Når kroppen sier stopp

  • 29.06.2014 - 21:50

  Det kommer til et punkt i livet, der du må innse at du aldri vil bli god nok for enkelte personer. Spørsmålet er om det er ditt problem eller deres   

Jeg kan vel likegodt begynne med den gode gamle setningen "hvor skal jeg begynne". Dagene, timene og minuttene flyr fra meg, og det føles rart å sitte her å skrive ett blogginlegg, på min egen blogg. Jeg kan si med hånden på hjertet at dette? Hadde jeg aldri trodd skulle skje. Jeg sa at en dag, en dag kommer jeg tilbake, men i mine øyne var det rene løgnen. For jeg løy mye, jeg rotet til livet mitt og jeg tråkket feil. Rene feil som alle ungdommer gjør, alle som en. Men i andres øyne er ikke jeg som alle andre, jeg er annerledes. Jeg, Anniken ble sett på som annijor. Men hvem er egentlig annijor? Jeg lurer enda på om noen engang satte seg ned å tenkte "hvordan har hun det?", "er vi for slemme nå, eller er dette virkelig fortjent?". Jeg startet å blogge som en liten jente med ikke andre intensjoner enn at jeg hadde endelig funnet meg litt tidsfordriv, nå flere år senere sitter jeg her som en voksen jente på snart 18 år. For akkurat den dagen jeg ga meg med det eneste som var min store lidenskap, ble livet mitt snudd på hode. Jeg så på meg selv som en sterk person som har gått igjennom mye i livet, der tok jeg rimelig feil. Veldig feil. Den dagen jeg sluttet å blogge? Den dagen ble jeg hentet i ambulanse på skolen min. Jeg svimte av og ble borte i mer enn 40 min. Jeg våknet på legevakten med ledninger og slanger på hele kroppen og moren min lå med hodet i sengekanten. Den dagen fikk kroppen min nok. Jeg lå med intravenøst i hele 6 timer før jeg ble sendt hjem, for nå hadde jeg visst mat i kroppen. Etter denne dagen prøvde jeg ikke lenger reise meg, jeg hadde gitt opp. Hesten jeg solgte var borte, kjæresten hadde gått ifra meg, snøen var ikke lenger pen og dagene var ikke lenger ett liv. Det å stå opp på morningen var det mest slitsomme jeg noensinne hadde vært gjort, og jeg som egentlig var en ganske aktiv jente? Gravde meg ned under dyna. Jeg pusset ikke tennene lenger, det var for slitsomt. Jeg gikk så vidt på do, det var slitsomt. Så i det lysene ble slukket i huset og alle hadde lagt seg, stormet jeg ut i tårer. Det var vel også sånn jeg sovnet. Etter 9 måneder kan jeg ikke forstå at jeg faktisk enda sitter her, jeg lever og jeg puster. Jeg skal ikke si at jeg aldri fortjente kritikk og dritt fra mennesker, for det gjorde jeg nok. Jeg snublet mye i mine egne ben, og jeg tenkte kanskje ikke over alt jeg gjorde. For det å overse en stygg kommentar var ikke noe jeg klarte. Jeg tok igjen, jeg ble såret og skrev tilbake. Å da? Da har du egentlig gjort det, for da var helvette løs. Hver eneste gang. Jeg blandet meg alt for mye opp i andres problemer, hvorfor? Fordi det lå i min natur og hjelpe til. Det lå i min natur å hakke tilbake på de som gjorde meg eller venninene mine vondt. Så jeg blandet meg derfor inn i en evig runddans. Men jeg sitter med den samme oppfatningen som før, jeg mente det godt, alltid. For etter flere år klarte fortsatt ikke folk å legge fra seg dumme barnslige feil man gjør på ungdommsskolen. Kommentarer eller bilder som kom av payback fra min side ble aldri lagt vekk. Ingen kunne tilgi. Men hvem var det som egentlig skulle det? Hvem skulle tilgi hvem? For meg var det akkurat det samme, jeg ville bare ordne opp i ting. Så plutselig en dag sto alene. Jeg sto alene sammen med alle venninene mine som alltid har vært der, som jeg aldri egentlig hadde vært nok takknemlig ovenfor. Den lærdommen er nå lært, for de som alltid hadde vært der var eksemplaret på ekte venner. For etter alle stormene jeg har vært igjennom, så sto de fortsatt der å støttet meg. De var jo der hele tiden? Så hvorfor skulle jeg alltid finne meg nye venner og bli kjent med enda mere folk som egentlig ikke ville meg stort godt? Jeg antar at jeg ikke taklet tanken på at folk ikke likte meg. Jeg trodde også alltid at folk ble venn med meg fordi jeg var meg. Ikke fordi jeg gikk under navnet annijor. Så jeg klarte ikke legge de til side. Istede lot jeg meg selv falle. Jeg gransket meg selv, alle feil og alle ord. I en periode kunne jeg nesten ikke omgjenge meg med andre, spesielt ikke gutter. For jeg var ikke "Turid" fra Hamar, jeg var annijor og det var det eneste de også kunne se. Det var ikke greit. Jeg fikk plutselig ikke lov å ha guttevenner fordi noen andre ble sinte. Fordi jeg? Jo jeg var meg. Jeg tror jeg har blitt hetset på alle mulige måter i alle år, og det jeg før høre enda er de samme replikkene som før. "Anniken sier at jeg mobbet hun". Men gjorde dere ikke det da? Spurte dere noengang meg om alle ryktene dere hørte var sanne? For hva faen kaller dere det? Bilder, videoer, blogginlegg, tekstmeldinger i hytt og pine, twitter og facebook. Er ikke det mobbing? Er det ikke mobbing å stå foran en person på en fest og si "faen så stygg du egentlig er" Er ikke det å dømme en person man ikke vet mere om enn ett navn?. For aldri kom noen bort til meg og sa ett eneste ord som en voksen person, det var ingen tøffe nok til. Men jeg tar ikke alle under en kam.

For hvem er egentlig annijor? Det skal jeg fortelle dere idag.

Annijor er en blogger som egentlig heter Anniken Englund Jørgensen, ja hun har faktisk ett navn. Hun er snart 18 år og er ett menneske. Hun består av akkurat de samme delene som deg. Hun har drømmer, tanker og følelser. Tenk deg det, den bloggeren på kjermen har følelser hun også som alle andre. Hun lever under det samme presset som alle andre, hun spiser det samme som alle andre og hun har sine egne problemer som alle andre. Hun kan ha det tøft på skolen, i hjemmet og til og med seg selv. Hun har opplevd at folk i familien har dødd fra hun. Hun har opplevd sorg, smerte og glede. Hun har til og med søsken. To faktisk. De har hun ikke sett siden hun var 10 år. Det er 8 hele år siden det. Hun vet ikke hvor de bor, hva etternavnet deres er lenger, hva de jobber med eller om de i det hele tatt tenker på at de har en søster. For det var kanskje en ting du ikke visste om meg, og det er utrolig mye mer der det kommer fra. For ingen vet egentlig noe. Ingen visste at en liten kommentar fra en person var ett stort hav for meg. Jeg klarte ikke gi faen mer, etter alt for mange nedturer ga jeg opp. Jeg ga faen meg opp. Jeg bøyde meg i støvet og lot alle andre vinne. Jeg begynte å tro at jeg selv var gal og jo mer som skjedde begynte jeg å tro at alt faktisk var selvforsynt. Det har jeg nå insett at det ikke var. Folk kan være slemme, forferdelig slemme. Noen sa engang til meg at "en jentegjeng med alle ord i sin makt, er det ondeste som finnes", og det er veldig sant. Så jeg endte opp hos psykolog, en gang i uken. Noe som igjen etter en time førte til at jeg plutselig var ute av skolen. Jeg orket ingenting. Jeg hadde gitt opp. Ting gikk ikke fremover av den grunn, dagene ble heller en kamp. Det ble en kamp om å holde seg opptatt sånn at ikke tankene kunne ta overhånd. Det ble en kamp om å sove mest mulig, for når jeg sov? Kunne ingen plage meg, verken mennesker eller mine egne tanker. For det var det jeg gjorde som liten når jeg var lei meg, jeg gikk i sengen min og sov. Forskjellen fra da og nå er at ingenting fikser seg i det jeg våkner. Jeg som person ble min største fiende. Så jeg endte opp med beskjed fra psykolog at jeg var deppressiv og slet med panikkangst. Jeg hadde ikke lenger kontroll på min egen kropp. Den skalv som om jeg hadde vært i krig og jeg begynte å legge til meg uvaner som jeg ikke hadde hatt siden jeg var liten, jeg bet meg konstant i leppene og fiklet med hendene mine. Så i de øyeblikkene jeg ble sittende alene, begynte jeg å lage firkanter med føttene og mitt eget pustemønster. Jeg husker jeg satt midt oppi alt, med tårer som nesten kvalte meg mens jeg scrollet ned på Weheartit spurte jeg meg selv "hvordan overlever mennesker dette her", ikke visste jeg at i det jeg spurte meg selv om det, overlevde jeg jo. For vi gjør det, vi overlever. Det var aldri noen som ba meg om å falle, det var noe jeg gjorde selv. Men jeg var iallefall sterk nok til å forstå at det er ok å bryte sammen nå. Jeg syntes synd på meg selv og derfor lot jeg meg selv rakne litt etter litt. Jeg påsto også alt for mange ganger at jeg hadde forandret meg som person, jeg prøvde å ta tak i meg selv og trodde selv at denne gangen! Denne gangen kunne jeg takle alt. Noe som var helt feil. Ikke nå før 7 måneder senere kan jeg si at jeg er en forandret person, både på godt og vondt. Jeg har en bedre erfaring i livet enn veldig mange andre. Jeg har kunnskap og kunnskap er noe verdifullt. For hvorfor vil jeg egentlig slippe unna alle de vonde tingene i livet mitt? Når jeg faktisk ikke aner hva de gjør med meg som person. Mye skal til for at jeg nå knekker. Jeg har kommet meg sterkt ut av dette, gudsjelov. For når folk spurte om det gikk bra med meg sa jeg alltid "jeg puster enda", ingenting mer eller mindre.
Det var det viktigste. 

For værsåsnill å husk en ting i livet. Uansett hvor vondt du har det? Aldri tro at du vet hvordan noen andre lever sitt liv. Jeg vet ikke hvordan du som leser dette har det innerst inne, for deg er kanskje mitt innlegg her en liten bagatell i forhold til hva du har opplevd. Men jeg er ikke deg, og du er ikke meg. Jeg har mine problemer, du har dine. Aldri glem det. 

Så etter alt det vonde, etter alt som har skjedd så sitter jeg her idag og skriver på en blogg jeg aldri trodde jeg skulle skrive på igjen. Takket være venner, familie, mamma og pappa, psykologen min og ikke minst min fantastiske lærer som hjalp meg mye. Jeg kan enda ikke den dag i dag tro at alle venninene mine enda sitter ved min side. For jeg har vært vanskelig å være med. Jeg har sittet å hatt store latterkramper som plutselig kunne bryte ut i tårer. Jeg har vært fraværende, vanskelig å snakke med, sur og lei meg. Prøvd å bry meg om deres problemer når jeg egentlig ikke klarte det. Jeg takker alle dere jentene som klarte å stå ved min side så lenge dere klarte. Men det er noen jenter, som virkelig fortjener en pokal. Kjære Lisa, Adeleine, Silje, Karoline, Ida og Christine dere skuffet meg aldri. Og til deg Kaja, som trosset alle dine egne for å kunne være venn med en jente du så på som noe bra, du var igjennom din egne lille kamp og jeg føler med deg. Jeg har det bra så lenge jeg har dere, for dere betyr alt for meg og jeg kommer til å takke dere av hele mitt hjerte til den dagen jeg dør. Dere har vært med meg på godt og vondt, dere skuffet meg aldri.

 

For idag reiser jeg meg, idag kan jeg endelig si til alle at jeg klarte det. Neste innlegg kommer så fort jeg har fordøyet dette, flyttet til Stavanger og kommet meg vekk fra denne byen.
Jeg er tilbake på bloggen og her skal jeg bli. For vet dere hva? JEG puster enda.

-A9

  • Skrevet: 29.06.2014
  • Klokken: 21:50
  • Kategori: Følelser
  • Kommentarer: 637
Anniken Jørgensen

Jeg heter Anniken Englund Jørgensen, 18 år og oppvokst ett lite sted utenfor Drammen. En gammel sjel i en ung kropp, alltid på jakt etter noe annerledes. Så dette er bloggen som følger mitt liv, ærlig og upyntet.

Kontakt:
anniken.jorgensen@hotmail.com

Følg meg:

  • Bloggdesign av KvDesign
    hits