Jeg er en reklameplakat

  • 22.03.2015 - 17:39

Nå er jeg egentlig litt såra, forbanna og skuffa. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. I det siste har jeg fått så innmari mange kommentarer på at jeg har så mye reklame på bloggen. At jeg er en lite troverdig person, og at det ikke er noe rart at jeg synker på blogg.no (auch). Er dere serriøse med meg? Jeg blir egentlig ganske sint over at visse mennesker ikke tenker lenger enn nesa rekker. Det er ikke bare fryd og gammen å være en blogger. For det første, jeg er ikke rik. Jeg er en 18 åring som ikke har råd til å betale min egen leilighet engang, det er det mamma og pappa som gjør. Innimellom virker det vanskelig å forstå, ikke bare for folk som ikke kjenner meg, men også familie og venner. JEG ER IKKE RIK. Jeg har nok penger til å handle det jeg vil på matbutikken, jeg har råd til bensin og det å kunne gå ut å spise innimellom på en cafe. Men det å kjøpe en Chanel veske? Haha, det kan jeg bare gleeeeemmeeee. Så vet dere hva?
JEG ER EN LEVENDE REKLAMEPLAKAT!

Sponsede produkter eller annonser, hva har det egentlig å si? Jo, det er mitt levebrød. Prøv å sett dere i situasjonen selv. Dere har ønsket dere noe lenge, men dere har rett og slett ikke råd. Jeg derimot kan sende en mail, deretter få det i postkassen et par dager etter. Hvor flott er egentlig ikke det? Jeg er så heldig jeg. Jeg er så heldig at jeg omtrent kan få alt jeg ønsker meg, fordi jeg viser det til dere. Så hvorfor er det så SATANS galt for bloggere å få sponsede produkter? Et ord lar dere ødelegge hele innlegget mitt, og det er ordet "annonnse" på slutten av et innlegg. Sorry, unnskyld, beklager for at jeg får det jeg ikke har råd til. Beklager for at jeg får ting jeg har selv BEDT om tilsendt i posten gratis. Beklager for at jeg viser dere produkter fra nettet. Men vet dere hvor vanskelig det er å holde en blogg gående med nye og inspirerende ting hver eneste bidige dag? Jeg er ikke så glad i å fortelle om hverdagen min, jeg bare.. Synes ikke det er noe interessant.
Jeg vil ikke bli en rosablogger, jeg vil ikke!

Jeg har lenge hatt dette dilemmaet, men jeg vil leve av bloggen min. Jeg vil leve av at jeg får ting jeg selv har lyst på, samtidig som jeg tjener litt penger på det. Jeg begynner å lure på om det hele handler om sjalusi, for hadde ikke jeg sittet i det selv hadde jeg omtrent driti på meg av sjalusi. Jeg hadde tenkt "faen ta hu, som kan få alt hun vil". Bare jeg har på meg klær, og linker til en nettside så tror dere det er sponset. Haha, jeg kjøper ting innimellom folkens. Jeg husker selv når jeg leste blogger, at jeg elsket å se hva de hadde på seg, hva de kjøpte og hva de fikk. Jeg hatet alt det hverdagslige, det var ikke noe nytt for meg. Bloggen min er ikke en hverdagsblogg med smoothier og koselige tv kvelder med venniner. Det er BARE ikke meg. Jeg mistet meg selv der engang før, og det skal ikke skje igjen. Jeg vet selv når det blir litt mye reklame og prøver så godt jeg kan. Men det er også akkurat det jeg LIKER å skrive om, nettopp fordi jeg har bedt om dette selv.

Så ja, jeg er en levende reklame plakat som andre kan bruke. Men jeg bruker jo også de, for min egen fordel. Fordi jeg vil ha tingene, og gleder meg alltid å vise dere det. Dere forstår ikke hvor mye en blogger kanskje sier nei til. Som f.eks alle "goodforme" pillene alle bloggerne blogget om. Jeg kunne få en god slant med penger for å skrive om det, men pillene er fortsatt i hylla og er heller ikke engang åpnet. Jeg vil ikke stå innenfor ting jeg ikke selv har troen på. En haug med piller? Hvorfor i huleste heite skal jeg fremme det? Hva vet vel jeg hva som egentlig er oppi den boksen. Nei, det blir feil for meg. Jeg er uansett stolt over bloggere som hver dag kan inspirere, vise nye ting, produkter, lukter og følelser fordi de har muligheten til å vise det også. De har mulighet til å få det i posten istede for å betale det selv. Ikke minst JEG er stolt av meg selv fordi jeg gjør noe jeg liker, og kan til og med akkurat klare å leve av det. Så heldig er jeg.

Så er det sikkert mange som har fått med dere at jeg eeeelsker love stories sine bher, selv om de er dyre har jeg kjøpt de jeg allerede har med mine egne penger. 500 kroner stk koster de, og alle er betalt selv. Men for første gang har jeg fått en SPONSET, og jeg elsker den like mye som de andre jeg har fra før. Den finner dere HER 

-A9

  • Skrevet: 22.03.2015
  • Klokken: 17:39
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 106

Flere tatoveringer..

  • 19.03.2015 - 12:36

Jeg har lenge hatt lyst på flere tatoveringer. Det er vel noe med det at når man først har tatt en, vil man kun ha fler.. Det er noe i akkurat det, den avhengighetsfølelsen, den rusen av å utsette seg for litt smerte, og overvinne den helt selv. Kanskje det er nettopp det, du skader deg og du vil det helt selv. Du vet at den følelsen du sitter med når du er ferdig, er bedre enn den var når du gikk inn i rommet, før du lot en eller annen person stikke deg med nåler. Jeg har alltid vært livredd sprøyter, men likvel overvunnet jeg akkurat det. Haha. Hvis noen sier at jeg må noe, kan jeg love dere at jeg setter meg på bakbena uansett hva det måtte være. Det kan være verdens minste lille oppgave som ikke krever noe som helst av meg, men når jeg først må.. Da vil jeg heller ikke. Det er kanskje den dummeste og beste egenskapen jeg har som menneske. For når jeg først går inn for noe, eller bestemmer meg for noe? Så skjer det, uansett hva det måtte kreve av meg som person. 

Så hvorfor har jeg lyst til å tatovere meg enda engang? Jeg har jo allerede tre stykker nå, og alle er fra hvert sitt land. I påsken skal jeg til Spania, og har lyst til å gripe muligheten til å kunne nevne enda et land når jeg forteller om en tatovering på kroppen min. Det betyr noe for meg. Samtidig som jeg også føler jeg har trådd over en stor minepæl i livet, for å si det mildt. Jeg vil markere det, jeg vil markere å ha overvunnet det, uansett om det en dag skulle slått tilbake. Haha, be ready i Spania mamma, ikke gråt. For i det siste har jeg fått en eller annen vild fascinasjon av trær. Så enkelt, så rent og så innmari innmari pent. Jeg føler det beskriver så mye av livet. Jeg husker noen engang lagde en weheartit quote ut av et innlegg jeg hadde skrevet engang. Selvom jeg ikke husker det helt, handlet det om nettopp det. At når vinteren kommer, graver den ned alt det vonde som skjer hver høst, med et laken av hvitt. Deretter blomsterer trærne igjen til våren. For en ny sjanse og en ny start. Jeg liker det prinsippet der. Samtidig som at alle vi i Norge tilhører nettopp dette. Vi tilhører skog, regn og kulde. Ikke sol, strand og vått hår. Eller kanskje synes jeg det er så fint, fordi jeg selv ikke er så stor fan av sommeren.

Samtidig har jeg en forferdelig rar greie for plasseringer når det gjelder tatoveringer. Alle stedene mennesker sier er det dummeste stedene å ha tatoveringer, har jeg plassert mine. Typisk meg med andre ord. Jeg har en rar greie for hendene og føttene mine, selvom føttene skal få slippe mer tortur. Faen så vondt det gjorde. Jeg har allerede skrevet ned i notater på mobilen alle tatoveringene jeg vil ha før jeg dør. Haha, planlagt og tilrettelagt med andre ord. Selvom det aldri blir sånn, det blir alltid spontant og noe som dukket opp i hodet mitt kanskje dagen før. Jeg bare vet at det er sånn det skal være og at det er meningen at jeg skal ta akkurat det. Derfor er det også vanskelig å angre, jeg elsker alle de jeg har fordi jeg selv har trodd og enda tror, at det var meningen at jeg skulle ha akkurat de.
Hele kroppen min ropte iallefall et stort JA.

Mange av dere har også helt sikkert sett hånden til høyre. Klarer virkelig ikke gi slipp på den tatoveringen. Men så har vi dilemmaer som brudeskjole og en haug med andre greier. Vi mennesker er flotte når det gjelder unnskyldinger. Vi finner ALLTID en grunn til at vi ikke kan, ikke må eller ikke vil. Uansett hvor hardt jeg prøver, tar jeg meg selv i det så mange ganger. Vi gjør det hver eneste dag. Så mange sjanser og muligheter til å leve som vi bare kaster bort. Fordi vi finner grunner til at det ikke går. Jeg synes det der er rart, for alt kommer vel egentlig av redsel. Jeg liker også å tro at redsel er det som også har ført til latskap. Men vet dere hva? Redsel er menneskeskapt. Det er ikke noe vi er født med. Det er vi ene og alene som skremmer oss selv. Med historier, monstre og skvetting. Egentlig burde vi le av det hele, for enda engang? Har vi skapt kanskje verdens mest brukte maktmiddel, til vår egen fordel. . 

-A9

 

  • Skrevet: 19.03.2015
  • Klokken: 12:36
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 11

Kom deg ut av depresjonen

  • 08.03.2015 - 09:14

I går fikk jeg en kommentar om jeg kunne begynne å skrive om meningene mine igjen. Merker dere så godt at hodet mitt er stappfullt om dagen? Igjen sitter jeg her.. Jeg aner ikke hva jeg skal skrive. For å være helt ærlig er jeg dødsredd for at jeg ikke lenger klarer å ordlegge tankene mine. Jeg er så latterlig flink til å holde på ting over lang tid, deretter sprekker, hardt og rått. Tårekanalene åpner seg og lager et hav rundt meg. Jeg lærer aldri. Jeg lærer aldri å bare si ting som de er, istede for å ruge på en sprekkende bombe. Depresjoner, jeg kjenner til det ordet godt. Depresjoner er ikke en dårlig dag, eller en dårlig uke. Depresjoner er mørket og depresjoner er sort. Ingen annen farge klarer å strekke til. For jeg vet hvordan det er å se sort.. Jeg vet hvordan det er å ville dø. Jeg vet hvordan det er å føle seg 300 kilo tung, når du skal opp av sengen. Jeg vet hvordan det er å bli utslitt av et par ord og jeg vet hvordan det er å gråte seg selv i søvn. Depresjoner er å ikke kunne se glede i den minste ting. Depresjoner er å ikke klare å spise, fordi tankene gjør det hele kvalmt. Depresjoner er å føle at du er en levende død, du bare puster. Thats it. Jeg husker godt den dagen jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått flybiletter til Kambodsja, jeg smilte ikke. For det å ha depresjoner betyr ikke at du ikke setter pris på ting, tvert imot. Hodet ditt klarer bare ikke glede seg over ting, for du ser heller ingen mening med det. Sorgen og ulykken blir det eneste du klamrer deg fast i. Jeg kan ærlig si at jeg ble avhenging av følelsen å ha det vondt. Jeg likte det, det var trygt og godt. Ingen og da mener jeg ingen kunne gjøre det verre. Jeg hadde nådd bunn.



Men når du først klarer å reise deg litt? Da blir man stille og jeg tror det er det som har skjedd i det siste. Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal ordlegge meg. For det er lenge siden jeg virkelig kjent på følelsen av å ha det helt ok. Jeg tror nesten jeg sitter å venter på en bombe, uansett hvor unødvendig det høres ut. Hver eneste bit av kroppen min er redd for å falle tilbake. Etter en kraftig depresjon er det lett. jeg merker det godt.  En person fortalte meg engang at depresjon er som en tung ryggsekk du ikke ser. Å når du begynner å se lyset igjen, blir synet på ryggsekken dårligere. Men den er der, og den forsvinner ikke med det første. Den har klistret seg fast i ryggen din, og noenganger er den tyngre enn andre dager. Noenganger er den så tung at det ikke er mulig å reise seg opp av sengen. Andre dager er den bare hard å ha med seg rundt. Noen dager føler du at den ikke er der i det hele tatt, og det er de dagene du også sliter deg helt ut. Du drar energien så langt, du blir så glad. Det er hva som skjedde dagen før New York. Før jeg visste ordet av det? Lå jeg på legevakten igjen, med ledninger over hele kroppen. Etter et fuckings år, lå jeg der igjen. Faen som jeg var skuffet. Jeg gråt ikke av smerte, for sannheten var at brystet mitt knøt seg så hardt sammen at jeg trodde jeg fikk et hjerteinfarkt. Jeg kan ikke beskrive smerten. Men det var ikke dette jeg gråt over på en slitt seng. Nei, jeg gråt over skuffelsen. Jeg kunne ikke tro det. Jeg klarte ikke fatte og begripe at jeg lå der igjen -Likevel dro jeg til New York, og jeg ødela mye for meg selv. Det er kanskje grunnen til at jeg ikke blogget så mye heller. Jeg visste ikke selv hvor hodet mitt var, og det gikk utover min aller beste vennine. For kvelden før jeg skulle hjem sprakk det for meg. jeg ble helt hysterisk, kjeftet og skrek til Kaja mens jeg omtrent druknet i mine egne tårer. Der sprakk bomben. Der sprakk en god del følelser som skulle kommet ut litt etter litt. For det som er enda mer trist enn å være lei seg, er at det går utover de som står seg nærmest. Man liker å tro at de som er deprimert ikke ser det. Men det gjør vi. Vi ser det så godt at også det blir enda en grunn til å være lei seg. Jeg har dårlig samvittighet enda.

Så, hva skal man si? Etter snart 2 år, noe som er helt surrealistisk å si, har jeg fått nok. Etter en 2 timers samtale med min egen mamma på Gardemoen brøt hun en trøblete samtale med "Anniken nå skjerper du deg!!! Den dagen jeg ligger på dødsleiet er det den setningen som blir min siste Anniken!!!". Jeg ble stille. For før denne setningen  kranglet vi. For første gang dreit jeg rett og slett i alle som satt rundt, for jeg var forbanna. Hvordan kan hun uttale seg om noe hun ikke vet noe om? Sannheten er at mamma vet godt hva hun prater om. Hun har selv brukt flere tiår av livet sitt på å ha det vondt - og av god grunn. 



Depresjoner er aldri noe man finner en kur på. Å selv om flere av mine dype sår er leget, så er arrene der. De må bæres med verdighet og smerte. Jeg er flink til å rive opp i de innimellom, bare for å føle på smerten. Men faen heller, hva er vitsen? Jeg kommer aldri til å bli yngre enn det jeg er i dag. Hvor crazy er ikke det å tenke på? Jeg er 18 år gammel og har brukt snart 2 år av livet mitt på å grave min egen grav. For det som er rart, er at jeg ikke lenger har noen grunn til å ha det vondt. Å hvordan man skal få sitt eget hode til å forstå noe sånt er ikke verdens letteste ting. Det sitter dypt, så ufattelig dypt. For det verste du kan si til en person som er deprimert er "Tenk på alle barna i Afrika, du er heldig, skjønner du ikke det?" Jeg kan ikke forklare med ord hvor mange ganger jeg har fått denne setningen slengt i ansiktet. Men hva hjelper det? Hadde jeg gitt halve lønnen min til disse barna, eller blit lege i felten, ja da er det helt ok å si dette til mennesker. Jeg sier ikke at vi ikke skal sette pris på det vi allerede har, for det skal vi. Men for å komme opp og frem i livet, skal man da ta til takke med at andre har det verre enn deg? Jeg kommer aldri til å forstå smerten til et barn i Afrika, fordi jeg har det ikke sånn.



Så hva gjør man for å komme seg ut av sirkelen?

1. Jeg tror alt handler om å godta. Godta at dette fins det ingen mirakel kur på. Dette er ikke som å føle seg feit, beklager, men det er noe man kan fikse ved å sette seg på en treningssykkel og spise sunt. Det er hardt, men vil gi resultater. Men det å fikse opp i sitt eget univers av sort? Det handler om å godta at det hele tar tid. Det vil ta lang lang lang tid. Har du kommet det til det punktet?
Da har du kommet deg på en god vei, tro meg.

2. Slutt å hjelp alle andre med sine problemer. Kynisk å si, men du kan ikke hjelpe andre med mindre du selv er frisk. Jeg har lenge brukt utrolig mye energi på å hjelpe alle andre rundt meg, noe som har gjort meg selv bare vondt verre. De har kommet med tanker som gjør at jeg selv faller tilbake på samme bane, selvom jeg ikke sier det. 

3. Finn tid til deg selv. Shave leggene, smør deg inn i bodylotion, ta deg et glass sjokolade melk, lakker neglene dine og gre igjennom det våte håret. Sett på en film og bare kos deg. Føl deg ren, det hjelper iallefall meg. Når man er nede er det lett å tenke at ingenting er vits. Jeg deler iallefall ikke seng med noen, og for meg den gang var det grunn nok i seg selv å ikke ta vare på meg selv. Jeg orket rett og slett ikke. Dette er noe jeg fortsatt jobber med.

4. Slutt å dra på fyllekuler hver eneste helg. Dette er noe jeg gjorde så altfor mye. Jeg kjeftet på foreldrene mine for å så prøve å forklare at dette er den eneste morroa jeg har i livet. Jeg må ut å lufte vingene mine. Haha, tro meg. Jeg innbilte meg dette lenge. Sannheten er at dette gjør alt verre. Kveldene blir ikke supre, fordi du henger ikke med. Samtidig som søndagen ikke bare er vond fordi du er fyllesyk, men også fordi du er utmattet med anger. Det går ann å ha en fin kveld med venniner uten å dra på storfylla.

5. Beveg deg. Dette er kanskje mitt tøffeste punkt. Jeg nektet på dette også, noe så veldig. For det å ha noe fysisk aktivitet i livet mitt gjorde meg bare sint. Hvordan kan noen tro at en utmattet psykisk jente skal bli bedre av å løpe på en mølle? Jeg bukker i støvet for denne også. For greia er at du skal gjøre deg selv utslitt. Du skal bli så sliten at når du kommer hjem kan du legge deg til å sove uten å ligge oppe til 04.00 på natten. Et par dager i uken klarer jeg å dra den tunge kroppen ned på EVO for å gå og små jogge på mølla i en times tid. Deretter drar jeg hjem. Dette er rett og slett tungt å få til, men jeg må. Jeg må bli bedre, og det er motivasjon nok i seg selv. Man må ta tak.

6. Få nok søvn. Her er ikke jeg den mest troverdige, for dette er kanskje mitt største problem om dagen. Jeg håper virkelig ikke du som leser dette sliter med søvnparalyse. For da kunne jeg grått på dine vegne. Jeg vet ikke om noe verre enn dette, og vet ikke engang hvordan jeg skal forklare det uten å høres gal ut. For når jeg våkner om natten kommer det bokstavelig talt mennesker ut av veggene, de ligger oppa meg og noen tar til og med tak og drar meg til enden av sengen. Alt er over i det jeg våkner i et badekar av svette og tårer i øyenkroken. Etter alt for mye lesing på nett har jeg insett at jeg er en av de få personene som har fått dette å slite med. Mamma hadde det hun også, men ikke like kraftig. Så kanskje det ligger noe der, godt er det iallefall ikke. Men jeg tror igjen det er noe jeg må godta, jeg vet jeg "surrer" når det skjer og det er det som gjør at jeg ikke minster fatningen, uansett hvor rart og utenomjordisk jeg synes det hele er. Poenget er - får du ikke sove? Stå OPP! Hjernen din er nødt til å forstå at sengen betyr søvn. Det er ikke noe point i å ligge å vri seg i flere timer for å prøve å tvinge seg selv i å sove. Ikke legg deg før du er ordentlig trøtt. Jeg har døgnet så mange ganger for å få tilbake søvnmønsteret mitt, gjør du dette? Ikke stress over det, bare gjør alt du kan for at du ikke sovner igjen på dagtid. Etterhvert vil det bli et mønster og du legger deg tidligere og tidligere. Tenn lys, skift sengetøy oftere og legg deg nydusjet. Gjør små enkle grep som får deg til å glede deg til å sove.

7. Er kjærlighettsorg noe som er en del av depresjonen? Si til venninene dine at du ikke vil høre mer. Ikke et ord. Ikke la de fortelle deg hvor han er, hva han gjør eller hvem han er med. Slutt å stalke instagrammen hans, uansett hvor fristende det er å dumpe inn når du ser et bilde noen andre har lagt ut. Få det ut av livet ditt uansett hvor vondt det er. Dette er noe som tok meg altfor lang tid, og kjærlighetssorgen er fortsatt et sårt tema. Men det handler igjen om å ta seg sammen. Ta noen snarveier og unngå det hele. Jeg LOVER at du med tid vil føle deg bedre. Men som sagt, første steg er virkelig å fortelle både familie og venner at du IKKE vil vite noe. Eksen kan fort bli et lett samtale emne, men så lenge de som er glad i deg vet at du ikke vil høre om noe som helst, så gjør de heller ikke det.

8. Hiv fra deg venniner som ikke fortjener tiden din. Hiv ut de som kun syter, klager og omtrent nesten skulle trodd at ville deg mer vondt. Få de vekk. Slutt å lev på andres premisser. Slutt å gjør alt i din makt for at andre skal være fornøyde. Herregud så slitsomt? Har du ikke nok med deg selv du også? De ekte venninene dine vil stå ved din side til den dagen du dør, uansett feil eller "alene" tid. Tro meg. Jeg vet hvordan det er å ha 20 venniner som betyr alt for deg, og da mener jeg alt. Å en dag, står det 2 stykker igjen. Jeg unner ingen den smerten. Så ta vare på de som tar vare på deg, og drit langt faen i de andre. De forsvinner en dag uansett.


9. Fortell familie og venner hvordan du har det. Fortell de at du har det vondt, trenger å være alene, eller med noen. Det å holde på ting gjør deg så fordømt ulykkelig. Jeg har alltid hatt litt vansker med å fortelle mamma og pappa hvordan jeg egentlig har det, selvom jeg ikke har noe grunn til det. Jeg har bare aldri vært den personen som har fortalt alt til foreldrene mine. Men det hjelper det også. Man må virkelig få det ut, og så fort de forstår hva som foregår så kan jeg love deg ting blir bedre. Man forventer alltid det verste, selvom utfallet mest sannsynlig ikke blir slik.

10. Psykolog. Dette var noe jeg nektet på i årevis. Å da mener jeg nektet. Jeg kunne ikke forstå at noen mente jeg trengte en psykolog. Men det er noe av det som hjalp meg på veien. Ja, jeg har hatt mange tilbakefall. Men en psykolog setter ting i perspektiv, og du forstår kanskje mer hvorfor du er lei deg. Hva som virkelig er grunnen til at ting er tungt. Jeg anbefaler ikke helsesøster på skolen, så det er sagt. Skal du først prate med noen? Skaff deg en psykolog. De vet hva de holder på med og du føler ikke at du snakker med moren til vennina de. Jeg har aldri fortstått meg på hvorfor alle anbefaler å gå til helsesøster for å snakke, kanskje fordi det er gratis.. Men er du syk så er du syk. Det handler om å prioritere om du faktisk vil ha hjelp, eller kjøpe deg en veske.

11. Husk at du skal dø. Dette er kanskje den viktigste. For hvorfor avslutte livet sitt før det er meningen at det skal? Dagen imorgen kommer uansett. Livet går videre til de rundt deg, faktisk så går hele verden videre. Ingenting stopper om du dør. Tenk på det. Livet stopper kanskje for deg, men det eneste du gjør er å gå glipp av det. Tenk heller på hvor sterk og selvstendig du en dag blir. Med all den lærdommen man får etter en skikkelig psykisk smell i livet? Haha, du kan bli hva du vil. Jeg kan fortsatt ikke komme på en skuespiller, sanger eller designer som ikke har begynt på bunn. Hatt en jævelig oppvekst eller blitt mobbet. Det er rart hvordan det er, men det er faktisk en statestikk på at de menneskene som har hatt det ordentlig tøft er de som virkelig får til noe senere i livet. Kanskje fordi de trenger å kompansere med smerten og vise alle at "Jeg klarte det, å som faen, jeg KLARTE DET"  Jeg tror akkurat det der er en indre drivkraft. Det ser kanskje ikke sånn ut nå, men tro meg. Måten du snakker på, måten du tenker og måten du bærer deg selv etter et par tøffe tak imponerer andre. Du er så heldig du, at du har fått utdelt en rørende, vond og hjerteskjærende historie bare du vet om. Du er et av de aaaaaltfor mange menneskene som faktisk har fått utdelt en virkelig historie. Den er du så heldig å ha fått.

Jeg jobber med disse punktene vær eneste dag. Innimellom feiler jeg, og andre dager ikke. Noen dager er gråere enn andre, men jeg er på rett vei. En dag kommer sekken på ryggen min til å være så lett som en fjær, at det eneste jeg trenger å gjøre er å rive den av meg. Den dagen, den dagen skal jeg løpe. Jeg skal løpe så fort jeg bare kan mens tårer av glede renner nedover ansiktet mitt. Den dagen skal jeg se opp, og passe på at den lille fuglen i bur har begynt å fly. Raskere og ykkeligere enn noengang.

Alt handler om å ta seg sammen.

-A9

  • Skrevet: 08.03.2015
  • Klokken: 09:14
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 122

Mamman min

  • 08.02.2015 - 12:52

Idag er det morsdag og som alle andre sånne dager så er ikke jeg hjemme for å gi hun en klem. Jeg tror faktisk jeg aldri har blogget om verken mamma eller pappa. Jeg som deler så mye av mine egne tanker, har vel egentlig ikke pratet så mye om de. De er liksom der, og forsvinner ikke. Uansett feil, dummheter, gleder eller sorg så står de bak min side. For jeg er deres barn, og en større respekt for det finnes ikke. Jeg gikk igjennom facebooken til mamma i håp om å finne noen bilder, og det gjorde jeg. Jeg fant så mange smilende bilder av denne damen som hater å bli tatt bilder av. Haha, kanskje var det da hun forstod at facebook innebar at man måtte vise seg selv. For etter den dagen hun fikk facebook var det ikke bare bilder av hun selv, men også alt mulig det går ann å ta bilder av. Haha, jeg og pappa klager like mye hver gang hun skal ta ca 100 bilder av en krakk, av meg, pappa eller stranda i Spania. Men jeg ser nå at du har fått noen gode minner nedover facebooken din mamma.Takk gud for det. Mamma er en person som virkelig har brukt alt hun eier og har på meg, hele livet sitt. Hun har aldri vært opptatt av dyre klær, vesker eller sko. Hun gjør ting på sin egen måte, og ber noen hun på fest? Da kommer hun ikke trampende opp i kjole, men heller dressjakke og dressbukse. Mamma er det mest godhjerta og spesielle menneske jeg vet om. Hun er som bestemor, gjør alt hun kan for alle andre enn seg selv. Alltid. Barndommen din var kanskje ikke så god mamma, men det har du gjort min. Jeg er så stolt av deg. Tusen takk.

Så over til hovedpoenget idag.. Gratulerer så utrolig mye med morsdagen mamma, jeg elsker deg.

-A9

  • Skrevet: 08.02.2015
  • Klokken: 12:52
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 13

Livet uten venniner

  • 05.02.2015 - 10:54


Kan dere se for dere det? For det er noe jeg har tenkt mye på. Uansett hvor mye jeg hater mennesker eller helst vil være alene. Liker jeg ikke å være ensom.Når jeg flyttet hjemmefra dro jeg fra alt. De venninene som hadde klart å stå igjennom med meg etter en vanskelig tid forble mine beste. Men når jeg flyttet hadde jeg ingen her nede. Første skoledag holdt jeg på å tisse i buksa, det var ukomfertabelt. Men en liten gjeng med jenter tok meg med åpne armer. Etter et par uker virket det som om jeg hadde kjent de alle seks jentene i flere år. Så etter enda flere uker ble vi en liten russegjeng, uten buss og van, men alt annet. Har dere noengang prøvd å se dere selv fra venninen deres sitt synspunkt? Det er noe jeg funderer på ofte, haha latterlig ofte faktisk. Ikke fordi jeg bryr meg stort om hvordan andre ser på meg, men venninene mine? Er jeg den rare? Den morsomme? Den plagsomme? Den kule? Jeg lurer på hvordan de ser på meg når jeg snakker, om de er enige innimellom eller bare "jatter" med. Og siden jeg bor alene, synes de det er rart å være i leiligheten? Synes de det er rart at jeg bare dro ifra alt jeg visste hva var, for å så gå på en skole der jeg ikke kjente noen? Å hvorfor spør jeg bare ikke? Haha. Hodene våre er rare, og jeg tror egentlig det er sånne spørsmål vi stiller ofte. Alle sammen. Men er det en ting jeg har lagt merke til med disse jentene, så er det lojalitet og realitet. Jeg har vært borti få mennesker som er så forbanna ærlige, pålitelige, sosiale og reale som disse jentene. Kanskje fordi ting er helt annerledes her nede. Presset etter de dyre klærne fins ikke, og de normale slang ordene fra Oslo område eksisterer ikke. Det fins ingen gjenger eller grupper med overhoder eller drittkjerringer. Det virker som et helt annet samfunn, for å være ærlig. Det høres kanskje rart ut, men sånn er det faktisk her. Men de har sine egne problemer fordet. De har problemer med skole, foreldre, andre venniner og seg selv. De faktorene spiller fortsatt en stor rolle, uansett hvor man er. Så selv om samfunnet kanskje former oss til den personen vi er, og blir. Så har vi en stor del i det selv også. Noen utfordringer har vi til felles alle sammen. Hver eneste av dere har deres egne historier og egne problemer. Å det er en ære å få bli med på turen, igjennom godt og vondt. Det er en herlig liten dans jeg setter enormt pris på. Vi former hverandre.

Men tilslutt kommer vi vel egentlig til det viktigste, og det er at vi seks jentene får hverandre til å smile. Når vi er samlet er det som en brølende barnehage i et og samme rom. Ingen holder kjeft, og det er herlig. Så grunnen til at jeg måtte skrive dette er for dere alle, Amalie, Kaja, Martine, Anne og Stine. Jeg vet noen av dere har det tøft om dagen, og for å være helt ærlig er det uvant å ikke være en del av dramaet, for jeg blir alltid dratt inn enten jeg vil eller ikke. Istede sa en av dere til meg "jeg vil ikke dra deg inn i dette". Å i det jeg fikk den setningen slengt i bilen når jeg spurte hva som var galt, ble jeg satt ut. Haha, jeg ble faktisk ordentlig satt ut, for jeg tror aldri jeg har hørt noen si den setningen til meg før. Jeg er alltid så beredt på å få høre hele storyen for å så blande meg selv inn, slenge en ufyselig kommentar om noen fordi jeg er sint og vips så er jeg med i dramaet selv. Så jeg holder kjeft denne gangen, så lenge dere vet at jeg og resten er her for dere. Uansett hvor hardt vi faller, plukker vi hverandre opp for å lime sammen bitene. Jeg vil alltid være evig takknemlig for at dere tok til dere meg.

-A9

  • Skrevet: 05.02.2015
  • Klokken: 10:54
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 19

Pappas prinsesse

  • 02.02.2015 - 13:03

Jeg kikker opp, ser taket. Taket jeg aldri har lagt så godt merke til før. Har det alltid vært så hvitt? Og den sorte flekken, er det en edderkopp eller bare støv? Jeg ser rundt i rommet, alle tingene som mangler og alle tingene som er så kjent for meg. Jeg ser på sengen min, deretter vrir meg bestemt. Jeg konkluderer med at allergi tablettene til mamma ikke fungerer. Jeg sover ikke. Iallefall ikke enda. Jeg ser på madrassen min, funderer om den husker formen på kroppen min. Eller alle de andre formene som en gang har ligget her, noen venniner, familie, en eks eller bare Ariel. Som nå ikke lenger fins. Det begynner å gå opp for meg at hun var den eneste som gjorde meg trygg om natten i og med at jeg alltid slo meg til ro med at det var hun som lagde lyder. Ikke en gal morder som skulle bryte seg inn med øks. Jeg hører et lite knirk, får en klump i magen. Asken hennes står på hyllen, med en liten engel på toppen. Jeg vrir meg igjen, tar tak i puten. 

Denne sengen.. Denne sengen har vært med på glede, sorg, sinne, lykke og frustrasjon. Jeg spør meg selv om alle tårene denne madrassen har sugd til seg, alle gangene jeg har sølt enten vann, vin eller saft. Eller kanskje noen få dråper blod, for jeg har blødd igjennom et par ganger. Så mange minner, så mange følelser, så mange gleder, smerter, håp og drømmer. Jeg ser meg rundt i rommet igjen, prøver å tenke tilbake på den lille jenta som en gang lå her, med drømmer større enn seg selv. Den lille jenta med snev av bekymringer, snev av bekymringer for hvilken vei hun skulle gå i livet. Så altfor mange veier som kunne lede hun til å ikke velge en eneste vei i det hele tatt. Hun hadde bekymringer, men aldri for store - tenkte jeg. Det begynner å slå meg at livet fort kan snu. At det plutselig, helt ut av det blå, kan bli noe helt annet enn jeg hadde forestilt meg. Alle disse minnene dette rommet holder på - kommer jeg aldri til å få tilbake. Men veggene vet, akkurat som trærne. Veggene har sett, hørt og fulgt med på alt. For veggene i dette huset er også trær, noen bare formet de - enten de ville eller ikke. Det er nesten så jeg kan føle det, føle alle de kaotiske og de vidunderlige minnene. De suser rundt i rommet. Jeg føler meg trygg igjen.

Jeg er tross alt hjemme. 

                                 




-A9

  • Skrevet: 02.02.2015
  • Klokken: 13:03
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 17

Vi er alle bare slaver

  • 19.01.2015 - 12:06

Har dere noengang kommet til et punkt i livet der dere bare er tilstede for å være tilstede? At dere har sittet i et rom og pustet, men følt deg mer død en levende? At dere føler dere totalt fortapt. Totalt alene i et rom fullt av mennesker og konstant føler at hodet ditt bryr seg mindre og mindre over alt som skjer rundt deg?

Der er jeg nå. Av en eller annen grunn vet jeg ikke engang hvorfor jeg sitter å skriver. Jeg bare gjør det fordi det er det jeg gjør når jeg prøver å løse mitt eget hode. Jeg føler meg så tom om dagen, så ufattelig tom. Istede føles det ut som om det sitter en eller annen skapning på ryggen min som tar et hardt tak og suger ut det jeg har av energi. Jeg har ikke vært så trøtt og sliten på lenge, og det er vel også kanskje grunnen til at blogginnleggene mine er så sabla halvhjertet om dagen. Jeg har rett og slett kommet til et punkt her i livet der jeg må finne ut av hva jeg vil. I det siste har mennesker rundt meg spurt konstant om hva jeg vil bli. Hva jeg vil gjøre etter skolen og om jeg kommer til å bli boende i Stavanger. Hva drømmene mine er, hva jeg kommer til å tenke om jeg drar, and so on. Rundt det igjen har man lærere som lurer på det samme, og pusher på deg konstant for å få deg til å forstå at karakterene dine kan bli bedre. Det kan alltid alltid alltid bli bedre. Jeg er et lettpåvirkelig menneske, og jeg lover at lærerne er med på å gjøre at jeg føler meg litt for dum, litt for blond eller litt for lat. "Du kan så mye mer, jeg vet det". Den setningen har jeg fått høre hele livet mitt. At jeg alltid kan LITT mer. For når man gjør sitt beste, sier kanskje foreldrene dine at det var også det du gjorde, du får ikke gjort noe mer. Men i det du får høre at heller ikke det var godt nok? Jeg vet ikke lenger. Jeg er så dritt lei at jeg kunne rivd meg selv i håret. Jeg har gått på skole i snart 13 år. Det er 13 år av livet mitt. 13 år av livet mitt har jeg brukt på en pult, respektere menneske som står å prater, og ta imot papiret jeg får i hånden med mot. Pugge til prøvene og skrive notater. Følge med i timene som en eller annen "slave". Så etter alle disse årene kommer det siste. Som plutselig skal avgjøre hele livet ditt. Avgjøre det faktum om du kommer til å ha en fremtid eller ikke. Å skrive den setningen gjør meg livredd. Vi ungdommer bøyer, nikker og tyr oss til alt. Vi er så sabla snille og prøver å leve opp til alle forventninger. Har man en i klassen som henger med en vennegjeng og surrer seg borti forskjellige ting er den personen nesten en taper. Han har mistet alt tenker vi, han kommer jo til å ende på nav. Nei folkens.. Den ene personen i klassen din som gjør dette? Er den personen som bryter ut av mønsteret på en eller annen skrikende måte for hjelp. En person som nekter å bruke 13 år av livet sitt for å så være en slave for staten. Jobbe hver eneste dag, betale skatt og leve et "lykkelig" A4 liv før du blir skilt og må betale barnebidrag.
Hva inni svarte er det vi holder på med?

Dette er hva som gjør meg tom om dagen. For jeg føler jeg lever to liv. Det ene er fylt med forventninger, stress, pugging og ordene "Du kan bedre enn dette Anniken". Den andre delen av meg skriker etter å reise, blogge, skrive, spise god mat, drikke vin, møte mennesker, ta på gresset, løpe i regnet og leve. Jeg sitter hver eneste dag og lytter til læreren min, prøver iallefall mitt beste uten å si et ord. Alt han sier må være rett, hvis ikke sier han "Det er dette som står i pensum". Okei.. Så hvem har bestemt pensumet du lærer på skolen? Hvem fader er det som bestemmer alle ordene du skal få trykket inn i det lille hodet ditt som tenker så det knaker fra før av? Jo, de som bestemte at en banan skulle hete banan, fordi de selv ville det. Jeg begynner å bli et veldig bittert menneske til alt som foregår rundt meg. Så i det læreren min holdt et foredrag om Hitler? Fikk jeg virkelig nok. Der stod han, fortalte om alt det forferdelige her i verden og viste bilder som bevis. I mens hørte jeg klassen bak meg uffe seg, stønne "nei, uff" og kvi seg rundt i stolen de satt på. Jeg kan ærlig si at jeg holdt på å snu meg for å si "hold kjeft, dette er hvordan verden er for faen". Men jeg tok meg selv i at da ville jeg sett ut som en komplett idiot. Så han fortsatte å fortelle at det var et land i hele verden som visste at dette foregikk, men brøt ikke inn i situasjonen. At det var noe det landet ble dømt for den dag i dag. Den setningen fikk meg nesten til å le. For kjære kjære lærer. Hva når alle bevisene fra f.eks Nord Korea kommer ut? Bilder, filmer og bevis fra konsentrasjonsleire, som vi vet foregår der nede. Forstår ikke du at du om 20 år kommer til å si "Hele verden visste om dette, men ingen brøt inn". Ha.. Er det virkelig overhode mulig. Vi mennesker dere? Vi er så jævelig feige og vi er like ille alle sammen. Vi mennesker protesterer KUN der det er TRYGT å protestere. Det å skrive om mobbing er ikke farlig, da blir du sett på som en god person. Men skal du f.eks gå ut mot Aftenposten og fortelle at de svikter? Da blir det plutselig varmt i Norge. Der får vi plutselig tilbake den ene personen i klassen som skriker. Som gjør noe du IKKE skal gjøre. Det er faktisk mennesker her i verden som bestemmer hva som er rett og galt.

Men er ikke du et menneske du også? Jeg svelger bitterheten min i dag, for å så fullføre det siste halvåret jeg har igjen av skolen. Etter 13 år med foring av hjernen sitter jeg i et punkt i livet der jeg bare ser en vei å gå, og det er å fullføre det målet fordi jeg sier til meg selv at jeg ikke har noe valg. Jeg gjør det for foreldrene mine, jeg gjør det for lærerene mine, jeg gjør det for venninene mine og jeg gjør det for fremtiden min. Den fremtiden jeg ikke engang aner hva vil bringe. Kunnskapen min er ikke laget av skolen, kunnskapen min kommer av erfaring og visdom. For hver dag som går stiller jeg kun mer og mer  spørsmål til hva som foregår rundt meg.  Vi ignorer alt som ikke opptar oss, eller det noen ber oss om å gjøre uten at vi selv merker det. Den største medlidenheten vi har igjen er det at vi gjør alt vi må for å ikke svikte andre. Vi må ikke svikte foreldre, venner, lærere og fremtiden. Så alle dere slitne ungdommer der ute? Jeg er så jævelig stolt. Av en eller annen grunn er vi så redde for hva alle andre mener og redselen for å svikte andre at vi tyr til 13 års skolegang og en beskjed om at det siste halvåret er det som gjelder. Drit i alle klapp på skuldre tidligere, det er nå du skal vise frem alt du skal ha lært, som kun forandrer seg mer og mer igjennom årene. For det å huske en eller annen "isme" periode er ikke godt nok. Du skal faktisk huske hele verdenshistorien du, til punkt og prikke. Ellers får du en dårlig karakter og et "Du kan så mye mer". For er det ikke sånn at hvis du ikke har skole? Så får du ikke en dritt i livet. Ikke en smule. Ingen jobber vil ha deg uansett visdom eller kunnskap. Du har bare ikke det papiret om at du har sittet på ræva i 13 år for å så være en slave for staten. Den ene eksamens dagen din er EN dag, EN dag av 13 år som avgjør alt. Så istede hakker vi på bloggere for at de lever så enkelt og har et så sabla enkel måte å tjene penger på. Shame on you. Virkelig. Bloggere er bare beviset på at noen fikk det til. At noen faktisk fikk til å leve av det som gjorde de lykkelige. Det er faktisk ikke verre enn det i det hele tatt. Vi bloggere hoppet alle ut av systemet, i en eller annen grad.

Vet dere hva? Jeg kan ikke "så mye mer". Jeg kan ikke alt. Jeg kan fader ikke alt og det er en ting jeg endelig er stolt av. Jeg er et menneske.

-A9

  • Skrevet: 19.01.2015
  • Klokken: 12:06
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 112

Dette er rart

  • 05.11.2014 - 13:34

Igår sluttet jeg tidlig på skolen, så jeg fortet meg hjem og la meg ned på sofaen. Jeg tenkte at jeg endelig skulle få sove litt, og hvor deilig det kom til å bli. Men så har vi det forvirra, tenkende og analyserende hodet mitt oppi alt. Jeg tok fleece teppet over meg og begynte å tenke på pusten min. Jeg begynte å tenke at for hver eneste gang jeg puster, dag inn og dag ut, så blir jeg eldre. At jeg engang kommer til å være gammel, og ikke engang huske akkurat denne kjølige høstkvelden. Akkurat denne dagen her kommer jeg aldri til å huske som 60 åring. Det er en fjern tanke som jeg ikke klarer å godta. Så jeg begynte å tenke på akkurat dette, hvordan vi griper livet og hvor lett det er å falle i feil bane. For jeg har det så bra om dagen, men det er kun fordi JEG vil ha det bra. For jeg vet det kommer flere nedturer i livet, den ene verre enn den andre, men det handler om å kontrollere smerten. Hvem vil vel sitte som en 60 åring og tenke "Hvorfor i huleste heite brukte jeg flere år av livet mitt på å være lei meg". Det handler om å snu når man er på vei ned. Det handler om å ikke falle så dypt at det vonde er det eneste du ser på som trygt. Det handler om å godta at dette er livet, og at ting ikke alltid går som man vil. Samtidig må jeg le av meg selv, fordi jeg vet så utrolig godt at det kommer dager igjen som ikke er så lyse. De dagene som man bare vil ligge å se på fuglene utenfor vinduet og tenke på hvor frie de er, bekymringsløse. Men jeg tror det er sunt. Man skal ha litt av alt, sånn som med mat. Det er ikke for bra med for mye av noe her i verden, men litt av alt gjør oss hele. Derfor trenger vi å føle på de forskjellige tankene innimellom. 

Topp: HER / Bukse: HER
 Så midt oppi alle disse tankene sovnet jeg. Haha, det som var så rart er at jeg drømmer mye, forferdelig mye og jeg får aldri fred uansett hva. Men denne gangen var jeg så utrolig klar over at jeg drømte. Jeg var så forbanna klar over at alt jeg gjorde ikke var ekte, men jeg klarte ikke å våkne. Jeg drømte at jeg lå i sofaen, så meg rundt som om jeg aldri skulle ha sovnet. Jeg ropte på Mina, men ingen kom. Panikken vokste i magen som en snøball i en nedover bakke, som vokste seg større for hvert sekund. Jeg følte meg fanget i mitt eget hode, for jeg har vært klar over at jeg har drømt før, men ikke på denne måten. Så i det jeg våknet, tok jeg et utrolig stort drag med luft. Som Jeg gispet etter det, krevde det og trengte det. Haha, tro meg, jeg trodde jeg holdt på å dø. At noen skulle straffe meg for tankene mine om døden i det jeg sovnet. Herregud, livet er en vanskelig gåte å knekke. Men jeg har sluttet å høre på alt alle sier, for hvem er det som sier at det ikke finnes flere forklaringer på ting? Vi bruker over halvparten av livet vårt på søvn, søvn skulle vært sett på som noe helt annet enn det det gjør, tro meg. For hvis det er sånn at vi mennesker kun bruker 5% av hjernekapasiteten vår? Hva gjør vi da når vi drømmer? Hvis det er sant at man ikke kan løpe, og at alle mennesker du drømmer om har du en eller annen gang sett i løpet av livet ditt? Hva hvis det er det som er dejavu? Det du lærer på skolen er kanskje bevist av ditten og datten, men hva så? En banan heter kun banan fordi en eller annen raring kalte den frukten en banan. Å vi sier det samme fra vi er små, fordi vi blir lært opp til det. Vi blir lært opp til alt, og da mener jeg ALT. Fra hvordan gaffelen og kniven skal holdes, til hvordan vi skal snakke med andre mennesker. Vi betrygger oss om at ting bare er som de er, og det er nettopp derfor vi mennesker er så sabla dumme. Vi stoler på det vi blir fortalt. Vi er så altfor lite nysgjerrige på ting og tenker heller "Jaja, slappææ jeg chiller med livet, hvem bryr seg" (haha, det er det verste en gutt kan si til meg) For ta f.eks ordet krig, krig betyr for oss at mange mennesker sloss med hverandre. Men hva hvis det blir krig og ingen mennesker dukker opp? Har du noengang tenkt på det? Alt handler om handling, og valg. "Jeg tenker, derfor er jeg", bruk den setningen for alt den er verdt. Som et blankt ark fra fødselen. For det er den setningen som skulle blitt plantet i hjernen fra dag en. Overtenkende som jeg er, fascinerer det hele meg. Det vil det alltid gjøre.

-A9

  • Skrevet: 05.11.2014
  • Klokken: 13:34
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 45

Det var mitt valg

  • 30.10.2014 - 11:23

Jeg vet det er mange av dere som allerede har sett den, men jeg vil gjerne fortelle litt om min siste tatovering, min tredje tatovering. Det er mange som så hvor fint jeg hadde det i Portugal, de glade bildene og hvor flott jeg beskrev det. Men som mange andre ganger holder jeg alt for mye inne. For alt er ikke alltid så flott og fint som det ser ut som. Når jeg var i Portugal brukte jeg mye tid på å sove. Jeg sov meg igjennom de fleste aktivitetene og følte meg aldri uthvilt. Så etter ett par dager ville ikke kroppen mer. Klumpen i magen holdt på å kvele meg og i det jeg fikk venninen min på skype med ett alt for dårlig internett? Kom også alt ut. Det første hun sa var "Du ser sliten ut Anniken" og vips, der flommet tårene. De rant og rant, jeg klarte nesten ikke snakke. Jeg bøyet hodet i støvet, så ned på tastaturet og sa "Jeg orker ikke mer Kaja"
Jeg savnet mamma og pappa, jeg savnet venninene mine og jeg savnet trærne. Jeg savnet vannet i springen og lukten av middag i det jeg kom hjem fra skolen, som jeg ofte ikke syntes var bra nok fordi det var ikke det jeg hadde lyst på akkurat "den" dagen. Jeg ville hjem til mamma og pappa, jeg ville så sårt hjem. Men etter en times samtale med Kaja klarte jeg å roe meg ned, tårene jeg hadde holdt inne var ute og panikken forsvant. Jeg tenkte at jeg måtte ta meg sammen, faen heller Anniken? Ta deg sammen. For egentlig har valget mitt å reise til Stavanger vært noe av det smarteste jeg noensinne har gjort. Jeg har blitt friskere, jeg har blitt bedre og jeg har endelig fått en viss kontroll over mitt eget liv. Jeg måtte ta et stort valg når jeg flyttet. For jeg flyttet fra alt og alle jeg noengang hadde kjent. Jeg måtte starte alene, jeg måtte gjøre alt på egenhånd og for første gang var jeg virkelig alene. Men jeg kan faktisk si at jeg har det bra om dagen. Jeg har det veldig bra om dagen. Så jeg bestemte meg for at jeg skulle ta en tatovering. Det hele var veldig spontant. Jeg måtte markere noe igjen. Markere enda en ting som betyr noe for meg, en påminnelse på ett nytt kapittel i livet mitt. Så jeg tatoverte tre prikker på pekefingeren, og ba tatovøren slenge på en strek rundt hele fingeren også. 
For de tre prikkene og sirkelen rundt er ikke noe jeg tok fordi jeg syntes det var kult, annerledes eller fint. Jeg tok det av en grunn. Venninene mine. Den ene prikken står for Kaja. Min kjære flotte Kaja, som er så lik meg selv at det er skummelt. Kaja forandret livet mitt i vinter, det er rart å si. Men det gjorde hun, hun forandret livet mitt og fikk glede inn. Hun fikk inn lys, latter og følelser. Hun var den personen som fikk meg til å forstå at det er greit å snakke om følelser. For jeg er kanskje ærlig på bloggen, haha, alt for ærlig faktisk. Men det var hun som fikk meg på den banen. For dere som har fulgt bloggen min lenge fikk kanskje med dere at jeg "levde det perfekte liv" jeg også, som alle andre bloggere. Når jeg kom tilbake var det slutt på nettopp det. Jeg og Kaja tenker så utrolig likt og forstår hverandre. Hun har lært meg at det er greit å ha bagasje og ikke en plettfri fortid. 

Den andre prikken står for  Silje. Den tøffeste personen jeg kjenner. Hun har lært meg at det er greit å være seg selv. Det er den du er, for det er ikke ment at alle skal være like. At man ikke trenger å strebe etter det perfekte hele tiden. Man må heller tørre å være seg selv, og de som ikke liker deg for den du er? Haha, fuck them. Hun lærte meg at motgang? Det er ikke noe vi skal legge oss ned på kne for, det er for at vi skal reise oss opp og sloss tilbake. Det er en grunn til at vi alle er her på jorda, så reis deg og gjør det du var ment til å gjøre. Leve. Det ordet beskriver alt.
Den tredje prikken var til meg selv, for å huske på at jeg fins. Jeg eksisterer og er tilstede i denne verdenen her. Ingen vonde mareritt eller minner kan ta meg vekk ifra det. At jeg er bra nok, og må slutte å tvile på det. Disse to jentene har formet meg til den personen jeg er idag. De er regnbuen min, og en regnbue har ikke bare en farge, den har flere. Akkurat som at vi alle tre er ulike, på hver vår måte. For tenk hvis alle her i verden var samme farge? Haha, det hadde ikke fungert. Tilsammen utgjør vi en vakker regnbue. Streken rundt fingeren min står for denne regnbuen, og evighet. For mange tenker kanskje "Hva hvis dere mister hverandre og ikke er venner lenger, hva gjør du da?" Haha. Det er nettopp det, at hvis jeg noengang mister disse jentene? Vil de alltid være i hjertet mitt. Det er ikke sånn at jeg slutter å bry meg, eller at alt de formet meg som forsvinner. De vil alltid være en stor stor stooor del av meg. De har gjort mer inntrykk enn noen, noengang.
Det vil jeg aldri glemme. 

Så tatoveringen på fingeren er for disse to jentene, eller rettere sagt, oss tre sammen. Nå vil de alltid være med meg, enten jeg er i Portugal, Stavanger eller "hjemme". De er med meg, og det beste av alt? Er at hvis jeg viser fingeren til noe, eller noen? Haha, ja da er de med meg da også. For de er bak meg, uansett feil eller perfeksjon. 

For syvende og sist er det faktisk det uperfekte som gjør det perfekte..

-A9

  • Skrevet: 30.10.2014
  • Klokken: 11:23
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 97

Er dette virkelig?

  • 17.10.2014 - 11:33

Fredag, fredag, freeeeedag! Det synger i mine ører. Har slitt så utrolig mye med søvn denne uken at jeg blir smågal. Innimellom lurer jeg på om hele livet mitt kun er en drøm, uansett hvor rart det høres ut haha. For hvis jeg kan drømme at jeg drømmer? Hvorfor er jeg da mer våken nå enn i en drøm? Det hele gjør meg små sprø, så jeg skal ærlig si at jeg noenganger våkner og ikke vet om det er virkelig eller ikke. Jeg sliter med å skille drømmene mine med virkeligheten. For innimellom våkner jeg, ser meg rundt i rommet, ser på klokken og forstår ikke hva jeg holder på med. Men jeg kan aldri røre meg. Så plutselig? Våkner jeg på "ordentlig". Jeg er like forvirret hver eneste gang. For jeg var jo nettopp våken? Å når jeg da ser på klokken, er den akkurat det samme som når jeg våknet i drømmen. Hvordan i huleste heite er det mulig når jeg faktisk sov? Møter jeg en person jeg allerede har drømt om en natt, blir jeg så klein at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg blir stressa. For jeg kunne gjort alt, og da mener jeg alt for å kunne våkne en morgen der jeg er uthvilt. En morgen der jeg faktisk føler at kroppen min har sovet, og ikke løpt fra 100 kidnappere som skal både gjøre både det ene og det andre med meg.

Jeg er sliten fra jeg står opp om morningen, til jeg igjen går å legger meg. Så hva gjør man? Jeg føler jeg har gjort det meste. Telle sauer, sovne til en film, telle bakover eller bare nynne på en sang til jeg sovner.  Drikke varm te, melk, sjokolade og en hel del andre ting for å roe nervene. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg våknet uten å ha drømt. Uten å ha løpt, skreket eller slått noe halvt ihjel. Det må ha vært rundt 12års alderen, da sov jeg godt. Ett annet problem er vel alle de som skal vekke meg ut av disse dype drømmene også. Igår hadde venninen min ringt meg, fordi jeg hadde bedt om det selv. Jeg vet jeg ikke er tilstede når jeg våkner, og slår av å til av alarmen på telefonen uten at jeg selv kan huske det. I det jeg tok telefonen hadde jeg sagt "Nei, nei, nei. Dette er feil telefon, RING hustelefonen du, HADE" (?) Hva er det der fornoe? Ikke at vi har noe hustelefon heller, så gudene vet hva jeg surrer med. Så hvis dere har noen gode tips til en bedre natts søvn?
Kom med det. Uansett hva. 

Bukse: Bikbok / Skjorte: Primark / Sko: Converse / Topp: Monki / Solbriller: RayBan

-A9

  • Skrevet: 17.10.2014
  • Klokken: 11:33
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 33

Kjærlighetssorg

  • 07.10.2014 - 11:12

Det har tatt meg lang til å fordøye om dette temaet er noe jeg vil skrive om, selvom mange har spurt og gravd etter det.

Jeg har alltid sett på bloggen min som en dagbok. En dagbok der jeg skal få lov å være ærlig med meg selv. Hylle mine oppnåelser og begrave mine feil. For det er hva språk gjør. Det begraver. Så etter enda 5 netter med drømmer som gjør at jeg begynner å lure på om jeg er gal er det klart for et sånt innlegg. Et sånt innlegg som krever så mye av sjelen min, men denne gangen også hjerte mitt.

Jeg vet det er mange av dere som har lest innlegget mitt "Når kroppen sier stopp", som var et innlegg som sto meg så nært at jeg aldri trodde jeg skulle skrive noe lignende igjen. Men etter å ha våknet for femte gang på råd med klam rygg og hår som klistrer seg til pannen er jeg klar igjen. Det blir kanskje ikke like bra, men jeg skal nå fortelle dere om min verste smerte, noengang. 

Kjærlighetssorg. Hvor skal man starte? Mange har spurt meg hvordan man kommer seg igjennom, nettopp fordi man blir så hjelpeløs og mange så at nettopp jeg, falt hardt. Jeg falt så hardt at jeg begynte å tro at jeg var den første i hele verden som faktisk hadde fått så vondt av å miste en person som sto meg så nær. Men det er jo nettopp det at alle tenker det. Det er hvorfor jeg skriver dette idag. Halvveis fordi jeg trenger å få det ut, så drømmene kan stoppe for en stund og sinne mot alle rundt meg blir mindre. Den andre halvparten er dere. Jeg vil få andre til å forstå at dere er ikke alene. Jeg har følt nok på den følelsen. 
For det har seg sånn at hjerte vil aldri knuses så hardt som når man er 17 år. Det er bevist, sånn er det bare. Verken hode eller kroppen er forberedt på en slik smerte. Å for meg som aldri noengang hadde vært i nærheten å ha en kjæreste? Smalt det virkelig. Det dummeste er at jeg allerede kan kjenne tårene presse på. Det gjør meg sint.

For hvordan i helvette kommer man seg igjennom noe så vondt? Hvordan kommer man seg igjennom å miste en person som står deg mer nært enn moren og faren din? For det blir sånn. Det blir faktisk sånn. Uansett hvor patetisk det høres ut. Man blir så glad i noen at man blir blind. Man kommer plutselig til et punkt der man kunne gjort hva som helst. Man kunne flyttet ut på gata, tigget om penger resten av livet, så lenge man har den ene personen man elsker. Så lenge man har den personen ved sidna seg.

For meg er dette tøft å skrive, for jeg skriver om en person det ble slutt med for over et år siden. Jeg skriver om en gutt jeg elsket, men samtidig hatet. For vi gjorde hverandre mer vondt enn godt, men likevel? Var det en herlig, fantastisk og vond blanding som gjorde livet mitt komplett. For det er faktisk godt over et år siden det ble slutt. Over et år. Hm.. Å hvor er jeg akkurat nå? På vei til Portugal, stedet hvor jeg var første gang med han. Egentlig er jeg ganske glad for at jeg får dra hit å lage nye minner, minner som kan komme lenger opp i samtaler enn de gamle. Sånn at jeg ikke trenger å nevne "han" i det noen forteller om hvor fantastisk Portugal er. For i det jeg skriver dette? Sitter jeg på flyet. Etter 2 og en halv time har jeg sittet å irritert meg over alle lydene. Alle menneskene. Alle som slurper i seg den siste brus slanten og roper deretter ut til hele flyet "den var doven" mens de ler omhyggelig. Jeg har sittet å irritert meg over menneskene ved sidna meg som har diskutert om bestikket de fikk var laget av plast eller stål. At maten var så utrolig god til å se så ufyselig ut. At flyet faktisk ser stillestående ut når man titter ut av vinduet og hvor mektig desserten var. Jeg har irritert meg så stort at jeg nesten har holdt på å skrike "Hold kjeft", deretter ta meg selv i å tenke "Anniken, du begynner å bli gal, pust, okei?
Så hva gjør jeg i en slik panikk situasjon? Når jeg engentlig skulle ønske av hele mitt hjertet (og dette mener jeg) at jeg hadde hatt nok guts til å gå helt amok på flyet. Skrike, slå, løpe opp og ned gangene til noen kunne tatt tak i meg og roet meg ned. Så jeg deretter skulle fått lov til å gråte i det uendelige. Bare for å få det ut. Ingen trenger å forstå, så lenge jeg bare kan få det gjort. Så en eller annen bare vet. Så kall meg gjerne oppmerksomhetssyk, eller kanskje en enorm empati jakter. Men det er bare sånn jeg er. Når ting koker over må jeg få ting ut, som bloggen, bloggen ble min store redning engang i tiden. Fordi jeg endelig kunne få skrive, skrive mine innerste tanker og som jeg fikk flere lesere? Lovte jeg meg selv å holde tungen i munnen. Du starter fordi du så på dette som en dagbok Anniken.
Den dagen du glemmer det kan du skrive avslutnings innlegget ditt å gå.

Kjærlighetssorg er noe dritt. Å det er vel sånn at det til og med er verre enn døden. Jeg husker jeg lo av nettopp det. At mennesker kunne ta livet av seg pga av et annet menneske? Hvor absurd og idiotisk er ikke det? Ha, det irriterte meg mye. Nettopp fordi jeg ikke hadde opplevd kjærlighet. Jeg hadde ingen erfaring. Så jeg fortsatte å synes det var teit, helt til den dagen jeg satte å vurderte det selv. Jeg var sønderknust. Å etter over et år drømmer jeg fortsatt om han, som om han ligger ved sidna meg når jeg våkner. Men det gjør han ikke. Jeg går fortsatt igjennom minner i hodet mitt, jeg piner meg selv, jeg vil ha smerten. For det er sånn, at smerte? Det krever å bli følt, og noenganger er det deilig å kjenne på den også. På en eller annen rar måte. For en ting skal være klinkende klart i dette innlegget. Det verste var ikke å miste "Han". Det verste var å miste meg selv. Å miste meg selv. Miste meg selv totalt. Hemningsløst, rått og hardt. Jeg kunne skrevet den setningen til det uendlige. Jeg mistet meg selv.

For det tok meg lang tid å innse akkurat det. For før jeg møtte han hadde jeg på en eller måte funnet ut av hvem jeg var. Jeg hadde en forståelse over hvem jeg var, hvor jeg var her i livet og at jeg visste at jeg i det hele tatt eksisterte. Er det ikke sånn at vi mennesker er de eneste som faktisk vet at de eksisterer?

Men her å nå? Her på dette slitte flyet til Portugal, med unge og gamle mennesker susende rundt hverandre med sine egne stemmer. Så aner ikke jeg hvem jeg er. Jeg har ikke en eneste ledetråd. For de siste dagene har jeg sett på meg selv som en fortapt og urolg sjel, som ber til alt den kan om å bli frisk. Mm.. Som mamma sa igår "God tur jenta mi, og bli frisk". For jeg er faktisk ikke så sikker på om jeg er frisk, eller om det er en følelse alle ungdommer har idag. Det er nettopp det som gjør meg gal. Jeg vet ikke om andre også føler det samme. Det er tabu. Det temaet kommer på en eller annen måte ikke ut i verden. Selvom alle vet det. Alle gjør det. Er vi redde for at den andre ikke skal forstå? At den andre skal svare "Nei, jeg har det egentlig veldig bra jeg". Alle har det til tider, men jeg tror at denne alderen er en rullende berg og dalbane. Uten like. Den er spennende, hysterisk morsom, latterlig bra men også forferdelig vond, et hav av tårer og for mye av "Jeg føler meg ikke pen idag" "Jeg er sliten"  "Faen jeg begynner å bli gal"

Så hvordan finner man tilbake til hektene igjen? Verden kommer ikke til å stå stille selvom du vil det. Istede raser verden forbi deg med skole, venner, sorg og stress. Vi har ikke kontroll. Jeg har ikke kontroll. For vi vil alltid tenke at "Min kjærlighetssorg er noe annet enn din, du aner ikke, du forstår ikke, så jeg kommer til å sende den meldingen uansett" det er akkurat der vi må ta oss selv. For i det du sender den meldingen er du lettet, du føler deg så sinnsykt lettet og du fikk sagt det du ønsket å si. Men etter et par minutter forstår man at det var dumt. Det var døds dumt.

Akkurat det der blir en evig rundgang. Man begynner å tenke på ting man ikke fikk sagt og sender bare "En melding til". Det er det dummeste man kan gjøre. Det tok meg bare så lang tid å innse. Så har vi det andre.. Det med å finne på ting så man kan møte den personen. Nevne den buksen du hadde glemt igjen, som plutselig var din favoritt og du bare må ha den. Eller bare sende en melding når du er full. Ja, for da kan du vel skylde på det dagen etter? Jeg har gjort det der uendelig mange ganger, men jeg er glad jeg aldri kom til punktet ved å skade meg selv. For jeg vet mange gjør det. Kun for at kanskje? Kanskje vil han da se meg. 

Men etter så mye energi, hva får man ut av det? Hva får man ut av alle meldingene, de dumme unnskyldningene av å hente noe og planlegge ting så man møtes? Ingenting annet enn at man gjør seg selv mere vondt. For tilslutt sitter du kun igjen med tid. Tid, tid og tid. Det positive med det er at du faktisk har kommet deg et steg videre. Det negative? Er at dette er den verste delen. Den uendlige tiden og ikke minst stillheten. Så faller du tilbake på meldingsmetoden igjen etter en lang stund? Ikke skam deg. Mennesker glemmer fort. Ta deg heller i det og lær av det. Forstå enda engang. At det var ikke så lurt.
Så hva gjør man? Jo. Vet dere hva? Dere kommer aldri til å få noe bedre svar enn "Ingenting". Det hjelper ikke å møte masse gutter for å prøve å finne en erstatter. Eller drikke seg drita hver eneste helg. Jeg trodde ikke jeg skulle komme over "Han" før jeg gravde min egen grav. Tro meg. Uansett hva du som leser føler eller sier. Jeg trodde aldri i mitt liv her på jorda at det ville skje. Men så har det seg sånn at tid leger alle sår. Men arrene vil forbli. Jeg vet med meg selv at når du er 40 år med barn og hus? Kommer du fortsatt til å få en underlig følelse i magen om du går forbi han. Bare spør moren din. Det er bare sånn det er. Det betyr ikke at man ikke har kommet over det. Den første vil alltid være den beste og ikke minst den verste. Det var første gang man gå hjerte sitt til noen, og uansett forhold i ettertid, vil det baseres på første gang. Nettopp fordi du nå har erfaring, du har nå opplevd og du vet nå hva man burde gjøre og ikke.

Det tar tid. Uendelig tid. Men man må bare. Man må bare få dagene til å gå. Å uansett om han er i tankene dine hver eneste dag? Det vil gi slipp. Litt etter litt etter litt. Det finnes ingen mirakel kur annet enn at man en dag vil se på det som en enorm erfaring. Hvor enn håpløst det høres ut? Ikke send den meldingen og ikke planlegg det lille møte. Ta deg sammen. Er dere ment å være med hverandre? Vil også det skje. Men uten deg og uten han. Ikke tving noe til. Ikke mist deg selv.

Ikke mist deg selv så hardt at du blir redd. For all del ikke mist deg så hardt at det er "Han" du skylder på når du har det vondt. For jeg gjør ofte det. Jeg lar det være grunnen, fordi det er enkelt. Sannheten er bare at jeg ikke lenger vet noe om meg selv. For i det siste har jeg vært redd. Jeg har vært redd for alt som i det hele tatt foregår rundt meg. Følelsen av å ikke ha kontroll. Følelsen av å måtte prestere, være hyggelig med alle, smile pent og spise nok. Huske på alle de hverdagslige tingene som du selv føler at alle andre klarer fint å gjøre automatisk. Jeg er redd jeg ikke vet hvem jeg selv er. Om jeg noengang kommer til å kunne fortelle en person om meg selv, forklare meg selv og kjenne meg selv så godt uten å virke helt rar. Jeg skulle ønske det fantes en pause knapp i dette livet. Bare en liten pustepause så jeg kunne funnet tilbake til den jenta jeg var før kjærligheten. Det er lenge siden jeg "Bare var Anniken" Men den dagen vil komme og da vil jeg takke den vonde perioden. Tro meg.

-A9

  • Skrevet: 07.10.2014
  • Klokken: 11:12
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 254

-Selvtillit-

  • 30.08.2014 - 16:32

Jeg syns det hele er så rart. At menneskers framtid nesten er basert på ordet selvtillit. Hva man våger å gjøre, og hva man ikke strekker seg langt nok til. Det er ikke noe å legge skjul på at jeg aldri har hatt en av de beste, heller tvert imot. Jeg har slitt mye med denne "selvtilliten" til meg selv. Så i det jeg fikk høre av jenter i vinter at jeg gikk rundt i gatene og trodde jeg var bedre enn alle andre? Ha.. Jeg forstår ikke hvor de får det fra, for når jeg er blandt folk er jeg heller en liten grå mus. Pleide iallefall å være. Så igår ble dette ett samtale emne mellom meg og en vennine. Hun spurte hvorfor jeg ikke klarte å stå i køer. Det er vel en av de tingene som enda henger igjen. Men før kunne jeg  ikke engang bestille min egen mat på resturanter, fordi jeg selv ikke turte. Hvor sykt er ikke det å si? Men det er sant. Jeg hadde null tro på meg selv. Så venninen min fortsatte å spørre. Hun lurte på hvordan jeg kom meg ut av det. Om det var pga av bloggen, siden jeg får mange kommentarer at jeg er "pen". At jeg ofte får bekreftelse på at jeg har ett pent ansikt. Men det som er så rart er at hvis til og med Justin Bieber hadde kommet bort og sagt at jeg var en pen jente? Hadde det ikke hjulpet meg noe. For det endrer ikke hva akkurat du tenker om deg selv, uansett hva andre sier. Man tar som regel til seg det negative, og det er veldig trist. Men når folk sier til meg at de syns jeg er flink til å sette ord på ting? Da blir jeg glad. Når folk sier de kjenner seg igjen i tekstene mine, og sier jeg skriver tankene deres? Det er hva som gjør at jeg får troen på meg selv. Det er kanskje derfor jeg er så ærlig også. For det er nettopp det jeg vil. Jeg vil ikke at folk skal føle seg alene i en eller annen fortapt verden omgitt av sosiale medier som spiser opp selvtilliten vår. Jeg vil få frem at tankene, følelsene, gledene og det triste i oss fortsatt eksisterer. Det skal ikke være tabu. Det skal IKKE være tabu å snakke om. Vi er bare mennesker vi også, kjøtt og blod. Men hodet vårt er det som definerer oss som person. Eller sjelen vår, om man tror på det. Det er hvem vi er.

Kjole: HER / Sko: Steve Madden / Clutch: HER / Belte: Bikbok / Hatt: Lindex

Jeg vet hvordan det er å føle seg fortapt, at ingen forstår, at man vil puste, men likevel dø. Livet er en rar sirkel. Men som årene har gått har jeg lært meg å gi mer og mer faen. Ingen skal noengang få bestemme hvordan jeg skal leve mitt liv. Ikke selvtilliten min heller. Vi kan få til alt vi vil klare, og akkurat det er helt sant. Det handler bare om litt tro, litt tro på at ting blir bedre. Stole på at verden har mye fint å tilby, selvom himmelen ofte er grå.

-A9

  • Skrevet: 30.08.2014
  • Klokken: 16:32
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 46

Når kroppen sier stopp

  • 29.06.2014 - 21:50

  Det kommer til et punkt i livet, der du må innse at du aldri vil bli god nok for enkelte personer. Spørsmålet er om det er ditt problem eller deres   

Jeg kan vel likegodt begynne med den gode gamle setningen "hvor skal jeg begynne". Dagene, timene og minuttene flyr fra meg, og det føles rart å sitte her å skrive ett blogginlegg, på min egen blogg. Jeg kan si med hånden på hjertet at dette? Hadde jeg aldri trodd skulle skje. Jeg sa at en dag, en dag kommer jeg tilbake, men i mine øyne var det rene løgnen. For jeg løy mye, jeg rotet til livet mitt og jeg tråkket feil. Rene feil som alle ungdommer gjør, alle som en. Men i andres øyne er ikke jeg som alle andre, jeg er annerledes. Jeg, Anniken ble sett på som annijor. Men hvem er egentlig annijor? Jeg lurer enda på om noen engang satte seg ned å tenkte "hvordan har hun det?", "er vi for slemme nå, eller er dette virkelig fortjent?". Jeg startet å blogge som en liten jente med ikke andre intensjoner enn at jeg hadde endelig funnet meg litt tidsfordriv, nå flere år senere sitter jeg her som en voksen jente på snart 18 år. For akkurat den dagen jeg ga meg med det eneste som var min store lidenskap, ble livet mitt snudd på hode. Jeg så på meg selv som en sterk person som har gått igjennom mye i livet, der tok jeg rimelig feil. Veldig feil. Den dagen jeg sluttet å blogge? Den dagen ble jeg hentet i ambulanse på skolen min. Jeg svimte av og ble borte i mer enn 40 min. Jeg våknet på legevakten med ledninger og slanger på hele kroppen og moren min lå med hodet i sengekanten. Den dagen fikk kroppen min nok. Jeg lå med intravenøst i hele 6 timer før jeg ble sendt hjem, for nå hadde jeg visst mat i kroppen. Etter denne dagen prøvde jeg ikke lenger reise meg, jeg hadde gitt opp. Hesten jeg solgte var borte, kjæresten hadde gått ifra meg, snøen var ikke lenger pen og dagene var ikke lenger ett liv. Det å stå opp på morningen var det mest slitsomme jeg noensinne hadde vært gjort, og jeg som egentlig var en ganske aktiv jente? Gravde meg ned under dyna. Jeg pusset ikke tennene lenger, det var for slitsomt. Jeg gikk så vidt på do, det var slitsomt. Så i det lysene ble slukket i huset og alle hadde lagt seg, stormet jeg ut i tårer. Det var vel også sånn jeg sovnet. Etter 9 måneder kan jeg ikke forstå at jeg faktisk enda sitter her, jeg lever og jeg puster. Jeg skal ikke si at jeg aldri fortjente kritikk og dritt fra mennesker, for det gjorde jeg nok. Jeg snublet mye i mine egne ben, og jeg tenkte kanskje ikke over alt jeg gjorde. For det å overse en stygg kommentar var ikke noe jeg klarte. Jeg tok igjen, jeg ble såret og skrev tilbake. Å da? Da har du egentlig gjort det, for da var helvette løs. Hver eneste gang. Jeg blandet meg alt for mye opp i andres problemer, hvorfor? Fordi det lå i min natur og hjelpe til. Det lå i min natur å hakke tilbake på de som gjorde meg eller venninene mine vondt. Så jeg blandet meg derfor inn i en evig runddans. Men jeg sitter med den samme oppfatningen som før, jeg mente det godt, alltid. For etter flere år klarte fortsatt ikke folk å legge fra seg dumme barnslige feil man gjør på ungdommsskolen. Kommentarer eller bilder som kom av payback fra min side ble aldri lagt vekk. Ingen kunne tilgi. Men hvem var det som egentlig skulle det? Hvem skulle tilgi hvem? For meg var det akkurat det samme, jeg ville bare ordne opp i ting. Så plutselig en dag sto alene. Jeg sto alene sammen med alle venninene mine som alltid har vært der, som jeg aldri egentlig hadde vært nok takknemlig ovenfor. Den lærdommen er nå lært, for de som alltid hadde vært der var eksemplaret på ekte venner. For etter alle stormene jeg har vært igjennom, så sto de fortsatt der å støttet meg. De var jo der hele tiden? Så hvorfor skulle jeg alltid finne meg nye venner og bli kjent med enda mere folk som egentlig ikke ville meg stort godt? Jeg antar at jeg ikke taklet tanken på at folk ikke likte meg. Jeg trodde også alltid at folk ble venn med meg fordi jeg var meg. Ikke fordi jeg gikk under navnet annijor. Så jeg klarte ikke legge de til side. Istede lot jeg meg selv falle. Jeg gransket meg selv, alle feil og alle ord. I en periode kunne jeg nesten ikke omgjenge meg med andre, spesielt ikke gutter. For jeg var ikke "Turid" fra Hamar, jeg var annijor og det var det eneste de også kunne se. Det var ikke greit. Jeg fikk plutselig ikke lov å ha guttevenner fordi noen andre ble sinte. Fordi jeg? Jo jeg var meg. Jeg tror jeg har blitt hetset på alle mulige måter i alle år, og det jeg før høre enda er de samme replikkene som før. "Anniken sier at jeg mobbet hun". Men gjorde dere ikke det da? Spurte dere noengang meg om alle ryktene dere hørte var sanne? For hva faen kaller dere det? Bilder, videoer, blogginlegg, tekstmeldinger i hytt og pine, twitter og facebook. Er ikke det mobbing? Er det ikke mobbing å stå foran en person på en fest og si "faen så stygg du egentlig er" Er ikke det å dømme en person man ikke vet mere om enn ett navn?. For aldri kom noen bort til meg og sa ett eneste ord som en voksen person, det var ingen tøffe nok til. Men jeg tar ikke alle under en kam.

For hvem er egentlig annijor? Det skal jeg fortelle dere idag.

Annijor er en blogger som egentlig heter Anniken Englund Jørgensen, ja hun har faktisk ett navn. Hun er snart 18 år og er ett menneske. Hun består av akkurat de samme delene som deg. Hun har drømmer, tanker og følelser. Tenk deg det, den bloggeren på kjermen har følelser hun også som alle andre. Hun lever under det samme presset som alle andre, hun spiser det samme som alle andre og hun har sine egne problemer som alle andre. Hun kan ha det tøft på skolen, i hjemmet og til og med seg selv. Hun har opplevd at folk i familien har dødd fra hun. Hun har opplevd sorg, smerte og glede. Hun har til og med søsken. To faktisk. De har hun ikke sett siden hun var 10 år. Det er 8 hele år siden det. Hun vet ikke hvor de bor, hva etternavnet deres er lenger, hva de jobber med eller om de i det hele tatt tenker på at de har en søster. For det var kanskje en ting du ikke visste om meg, og det er utrolig mye mer der det kommer fra. For ingen vet egentlig noe. Ingen visste at en liten kommentar fra en person var ett stort hav for meg. Jeg klarte ikke gi faen mer, etter alt for mange nedturer ga jeg opp. Jeg ga faen meg opp. Jeg bøyde meg i støvet og lot alle andre vinne. Jeg begynte å tro at jeg selv var gal og jo mer som skjedde begynte jeg å tro at alt faktisk var selvforsynt. Det har jeg nå insett at det ikke var. Folk kan være slemme, forferdelig slemme. Noen sa engang til meg at "en jentegjeng med alle ord i sin makt, er det ondeste som finnes", og det er veldig sant. Så jeg endte opp hos psykolog, en gang i uken. Noe som igjen etter en time førte til at jeg plutselig var ute av skolen. Jeg orket ingenting. Jeg hadde gitt opp. Ting gikk ikke fremover av den grunn, dagene ble heller en kamp. Det ble en kamp om å holde seg opptatt sånn at ikke tankene kunne ta overhånd. Det ble en kamp om å sove mest mulig, for når jeg sov? Kunne ingen plage meg, verken mennesker eller mine egne tanker. For det var det jeg gjorde som liten når jeg var lei meg, jeg gikk i sengen min og sov. Forskjellen fra da og nå er at ingenting fikser seg i det jeg våkner. Jeg som person ble min største fiende. Så jeg endte opp med beskjed fra psykolog at jeg var deppressiv og slet med panikkangst. Jeg hadde ikke lenger kontroll på min egen kropp. Den skalv som om jeg hadde vært i krig og jeg begynte å legge til meg uvaner som jeg ikke hadde hatt siden jeg var liten, jeg bet meg konstant i leppene og fiklet med hendene mine. Så i de øyeblikkene jeg ble sittende alene, begynte jeg å lage firkanter med føttene og mitt eget pustemønster. Jeg husker jeg satt midt oppi alt, med tårer som nesten kvalte meg mens jeg scrollet ned på Weheartit spurte jeg meg selv "hvordan overlever mennesker dette her", ikke visste jeg at i det jeg spurte meg selv om det, overlevde jeg jo. For vi gjør det, vi overlever. Det var aldri noen som ba meg om å falle, det var noe jeg gjorde selv. Men jeg var iallefall sterk nok til å forstå at det er ok å bryte sammen nå. Jeg syntes synd på meg selv og derfor lot jeg meg selv rakne litt etter litt. Jeg påsto også alt for mange ganger at jeg hadde forandret meg som person, jeg prøvde å ta tak i meg selv og trodde selv at denne gangen! Denne gangen kunne jeg takle alt. Noe som var helt feil. Ikke nå før 7 måneder senere kan jeg si at jeg er en forandret person, både på godt og vondt. Jeg har en bedre erfaring i livet enn veldig mange andre. Jeg har kunnskap og kunnskap er noe verdifullt. For hvorfor vil jeg egentlig slippe unna alle de vonde tingene i livet mitt? Når jeg faktisk ikke aner hva de gjør med meg som person. Mye skal til for at jeg nå knekker. Jeg har kommet meg sterkt ut av dette, gudsjelov. For når folk spurte om det gikk bra med meg sa jeg alltid "jeg puster enda", ingenting mer eller mindre.
Det var det viktigste. 

For værsåsnill å husk en ting i livet. Uansett hvor vondt du har det? Aldri tro at du vet hvordan noen andre lever sitt liv. Jeg vet ikke hvordan du som leser dette har det innerst inne, for deg er kanskje mitt innlegg her en liten bagatell i forhold til hva du har opplevd. Men jeg er ikke deg, og du er ikke meg. Jeg har mine problemer, du har dine. Aldri glem det. 

Så etter alt det vonde, etter alt som har skjedd så sitter jeg her idag og skriver på en blogg jeg aldri trodde jeg skulle skrive på igjen. Takket være venner, familie, mamma og pappa, psykologen min og ikke minst min fantastiske lærer som hjalp meg mye. Jeg kan enda ikke den dag i dag tro at alle venninene mine enda sitter ved min side. For jeg har vært vanskelig å være med. Jeg har sittet å hatt store latterkramper som plutselig kunne bryte ut i tårer. Jeg har vært fraværende, vanskelig å snakke med, sur og lei meg. Prøvd å bry meg om deres problemer når jeg egentlig ikke klarte det. Jeg takker alle dere jentene som klarte å stå ved min side så lenge dere klarte. Men det er noen jenter, som virkelig fortjener en pokal. Kjære Lisa, Adeleine, Silje, Karoline, Ida og Christine dere skuffet meg aldri. Og til deg Kaja, som trosset alle dine egne for å kunne være venn med en jente du så på som noe bra, du var igjennom din egne lille kamp og jeg føler med deg. Jeg har det bra så lenge jeg har dere, for dere betyr alt for meg og jeg kommer til å takke dere av hele mitt hjerte til den dagen jeg dør. Dere har vært med meg på godt og vondt, dere skuffet meg aldri.

 

For idag reiser jeg meg, idag kan jeg endelig si til alle at jeg klarte det. Neste innlegg kommer så fort jeg har fordøyet dette, flyttet til Stavanger og kommet meg vekk fra denne byen.
Jeg er tilbake på bloggen og her skal jeg bli. For vet dere hva? JEG puster enda.

-A9

  • Skrevet: 29.06.2014
  • Klokken: 21:50
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 637
Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits