofiske diskusjoner, vi kunne ligge i timevis i sengen og lese opp "quotes" om hvordan vi skal leve det fineste livet vi kan leve (quotes blir jo sett ned på her i Norge) og de hadde alle forskjellige kvaliteter som de fikk utforske akkurat som de ville. Ingen så ned på om de var glad i teater, om de sang for all sin kraft eller om de delte sine politiske meninger på facebook. Vi dro på roadtrips bare for å føle vinden løfte håret, vi sang for full hals og danset rundt i rommet, vi hadde currynights og vi kunne ligge oppe hele natten og gråte i armene på hverandre, da vi visste at disse øyeblikkene ville ha en utløpsdato. Vi dro selvfølgelig også ut iblant, men hver gang ble dette et øyeblikk jeg virkelig husker, hvor antrekket var planlagt og forventningene var høye.

Så kom jeg hjem til Norge igjen, og trodde at ting ville være som de var. Plutselig innså jeg at den russekulturen her om at du ikke er russ uten buss var rett og slett til å bli kvalm av. Statusjaget, pengemas og janteloven var noe jeg slet veldig med å forholde meg til. Jentegjengen var kommet hverandre så mye nærmere mens jeg var borte, og meg hadde de omtrent glemt i prosessen.

Hver dag er annerledes, noen ganger er jeg fullstendig med i gjengen, jeg kan sitte og le og være den meg som folk kjenner igjen. Samtidig kjenner jeg et ubehag inni meg. Er dette den personen jeg vil være? En som fra utsiden ser ut som en som bare vil være på buss, og ekskludere de få som ikke fikk være med? Samtidig har jeg funnet andre venner i andre miljøer, som jeg har funnet ut er likere meg på mange måter. Jeg klarer ikke finne ut hvem jeg vil være med, og hvem jeg har lyst til å være. Jeg kan føle meg tilfreds og glad når jeg føler meg hjemme med gjengen, og spiller med. Jeg kan ta til takke med det. på den andre siden har jeg det virkelig ikke bra innerst. Jeg føler jeg ligger hjemme og ser på at alle andre har sine virkelig nære venner. Jeg mistet alle da jeg reiste, og mine bestevenner er på andre siden av kloden. Hva ville du gjort Anniken, ville du bare sklidd inn med de andre, oppført deg etter de normene for å føle en slags tilhørighet? Ville du gått dine egne veier, uansett om du måtte ha stått helt alene? Takk for at du satte ord på følelsene, og fikk meg til å reflektere over alt sammen. Setter veldig pris på de dype innleggene dine, du viser at det er LOV i norge å tenke selv.

Rebekka 14.04.2015 kl.18:06

Det siste avsnittet ga meg gåsehud, du er så utrolig flink til å formulere deg Anniken. Jeg kjenner meg alltid igjen i det du skriver, og det er så deilig å vite at man ikke er alene når det føles så ensomt.

Takk.

Elise 14.04.2015 kl.22:00

Du er fantastisk. Formuleringene dine, innleggene dine, alt.

15.04.2015 kl.22:12

Kort sagt - wow, du bør skrive en bok. Den trenger jo ikke å bli publisert eller noe, men jeg tror du hadde hatt godt av det. Nei, jeg kjenner deg absolutt ikke, men jeg kjenner denne jenta på bloggen. Og jeg tror du bare er nødt til å bestemme deg for å gjøre det som står nederst, som du skrev. Flytt til en fin plass, kjenn sanden under tærne dine, lukt friheten og finn deg en mann kanskje :)

Vi er alle forksjellige, og jeg kjenner meg på flere måter igjen meg selv i deg, jeg ønsker alt det du sa nå, men jeg har nådd et punkt i livet mitt nå, der jeg har bestemt meg og konkludert at jeg uansett kommer til å leve et lykkelig liv, fordi jeg vl det. Og det er en klisjé, men det blir hva du selv gjør det til.

By the way, om du leser dette : LES boken, jenta på klippen av lucinda riley. Jeg synes du likner litt på hovedpersonen i den, Aurora :) Anbefaler den! Utrolig fin.

Ane 16.04.2015 kl.01:43

Jeg håper du klarer å slå deg til ro med at du ikke vet hvem du er, fordi jeg blir gal av å ikke vite det. Du kommer nok ikke til å kunne definere deg selv på noen annen måte enn ved å finne ut hvilke verdier som utgjør grunnlaget i livet ditt. Hva er det viktigste? Det er noe jeg er redd de færreste tenker på - altså hvilke verdier man vil leve etter og hvilket menneske man vil være.

Det du beskriver som å ikke vite hvem du er, tar jeg skrittet videre. Jeg er 20, går andre året på studiet jeg jobbet jævla hardt for å komme inn på, og jeg trodde virkelig jeg skulle finne meg selv her. Men det føles mer som om bakken er revet vekk under meg, jeg har ingenting å holde fast på. Ingen identitet, ingen særtrekk, kun et tynt håp om å en gang passe inn i og trives med de normene som er lagt for et såkalt normalt liv. Jeg føler egentlig jeg prøver å presse meg inn i en sprekk som ikke er stor nok, og at den sprekken en dag kommer til å revne slik at alt jeg har jobbet for og med faller gjennom.

Jeg vet ikke om jeg vil fortsette, men jeg føler jeg må. Jeg må passe inn, jeg må gå den rette veien, jeg må gjøre mest mulig ut av de sjansene som er gitt meg. For vi er jo tross alt veldig heldige, er vi ikke?

Du er bare 18, mye i din tenkemåte vil nok endre seg i løpet av de neste årene, men jeg lover ikke at det blir til det bedre.

Du har alle mulighetene du kan tenke deg, og tiden du bruker på å gripe dem er din minste bekymring, du har jo bare levd kanskje en femtedel av livet ditt.

Lykke til,

Ane.

Andy 16.04.2015 kl.18:36

Jeg regnet med, at når jeg trykket på kommentarene at det ville bli mange som kjente seg igjen i det du skrev. Jeg er en av de. En av de mange såkalt "tapte" sjelene der ute. Eller, jeg føler meg hvertfall fortapt. Jeg har aldri helt klart å sette ord på det jeg føler. Ord for hvorfor tårene plutselig begynner å renne. Det å ikke kunne klare å forklare til de jeg virkelig bryr meg om, hvordan jeg føler det, er det vanskeligste. Jeg ble så glad, men samtidig trist når jeg leste innlegget ditt. Kanskje litt letta, men allikevel med en tung følelse i magen. Du satte ord på hvordan jeg føler det. Tusen takk

Emilie 17.04.2015 kl.10:03

Jeg leser ikke blogger generelt. Syntes det er alt for mye pisspreik og bullshit der ute. Jeg følger ikke med på hvilke blogger som er populære og jeg kunne ikke brydd meg mindre om innleggene om hvor fint/fælt/festlig/stressende eller hva som helst bloggerne har det. Men tusen millioner takk for at du finnes, og tusen millioner takk for at du skrev dette innlegget, for du er ikke alene. Og du satt endelig gode ord på noe så mange går gjennom. For jeg føler mye av det samme, uten å ha kunne satt ord på det. Så tusen takk for at du stod frem og sa det du følte. Det var vakkert, ærlig og viktig. Takk!

Julie 18.04.2015 kl.00:24

Kjenner meg noe helt sinnsykt igjen i de tre personlighetene du beskrev helt i starten, kunne virkelig ikke vært mer enig!

Når det gjelder skole og ting som er kjipt og kjedelig; jeg tror vi trenger slike ting i livet for at andre ting som vi faktisk liker skal føles enda bedre. For hvor bra hadde det morsomme vært, hvis det eneste som fantes i verden var dette?

<3 18.04.2015 kl.02:53

Dine tanker er helt sanne, dem er forståelige, og reelle!, menlivet er en kamp, hver dag, uansett hva man har av rikdom, og om man har funnet seg selv, vi er et samfunn styrt av mennesker rundt, så vær så snill lev, la livet komme til deg, la veien bli lagt mens du går den, ikke ha for høye forventninger, å bli voksen å måtte ta ansvar for egent liv er skummelt, og kjedelig, så klart skal man drømme, ha forhåpninger, men mye vil ha mer. Livet i seg selv er en reise, og man trenger ikke finne seg selv så tidlig, man kan prøve ut alt, feile, reise seg igjen! Hva er egentlig å finne seg selv? du er en jente, full av tanker, verdier og egenskaper, har mange venner, du er en tenker og en venn, en datter, en som skriver godt og som treffer leserne dine, du er pen og har nydelige øyne, du har noen som er glad i deg og flere som setter pris på den du er, slasken, hippien, eller den pene, du klarer deg godt, men bare lev, du er den du er, å senere finner du ut hvem du vil være, når alt er prøvd ut, og tingene faller på plass, kanskje er det akkurat den du er, den fargerike? som kan være en miks av alt! Men pass på kjære deg, tankene som er så dype å tunge, gjør at veien din blir lagt, uten at du setter pris på utsikten, nyt livet ditt, ikke stress for mye med hvem du må være for å bli lykkelig å ha det bra, for du blir aldri det, om du ikke setter pris på de små uskyldige tingene som skjer rundt deg! når man er ung så er alle tankene dypere, følelsene sterkere og hendelsene store, for meg falt ting på plass, og da ble jeg lykkeligere enn noen gang, hva skjedde? ingenting, jeg har enda ikke jobben jeg vil ha, klesstilen jeg ønsker, familien jeg drømmer om, huset på landet, jeg bare fant en glede, i å leve.

En siste tanke, i for eksempel Afrika strever dem hver dag bare for å overleve, i Norge er selvmordstallene store, vi trenger ikke jobbe for å overleve, for å finne mat og vann! Afrika har nesten ikke noen tall når det kommer til selvmord, tanken om å ta livet av seg selv, er helt ulogisk der når det som gjelder er å finne en måte og overleve på. Jobben for å leve en til dag, holder dem gående, jobber vi for det samme? en til dag altså ? å hvor mye setter vi pris på den dagen som kommer? Dem lever for å overleve, vi lever for å være best, finne lykken, stilen og vi blir ikke lykkeligere, i verdens rikeste land, selvmordstallene bare stiger.!!Vi må også jobbe for å overleve, slik er det bare, men på helt ulike måter og av helt ulike verdier.

Hanne 19.04.2015 kl.13:36

det du skriver om delte personligheter og stiler traff meg rett i hjertet. Det snakket jeg og venninnene min om for noen dager siden, og de føler det samme. Ene dagen er jeg klassisk i nøytrale klær og dyr veske på skulderen, andre dager er det snapback og rutete skjorte. Jeg tror ikke noen lærer å kjenne seg selv å vite hvem en er som person i en alder av 20. Man lærer og utvikler seg hele tiden. Ikke stress med det. Du er ikke den eneste som har det slik. Når det kommer til det du sier med skole, ville jeg annbefalt deg å ta et friår eller to og reise og oppleve verden. Min reise rundt jorden hjalp meg mye til å finne meg selv. Men så blir man klar for å gå et steg videre å tenke på utdanning. Da det derfra :-) Alt løser seg in the end

21.04.2015 kl.18:52

Du skriver så utrolig vakkert. Jeg har lyst å si at jeg kjenner meg igjen, jeg vil være så mye, jeg vil være likt av de fleste. Men det er godt å lese innlegget ditt, at til og med personer som liksom har det "perfekt" ikke vet helt selv hvor de har seg. For meg bekrefter det litt at jeg ikke har dårlig tid, på verken å bli et "ferdig" menneske eller helt utblomstret. For meg hjelper det å relatere seg til andre, å vite, teit som det høres ut, at jeg ikke er alene. Derfor takker jeg for og respekterer at du turde å skrive et så åpent innlegg. Jeg mener det er viktig for andre jenter å se at et forbilde, du, også har struggles. Jeg tror det viser at selv om man ikke er perfekt, kan man likevel være mer enn god nok i de fleste sine øyne. Jeg håper virkelig at postingen din av dette innlegget var på en eller annen måte en befrielse, og jeg håper at du ikke angrer på å vise deg selv, noe jeg synes er, så nakent. Hjelper det meg, så hjelper det andre. Innlegget rørte og traff meg.

Mirjam Kleiveland 21.04.2015 kl.19:06

Om du virkelig vil finne din identitet og hva din mening i livet er..... hør på denne fyren!!!! :) JEG MENER DET.

https://www.youtube.com/watch?v=UpOL_8EEW9M

Mina 21.04.2015 kl.21:37

Herregud! Er akkurat som om jeg skulle ha skrevet hele bloggen din selv! Jeg tenker, ja, alle tankene du presenterer, i tillegg til VEEELDIG mye annet, men er nok i samme duren, eksistensielle ting. Jeg har også det draget over øynene mine, folk ser mye rart i dem, som "dybde", "visdom" og gud vet hva. Folk synes det er som å snakke med en 60åring når de snakker med meg, uten at jeg helt forstår. Jeg forstår ikke at andre ikke tenker de samme tankene som meg, eller ikke tenker på slikt i det hele tatt!? Vi ligner kanskje bittelitt utseendemessig også, bare jeg har mørkebrunt hår, også veldig langt og tykt, og også annerledes utseende enn deg. Jeg også har mange stiler og personligheter, alt ettersom hva som passer seg, settingen, hvem jeg er med - superfeminin, rocka, tøff, laid back, Chic, "voksen", "perfekt", "fisefin", ungdommelig...

Jeg bor også i Stavanger, har bodd her hele livet. :) Går det an å bli venn med deg på Facebook? Vil så gjerne møte deg! Jeg også stresser veeldig med hva jeg skal gjøre nå, jeg er ferdig med videregående, og det var så veldig bortkastet! Selv om jeg hadde en fin tid på en kjempebra skole. :) Men jeg kunne faktisk ha begynt på videregående da jeg gikk i femte klasse, helt seriøst... Så føler jeg har mistet så mye av livet mitt! VIL SÅ GJERNE LEEEEVEEE! MEN HVORDAN SKAL MAN FÅ TIL DET?

SEND MEG GJERNE MELDING PÅ HOTMAIL!! Jeg er ingen gal stalker altså, og en ekte person, så du trenger ikke være redd for det. :) Du kan få mobilnummeret mitt også da og hva du vil av sikkerhet osv. Jeg har ikke skrevet mitt ekte navn her, av sikkerhetsmessige årsaker, men mitt ekte navn er i e-posten, hehe. Jeg er 20 år, og vil gjerne ha en venn som deg/meg. :) Eller vi kan bare møtes, haha, ingen kan jo garantere at vi klaffer, men jeg tror altså veldig det.

Jenny 22.04.2015 kl.16:38

Jeg elsker å skrive selv, og jeg blir så utrolig fascinert av innholdet ditt og ordbruken. Du beskriver så godt og reflekterer innmari bra! Jeg VET at du kan nå langt bare med det :))

Ingvild 27.04.2015 kl.14:41

Tusen hjertlig takk
Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits